Frykter sorgpress for pårørende

– Noen ønsker å si at de ikke trenger en grav. En egen grav forplikter i mange år. Det er vondt å ha en grav som man ikke klarer å følge opp og besøke, sier sykehusprest Liv Ingrid Svela ved Haukeland universitetssjukehus.

I helga skrev Vårt Land at det er blitt stadig mer vanlig å gravlegge barn som dør i mors liv, også dem som dør før uke 22. Svela mener vi må passe oss for ikke å strekke pendelen for langt.

– Vi må ikke gi noen en belastning de i utgangspunktet ikke kjente på. Mennesker er forskjellige, og vi sørger på ulik måte, utdyper sykehuspresten.

– Ikke vår jobb å moralisere

Hun har jobbet som sykehusprest siden 1989, og har sett hva det betyr for foreldre å kunne samle minner, ha minnestund og seremonier, og en grav å gå til. Samtidig synes hun det er viktig å fremheve at det er noen som ikke ønsker en seremoni eller begravelse, og at også det er normalt.

– Ikke alle tenker på det de mister som et barn; noen tenker på det som et foster. Da skal ikke vi som sykehusprester moralisere den ene eller andre veien, men møte deres behov.

Noen ganger har hun lurt på om foreldre kan føle seg presset til å gjøre mer ut av det å miste et ufødt barn, enn det som er naturlig for dem.

• LES MER: Det siste tiåret har over 500 gravlagt sine dødfødte barn, bare i Oslo

– Det er ikke noe galt med å gjøre det på en litt mer «gammeldags» måte heller. Noen synes det å holde sitt døde barn er vondt og ekkelt, og vil helst slippe. Vi kan fort si at det er det eneste riktige å holde barnet, men det er det ikke.

Sykehuspresten tror det har skjedd noe over tid med hvordan vi forholder oss til ufødte barn.

– Ultralyd og ultralydbilder gjør at man knytter seg til et barn på en helt annen måte enn for noen generasjoner siden. Da man kunne gå i flere måneder uten å tenke på at man var gravid. Det gjør relasjonen til fosteret annerledes enn den var. Jeg tror også det kan være en forskjell mellom by og land med tanke på død og liv, og hva som kjennes naturlig og hva som kjennes unaturlig.

Sier at fosteret «går til grunne»

Kari Aarø, leder i Den norske jordmorforening, forteller at en del av informasjonen kvinner får når de opplever en spontanabort er at «noen foster går til grunne».

– På en måte kan du si at naturen av og til ordner opp. For noen kan det være godt å vite at dette er naturens gang. Andre opplever kanskje informasjonen som at vi ikke anerkjenner den sorgen de har. Det må vi ha i tankene i forhold til hvordan vi gir denne informasjonen og vi kan nok også endre på hvordan vi møter mødrene med dette. Men det blir feil å ikke gi denne informasjonen, sier Aarø.

Hun er opptatt av at man må prøve å finne den rette balansen når det kommer til behovet for å markere at man mister et barn i magen.

– De som ønsker seg en gravferd eller minnelund er veldig bevisst på dette selv. Det er et tilbud om gravferd eller minnelund, men for noen er dette viktig – for andre ikke. Begge deler er naturlig.

Ulikt språk for dem i magen

Ingun Fossland, sykehusprest ved Universitetssykehuset Nord-Norge, forteller at de i samtaler med foreldre prøver å finne ut hva som er naturlig for dem å si: «foster» eller «barn».

– Man må jobbe godt med sitt eget språk. I utgangspunktet kaller vi det foster når det dør før uke 22, men her må vi være følsomme. Vi har ulik forståelse og ulikt språk på dette, og det skal vi ikke være så redde for å snakke om, mener Fossland.

Hun opplever at det er blitt lettere å snakke med familier som opplever spontanaborter etter at de nye retningslinjene kom i 2001, som klargjorde at alle foster abortert etter 12. uke skal legges ned anonymt på en gravlund (se faktaboks).

– Før kunne det oppleves mer krevende å presentere seg som prest, for eksempel i forbindelse med en provosert abort. Jeg opplever mindre angst for at vi skal komme og tråkke feil og være fordømmende. Folk skjønner at vår jobb ikke er å drive med abortkamp, men å ivareta den menneskelige verdigheten og gi støtte i en krevende livssituasjon.

MER OM Å MISTE UFØDTE BARN:

• Sykehusprest Ida Faye har gravlagt foster helt ned til tolvukersgrensen

• Den danske kulturministerens datter døde bare uker før termin

• Den norske kirke vil lage bedre ritualer for dem som dør i mors liv

---

Håndtering av aborterte fostre

• I 2001 utarbeidet Helsetilsynet retningslinjer for sykehusenes håndtering av aborterte fostre.
• Retningslinjene er veiledende og gir ikke kvinnen juridiske rettigheter i forhold til håndteringen.
• Aborterte fostre omfatter materiale fra spontan- og provosertaborterte fostre inntil 22 uker.
• Rutinemessig håndtering:
• Abort før 12. uke: Fosteret håndteres på samme måte som annet biologisk materiale ved sykehuset.
• Abort etter 12. uke: Fosteret ned anonymisert på en kirkegård, dersom kvinnen ikke gir uttrykk for at hun velger en annen håndtering av fosteret.
• Dersom kvinnen velger en annen ordning enn sykehusets rutinemessige håndtering, skal sykehuset så langt som mulig etterkomme dette.
• Kilde: Helsetilsynet

---