Læstadianerne er en godt bevart hemmelighet

– Det er misforstått å tro at den læstadianske bevegelsen er i ferd med å dø ut. Mer enn 150 år etter at den svenske presten Lars Levi Læstadius brakte denne vekkelsen til Nord-Norge, spiller­ ­læstadianerne fortsatt en viktig­ rolle i vår landsdel. Ikke bare som en ren, kristen affære, men som en viktig kulturell faktor i mange ­lokalsamfunn, sier Jens-Ivar Nergård, professor i kulturpedagogikk ved Universitetet i Tromsø (UiT).

Både Nergård og Roald Kristiansen, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiT, har drevet omfattende forskning og skrevet bøker og fagartikler om et av de mest underkommuniserte fenomener i norsk kirke- og kristenliv: Den læstadianske forsamling.

I helgen fortalte VG historiene til elleve kvinner og menn fra Tysfjord i Nordland som har opplevd overgrep. Alle er lulesamer, og overgrepene ble dysset ned av hensyn til gjerningspersonen, bygda eller den læstadianske menigheten.

De to forskerne, som ikke selv har noen tilknytning til denne lutherske, lavkirkelige og teo­logisk konservative vekkelsesbevegelsen, mener læstadianerne­ er en godt bevart hemmelighet for nordmenn flest.

LES OGSÅ: Advarer mot å fordele skyld i overgrepssak

Ukjent landskap

Det er anslått at det er om lag 50.000 læstadianere i Norge i dag, men forsamlingene er ikke registrert som trossamfunn, så ingen vet hvor mange som tilhører disse miljøene. 16 foreninger med «den læstadianske forsamling» er registrert i Brønnøysundregistrene, 15 av dem i Nord-Norge, den siste i Oslo. Det er også registert 10 læstadianske «menigheter», som formelt også er foreninger, alle lokalisert i Nord-Norge.

– At dette er ukjent landskap for mange, har vi sett et nytt eksempel på i de siste dagers medieomtale av overgreps­anklager, Tysfjord og den læstadianske forsamlingen der. Her har avisene intervjuet og omtalt en person som «talsmann for den læstadianske forsamlingen i Norge». Men vedkommende er bare talsmann for den såkalte førstefødte-forsamlingen. En felles talsmann finnes ikke, for læstadianerne utgjør flere ulike bevegelser. De har ingen koordinering eller fellesorgan, og tradisjonelt har det vært ganske sterke motsetninger mellom dem, forklarer Roald Kristiansen.

Allerede på slutten av 1800-tallet ble den læstadianske bevegelse splittet i flere retninger: førstefødte, gammellæstadianere, småførstefødte (også kjent som Alta-retningen), de nyvakte og Lyngen-retningen, som i ­nyere tid igjen er splittet i to retninger: de såkalte fundamentale og de litt mer liberale.

LES OGSÅ: Diakon Anna Kuoljok i Tysfjord er klar til å starte opp samtalegruppe for lulesamer som har opplevd vold og seksuelle overgrep

– Som folk flest

– Vi blir jo alle kalt fundamentalister. Hoved­saken for oss er å forkynne evangelisk luthersk kristendom. Vi tar Guds ord på alvor og mener at vi ikke kan endre på det Bibelen­ sier er rett og galt. Men ellers er vi vel som folk flest, sier Hans Nic. Nilsen, predikanten som i mange år har vært en hovedtalsmann innfor Lyngen-retningen.

– Det er mange myter om hvordan læstadianere er. Vi er blant dem som stadig blir utsatt for negative kommentarer, ut ifra forestillinger som ofte bygger på feil og misforståelser. For eksempel tanken om at kvinner måtte ha skaut eller tørkle når de var i forsamlingen. Det ville være helt feil hvis noe slikt ble gjort til en salighetssak, sier Nilsen.

Men han legger ikke skjul på at hans læstadianske miljø legger vekt på at mennesker skal være sømmelige, ikke opptatt av verdslige ting – og at de er avholdsfolk.

LES OGSÅ: – Forsamlingen er blitt fristed for overgripere

Selvpålagt isolasjon

Roald Kristiansen sier at de læstadianske forsamlingene generelt har en tendens til å være lukkede.

– Det er tale om en selvpålagt isolasjon fra de deler av samfunnet som de anser som problematiske.

– Hvordan ser du på fremtiden for læstadianerne i Norge?

– Forsamlingenes tydelige profil gjør dem attraktive for en god del mennesker. Men en såpass konservativ teologisk og etisk linje, kan frastøte andre, svarer religionsviteren.

Han peker på at frikirkemiljøet i Nord-Norge «etter 2. verdenskrig stort sett har dødd ut». Også de lutherske misjonsorganisasjonene står svakt i nord.

– Det er læstadianerne som har holdt vekkelsestradisjonen i hevd i denne landsdelen.

– Hva er forskjellen mellom de ulike retningene i Norge i dag?

– Lyngen-retningen har en tendens til å forholde seg mer til Luther enn til Læstadius, mens de er omvendt for de to andre større retningene i Norge: Førstefødte-forsamlingen og Alta-retningen.

I flere land

Kristiansen forteller at Lyngen-læstadianerne, som er de mest kirkevennlige, er utbredt ulike steder i Troms. Lyngen-retningen blir også omtalt som «kyst-læstadianismen».

De «førstefødte» er flest i Finnmark, Ofoten, Lofoten – og i Oslo.

Læstadianere finnes i flere land. Størst er de i Finland, der de også har et nærere forhold til den lutherske folkekirken og dens prester. Bakgrunnen for splittelsen for mer enn 150 år siden var at læstadianerne i Sverige og Norge, i motsetning til i Finland, ønsket minst mulig kirkelig og geistlig innflytelse over sine forsamlinger. Likevel har de fleste norske læstadianere opprettholdt sitt medlemskap i Den norske kirke.

LES OGSÅ: – Ikke flere overgrep i Tysfjord enn andre steder

Samisk bakgrunn

Professor Jens-Ivar Nergård peker på at de aller fleste læstadianere har samisk og finsk bakgrunn:

– Den læstadianske vekkelsen kom til Norge samtidig med den statlige fornorskningsprosessen av samene. For mange samer ble tilhørigheten i den læstadianske forsamlingen en eksil-tilstand der de skapte vern og beskyttelse. Den samiske befolkningen var veldig utsatt og den eneste måten den kunne organisere seg på en legal måte, var i et trosfellesskap som hadde legitimitet, forklarer professoren.

– Men hvor sterkt står læstadianerne nå?

– Læstadianismen er fortsatt veldig viktig for mange mennesker i Nord-Norge. Men siden de ikke opererer med medlemskap, vet ingen hvor mange de er. Ikke bare de sterkt religiøse opplever tilhørighet til læstadianismen og miljøet, svarer Nergård.