– Nå vil jeg høre til i verden. Jeg vil ikke være en minoritet, som jeg tidligere hadde en slags stolthet i å være, sier Kristine Hovda.
På omslaget av Jeg lever ikke lenger selv ser vi en ung kvinne ute i bølgene, sammen med en voksen mann. Hun skal døpes. For den unge jenta fra Jæren var det blodig alvor. Hun ville dø fra seg selv og oppstå på nytt med Kristus.
---
Kristine Hovda
- Journalist, forfatter og musiker fra Jæren (f.1984)
- Aktuell med memoarboka Jeg lever ikke lenger selv (Flamme forlag, 2019).
---
Frakoblet følelsene
Boka er en memoar. Vi er i Sandnes på slutten av 90-tallet. Det myldrer av menigheter, parallelt med et ganske stort rusmiljø. Blant ungdommene er det straight-edgere og emoer, festløver og bedehusbarn. Foreldrene til Hovda opplevde Jesusvekkelsen på 70-tallet, og er kritiske til organisert kristendom. Det gjør dem ikke mindre brennende i hjertet: «Å være kristen handler ikke om ritualer, Kristine. Det er ikke å folde hender og synge for maten eller gi kollekt. Det handler om å gi hele livet sitt til Gud.»
Med dette som ideal vokste Hovda opp. Foreldrenes ståsted utenfor menighetslivet gjorde at Hovda vokste opp med en sterk følelse av alvor, og av å være annerledes. Det gjorde at hun tidlig dykket ned i teologi og trosspørsmål. Kanskje for langt ned.
I voksen alder var fem år med psykoanalyse fire ganger i uka, med på å klarne tankene og fikk henne til å skrive.
– Boka handler om at jeg etter hvert nærmest frakoblet mitt eget følelses- og tankeliv, fordi jeg trodde det var det rette å gjøre. Jeg kjenner veldig sterkt på at jeg aldri skal gjøre den samme feilen igjen.
– Er det fortsatt en kamp å stole på dine egne følelser og reaksjoner?
– Det er i alle fall noe jeg er veldig bevisst. Når vi snakker nå, kjenner jeg at det er tungt å puste. Jeg tror mine kroppslige reaksjoner på ting jeg har opplevd er like viktig info som tankene mine.
– Det var ikke selvsagt for deg før?
– Jeg lærte jo at vi skal ikke stole på følelsene våre, sier Hovda.
[ Ny Generasjon tar avstand fra grunnleggeren ]
Verdensbildet
På den ene siden ble følelser og kroppslige reaksjoner mistenkeliggjort. På den andre siden ble visse følelser dyrket innad i det kristne miljøet. Da Jesus Revolution gjorde sitt inntog i Sandnes en dag i 1998, ble følelsene forsterket i takt med skillelinjene mellom folk. Mellom de kristne, og sjelene som trengte frelse.
VG-journalist Rut Helen Gjævert skapte i 2016 debatt om Jesus Revolution Army med dokumentarserien Frelst. Hovda ble aldri en del av armyen, men dro en sommer på misjonstur med dem til Italia. For de unge, fromme som tidligere hadde vært forvist til bedehusmøter der trommer og bass var strengt forbudt, opplevdes det som en enorm befrielse å få danse i strobelysene til kristentechnoen som Jesus Revolution tok med seg.
Vi snakker ikke grundig nok om hva konsekvensene av det verdensbildet som blir forkynt egentlig er.
— Kristine Hovda, forfatter
– Og følelsene jeg hadde da, de var jo ekte. Jeg opplevde det jeg opplevde. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Betyr det at teologien stemte? spør Hovda.
Nå tenker hun at det var verdensbildet det var noe galt med, ikke hennes følelser.
– Vi snakker ikke grundig nok om hva konsekvensene av det verdensbildet som blir forkynt egentlig er. Det var ikke jeg som gjorde noe feil, eller gikk for langt: Jeg tok konsekvensene av det jeg ble fortalt, slik ethvert ansvarlig menneske ville gjort om det tok budskapet på alvor. Jeg var en aktiv, handlende person i et miljø som snakket om Gud på en viss måte. Fordi jeg var ressurssterk, nådde jeg langt, men ble utslitt av det, og utrygg i verden.
Finne trygghet
Å vokse opp med at verden var delt inn i godt og ondt, Gud og djevel, engler og demoner, skapte mye angst, noe som gjorde at Hovda søkte trygghet i andre enn seg selv.
– At jeg har vokst opp i et tradisjonelt hjem der mor var hjemmeværende fram til jeg var seks, og en kristendom der mannen var overhodet, har kanskje bidratt til at jeg spesielt har søkt trygghet hos menn.
I boka beskriver hun møtet med den katolske teologen Tomas, og forholdet de utviklet etter at det kristne verdensbildet hennes hadde begynte å slå sprekker.
– Siden en del av problemet mitt var en slags kosmisk trussel, trengte jeg å være sammen med noen som hadde forståelse for spørsmålene jeg kjempet med. Tomas var mann, han var eldre enn meg og hadde en doktorgrad i teologi. Han hadde mange ting som gjorde at jeg kunne føle meg trygg i denne verdenen, der Gud kanskje ikke fantes.
På samme tid som Hovda tok et oppgjør med sin gamle måte å tro på, konfronterte hun faren sin med hvordan hun opplevde oppveksten sin i ettertid.
– Derfor var jeg ekstremt sårbar da forholdet till Tomas begynte å rakne. Jeg hadde tatt et oppgjør med faren min, og med den gamle guden. Da Tomas til slutt gikk fra meg, føltes det som jeg ikke hadde noen ting. Kampen da, var å finne trygghet i meg selv.
Musikken
I Jeg lever ikke lenger selv beskriver Hovda en ungdomstid preget av intens kjærlighet til Jesus, spiseforstyrrelser, forhold som former henne, og impulser som er med å ta henne i en annen retning. Som journalist har hun kunnet utforsket mange av spørsmålene sine fra en armlengdes avstand. En radiodokumentar på NRK om mennesker som tror på helvete er et eksempel. For tiden jobber hun med et annet bokprosjekt: om en mann som forlot Jehovas vitner. Hun kjenner seg igjen i hans historie, og opplever at hun har mye til felles med andre generasjons innvandrere og muslimer. Det handler om å være del av en minoritet.
Mot slutten av boka, skriver Hovda at en av grunnene til at det kan være vanskelig for mange å forlate menighetslivet, er at den sekulære verden utenfor virker blodfattig til sammenligning.
– Hva mangler?
– De sterke følelsene, musikk, sang, dans, engasjement. At man tror på noe.
I den grad Hovda i dag anser seg som kristen i dag, handler troen fortsatt om en slags befrielse fra egoet. Musikken, som hun også gav avkall på da hun trodde hun måtte oppgi sitt eget for å tjene Gud, har kommet tilbake til henne. Til høsten gir hun ut plate.
– Nå tolker jeg Paulus ord «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» som at han har kommet i kontakt med noe i seg som er større enn sitt eget ego. Det betyr ikke at han legger bånd på hele følelsesregisteret sitt, men tvert imot, at han lytter seg innover. Det finnes noe større i oss. For meg dukket det opp da jeg sluttet å tro på Gud. Da var det mitt trossystem som ble korsfesta. Jeg gav slipp på det og begynte i stedet å ha tillit. Og da dukket det opp masse sanger, sier hun.