Kirke

Hennes syke sønn ledet ateist og filosof Julia Kristeva til katolikken Jean Vanier

– Den moderne humanismen mangler en måte å snakke om dødelighet på, sier Julia Kristeva. Sammen med Jean Vanier forsøkte hun å forandre synet på mennesker med handikap – og dermed også synet på det å være menneske.

Det var en av de store kjempene i Den katolske kirke som ble bisatt forrige uke fra sitt hjemsted Trosly-Breuil i Frankrike: Jean Vanier var filosof, teolog og stifteren av L'Arche, en internasjonal bevegelse som arbeider med mennesker med funksjonsnedsettelser.

Da Jean Vanier gikk bort 7. mai sørget også Julia Kristeva. Hun regnes blant Frankrikes fremste intellektuelle, er psykoanalytiker, lingvist og filosof. Men hun er også mor til David, som ble født med motoriske svekkelser. Og et møte mellom Kristeva og Vanier i 2005 ble til et fruktbart vennskap.

– Jeg tenker, for å si det helt enkelt, at hans kjærlighet til 'livet i alle sine former' er det eneste vi i dag har å stille opp med som motstand til transhumanismen, sier Kristeva i et epostintervju med Vårt Land.

LES OGSÅ: Jean Vanier er død

Enkelhet

Hun er ateist. Han var praktiserende katolikk. Da de to ble kjent, var det i forbindelse med en diskusjon der sto for høyst ulike syn: Om mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha mulighet til å leve ut sin seksualitet, og ha et familieliv.

Anledningen var den første stenderforsamlingen for handikappede i Paris. Dette var i 2005, etter initiativ fra tidligere president Jacques Chirac. Målet han hadde formulert, var intet mindre enn å forandre synet på mennesker med funksjonsnedsettelser.

Kristeva var med å organisere forsamlingen. I et forsøk på å bringe et spenn av ulike meninger til torgs, kontaktet hun også Jean Vanier.

– Han sa ja, og det var første gang jeg møtte ham og hørte ham snakke, minnes Kristeva, og sier inntrykket han ga, hadde lite å gjøre med det offisielle bildet av lederen av l'Arche, en internasjonal organisasjon som omfatter 154 fellesskap i 38 land. Det hadde også lite å gjøre med det offisielle bildet av filosofen og teologen Jean Vanier, en som hadde viet livet «til å overskride hverdagens dimensjoner», som hun sier. Det handlet derimot om dette:

– Hans ord, hans tilstedeværelse, hans tenkning, hørte til et menneske av en stor enkelhet og en stor kraft.

Ibsen

Møtet ble starten på en årelang samtale og et vennskap. Som i 2011 til en bok: Leur regard perce nos ombres – Blikket deres gjennomborer vårt mørke. Tittelen henter navnet fra passasjer i Ibsen-dramaet Lille Eyolf, som Kristeva ble kjent med da hun fikk Holberg-prisen i 2004.

I boken forsøker de to å klargjøre tanker, «og bringe dem i samklang», som Kristeva sier. Hun sier Vanier hentet sitt utgangspunkt fra Matteusevangeliets kapittel 25. Det er her Jesus sier «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». Et handikap må dermed forstås som en mangel, hevder hun, men legger raskt til at det også blir noe som «krever alt av hjertene, av medfølelse og hengivelse». Hennes eget utgangspunkt er derimot fransk opplysningstenkning og arven etter Denis Diderot:

– Dette betyr at personer med funksjonsnedsettelse må sees som et politisk subjekt. Men at selve handikappet ikke er mer enn ett aspekt, og aldri vil kunne oppsummere personligheten. Det betyr at vedkommende besitter en helt bestemt kreativitet. En som det tilkommer oss å ledsage, like mye personlig som med alle de midlene vi har til rådighet gjennom statlige og juridiske ordninger.

Kristeva sier de to holdningene, tilsynelatende radikalt forskjellige, likevel innebar det samme: De avfødet en visjon, et krav om forandring.

Ikke pleieobjekt

– Du har hatt en kritisk holdning til et såkalt kristen-humanistisk perspektiv. Hva er det positive ved dette synet, og hvorfor er det ikke tilstrekkelig?

– Jeg har vært spørrende, og det synes nødvendig å påpeke begrensningene ved den kristne humanismen, som risikerer å redusere den enkelte person, med all dens kreativitet, til et pleieobjekt. Forøvrig virker det nødvendig, at vi også åpner de sosiale båndene: Slik at det ikke bare handler om å integrere, men om en reell interaksjon. På den annen side, fikk Jean meg til å forstå at min egen modell, hentet fra 1700-tallet, langt fra representerer flertallsmeningen. For den som har et handikap oppfattes som skaket av en brist. Og dette overbeviste meg om viktigheten av det å forandre blikket, men også om hvor vanskelig denne oppgaven er.

LES OGSÅ: Thomas Sjödin om Jean Vanier: Han bygger bro over kløften mellom de velintegrerte og de utestengte.

Døden i oss

Kristeva besøkte flere ganger Trosly-Breuil, senteret der Vanier bodde sammen med mennesker med funksjonsnedsettelse. Hun merket seg hvordan man også her strevde med å finne mennesker som ville jobbe ved sentrene. Og ikke minst hvor vanskelig det var å utdanne dem:

– Dette forblir en helt sentral problemstilling. Og den ligger like mye på et organisatorisk plan som på et menneskelig plan: Hvordan forme holdninger? Ikke bare gjennom vitenskapelig, psykologisk, sosial eller filosofisk utdanning, men ved at man gjennom sann nærhet, blir overbevist om at livets begrensninger ikke er en sykdom, men noe som konfronterer oss med vår egen dødelighet, sier Kristeva.

Hun mener følgende problem blottstilles i møte med mennesker med funksjonsnedsettelser:

– Dette konfronterer oss ikke bare med utestengelse, på samme måte som seksuell, sosial, rasemessig, etnisk utestengelse. Det konfronterer oss også med den dødeligheten som kjennetegner den menneskelige eksistens. Jeg snakker ikke her om slutten på livet eller et dødsfall, men om den døden som jobber i oss i det samme øyeblikket som jeg snakker. Og den moderne humanismen mangler en måte å snakke om dødelighet på. Jean inviterte oss til å prøve å jobbe med dette, med alle våre midler fra humaniora, fra filosofien og fra religionshistorien, sier Kristeva, som personlig vil minnes Jean Vanier på denne måten:

– Han fortryllet meg. Gjennom sin glede. Og jeg beholder dette bildet av Jean: Jeans glede, i møte med den evnen som vi har til å ledsage de som står i livets begrensede stand. Og til å lære av deres måte å overskride seg selv på – for slik å kunne eksistere på den andre siden av døden.

Les mer om mer disse temaene:

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke