Andelen «kirkeløse» amerikanere har siden 1990-tallet steget fra 30 til 43 prosent, viser en undersøkelse fra amerikanske Barna Group.
De har gjennomført over 23.000 intervjuer over en seksårsperiode for å kartlegge amerikaneres forhold til kirke og gudstjenesteliv.
Undersøkelsen viser også at unge voksne er den gruppen som i størst grad forlater kirkene. Dermed er det grunn til å anta at trenden bare vi forsterkes.
Materialet er lagt fram i boka Churchless (Tyndale Momentum, 2014). Her prøver forfatterne, George Barna og David Kinnaman, også å forklare hva som skjuler seg bak tallene.
Fortsatt har 49 prosent av alle amerikanere et aktivt kirkelig engasjement. Disse deltar på gudstjenester eller møter minst en gang hver måned.
8 prosent av befolkningen går sporadisk i kirken, mens 33 prosent har hatt et aktivt forhold til kirkelig aktivitet tidligere, men er nå passive. Dette er den gruppen som øker raskest.
De «fullstendig kirkeløse» omfatter 10 prosent av befolkningen. I framtiden anslår forfatterne at denne gruppen vil vokse raskest, ettersom barna til de som befinner seg i kategori tre, vil tilføres denne gruppen.
Regner seg som kristne
Det viser seg imidlertid at frafallet fra troen er langt svakere enn frafallet fra kirkene. To tredjedeler av kirkeløse amerikanere regner seg fortsatt som kristne. Mer enn halvparten av dem sier at tro spiller en viktig rolle i livet. Og nesten 70 prosent har et positivt bilde av kirken.
– Per definisjon deltar kirkeløse ikke i kirkelige gudstjenester, men det betyr ikke at de har sluttet å utøve troen. Mesteparten av deres religiøse aktivitet foregår privat eller blir praktisert innen familien eller i en liten vennegruppe, skriver forfatterne. Undersøkelsen viser blant annet at 58 prosent av de kirkeløse ber til Gud hver uke.
En tredjedel av de kirkeløse sier de har et aktivt forhold til Gud og at dette påvirker deres daglige liv. 95 prosent av denne gruppen sier at gudsforholdet er viktig for dem.
– Å anta at folk uten kirketilknytning er irreligiøse eller mangler åndelig dynamikk, er å misforstå mange av dem, understreker forskerne.
Uinteresserte
Barna og Kinnaman bemerker at få kirkeløse amerikanere er motstandere av kristen tro.
– De kirkeløse er mer uinteressert i troen enn fiendtlige overfor den, skriver han.
Flertallet av de kirkeløse er likevel enige i utsagnet: «Kristendommen er ikke lenger den troen amerikanere automatisk aksepterer som sin personlige tro.»
Inntrykket av at kristendommen er på vikende front deles både av de som går i kirken og de som ikke gjør det. Omdømme og image betyr svært mye i samfunnet. Det er en utfordrende oppgave å overtale utenforstående til å tilslutte seg en gruppe som ser ut til å miste popularitet og troverdighet.
Forfatterene finner også at genuin kirkevekst er nesten ikke-eksisterende i USA i dag. Det meste som framstilles som kirkevekst bygger i virkeligheten på kirkelige overganger, at folk overfører sitt kirkelige engasjement fra ett sted til et annet.
Mer sekulariserte
Gjennom dybdeintervjuer har man forsøkt å finne hvilke holdninger intervjuobjektene har. Det viser seg at amerikanere er mer sekularisert nå enn de var for 20 år siden. Og jo yngre de er, desto mer sekulariserte er deres holdninger og praksis.
28 prosent av dem født før 1945 regnes som «post-kristne» eller sekulariserte. For de født mellom 1945 og 1964 er andelen steget til 35 prosent. For de født mellom 1965 og 1983 er andelen 40 prosent, mens for de født etter 1983 er den hele 48 prosent.
Forfatterne kaller dette «en signifikant endring i folks holdninger, antakelser, sympatier og atferd». De skriver at blant unge amerikanere i dag er sekularisering normen, ikke unntaket.
Samtidig har ikke folks holdninger til kirken endret seg i særlig grad. På spørsmål om kirkens tilstedeværelse oppleves som gunstig i et lokalmiljø eller ikke, viser det seg at de fleste kirkeløse enten er svakt positive eller likegyldige. Bare sju prosent ser på kirken som en negativ faktor i lokalsamfunnet.
– Dagens voksne kirkeløse er ikke spesielt mindre positive overfor kirker i lokalsamfunnet. Hvis det er noen endring, er det rett og slett et voksende gjesp, med 25 prosent som ikke vet om de har et positivt eller negativt inntrykk av den lokale kirken, heter det i boken.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Mindre lykkelige
Parallelt med en økende sekularisering, registrerer undersøkelsen også et skifte i hvordan amerikanere ser på seg selv i løpet av de siste ti årene.
82 prosent av amerikanerne betegner seg som lykkelige. Denne andelen var ti prosent høyere for ti år siden. Samtidig er andelen som betegner seg som ensomme steget fra tolv til tjue prosent. Andelen som føler seg stresset er steget fra 29 til 35 prosent. Dessuten er andelen som føler uro i møte med framtiden steget fra 64 til 77 prosent.
– Det er interessant å registrere at vi som kultur er blitt mer ensomme selv om vi er blitt mer sammenkoblet, skriver forfatterne med henvisning til den sterke veksten av sosiale medier i denne perioden.
Undersøkelsen viser også at den gruppen som i størst grad betegner seg som ensomme, stressede og bekymret for framtiden, er de ugifte.
– Selv om ekteskap ikke er løsningen på ethvert problem, er det sannsynlig at vi vil se disse psykososiale markørene forsterkes hvis ekteskapets popularitet i kulturen fortsetter å synke, hevder forfatterne.
Økende avstand
Barna og Kinnaman skriver at avstanden mellom de som går i kirken og de kirkeløse er økende. Dette medfører at kirker vil slite mer for å engasjere de som står utenfor menighetsfellesskapet i sitt lokalmiljø.
Undersøkelsen viser at de kirkeløse nå gir mindre respons på menigheters forsøk på å komme i kontakt med dem. For tjue år siden var to tredjedeler av kirkeløse amerikanere åpne for å si ja til en venn som inviterte dem til kirken. I dag er den andelen sunket til mindre enn halvparten. Fortsatt er dette imidlertid klart det alternativet som flest kirkeløse gir sin tilslutning til.
I alle kategorier er de kirkeløse mindre positive til kirkelige henvendelser enn de var for to tiår siden. Andelen som er positive til å få besøk av en pastor som vil fortelle om hvilke tilbud den lokale kirken har, er sunket fra 34 til 27 prosent. Andelen som er positive til en tilsvarende telefonhenvendelse er sunket fra 34 til 24 prosent. Andelen som har lagt merke til reklame fra en kirke på TV, i avisa eller på radio har sunket fra 20 til 18 prosent.
Hva tror de?
Hva tror de kirkeløse på? Hva er deres trosbekjennelse?
40 prosent av dem beskriver Gud som allmektig, allvitende, skaper av universet og styrer verden i dag. Det betyr at de har et klassisk gudsbilde. Bare 16 prosent av de kirkeløse svarer at Gud ikke eksisterer. 68 prosent svarer at de er sikre på at Gud eksisterer. Blant de som jevnlig går i kirken er dette tallet for øvrig omkring 75 prosent.
Undersøkelsen viser også at kirkene har størst mulighet til å nå ut tid de kirkeløse som regner seg som personlig kristne. Det er en relativt stor sjanse for at disse vil vende tilbake til et aktivt kirkelig engasjement. I så fall er det mest sannsynlig at de knytter seg til større kirker.
– Kirkeløse kristne er ikke interessert i å bli presset inn i øyeblikkelig engasjement. De har tidligere forlatt kirkefellesskapet, og de vil gjøre det igjen hvis de føler de blir manipulert til å delta i programmer eller aktiviteter for å hjelpe en organisasjon til å nå sine kvantitative mål. Hvis de vender tilbake vil det være av åndelige eller relasjonelle grunner, de vil ikke være tall på en bunnlinje eller tannhjul i et maskineri, skriver forfatterne.
Skeptikerne
Barna og Kinnaman er relativt pessimistiske på kirkens vegne når det gjelder å ut til skeptikergruppen blant de kirkeløse. De regner en av fire kirkeløse voksne som «skeptikere», enten som ateister eller agnostikere.
Det viser seg at gruppen av skeptikere har forandret seg vesentlig de siste tjue årene. Blant annet er skeptikerne yngre. På 90-tallet var bare 18 prosent av skeptikerne under 30 år gamle. Nå er andelen 34 prosent.
Men den største forskjellen finner man blant kvinner. Tidligere definerte svært få kvinner seg som ateister eller agnostikere. Nå er andelen nesten like høy blant kvinner som blant menn.
Det er også en økende andel skeptikere blant folk med asiatisk bakgrunn og blant spansktalende.
Forfatterne tror de mange skandalene som er blitt avslørt innen den katolske kirke gjennom de siste ti-femten årene har hatt svært negativ innflytelse blant spansktalende som i stor grad har vært katolikker.
Hvilket råd gir forfatterne kristne som ønsker å nå ut til skeptikere? Ganske enkelt dette:
– Å lytte, i stedet for å snakke, er kanskje den beste måten å få kontakt med de som ikke deler den kristne virkelighetsforståelsen. Om vi ikke tar oss tid til å lytte etter hvor skeptikere - eller andre kirkeløse mennesker - kommer fra og hva de sier, er vi virkelig ikke del av en samtale - vi venter bare på muligheten til å preke.
