Delte sin historie på LHBT-symposiet, men etterlyser handling

– Å bli diskvalifisert med konen min, som er det fineste jeg har i verden, det er diskriminering. Det at kolleger overtar kirkelige handlinger uten å fortelle det til meg, og at de ikke hilser på konen min i prestesammenhenger, det er diskriminering, sier Janne Sukka.

Hun var av dem som denne uken delte sin historie på Den norske kirkes (DNK) symposium for LHBT-personer, hvor kirken i løpet av to dager skulle lytte, lære og reflektere rundt hvordan det har vært og er å være LHBT+-person i kirken.

Symposiet fant sted på Granavolden torsdag og fredag denne uken, og ble arrangert i kjølvannet av Bispemøtets uttalelse om at kirken har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte, en uttalelse som kom i forbindelse med 50-årsmarkeringen for at homofili ble avkriminalisert i Norge.

Preses Olav Fykse Tveit synes historiene er viktige å lytte til.

– Vi merket det var krevende å snakke om det såpass grundig og i en stor sammenheng. Det er dyrekjøpte erfaringer, så det var en gave til oss. De lot oss forstå det de har opplevd, sier han.

Forpliktende historier for kirken

Under symposiet sa kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum at «Det vi har hørt, forplikter oss som kirke». Det er preses enig i.

– Det ene er å høre en historie som har såret og gjort skade på helse og selvbilde. Hvordan skal kirken be om unnskyldning for det? Du er forpliktet til det spørsmålet. Det andre handler om hvordan en kan få jobb i Den norske kirke. Vedtakene samlet sett peker på at det ligger en forståelse av at kirken har hatt en diskriminerende praksis. Det må vi forhindre at skjer, sier Fykse Tveit.

En som har kjent disse tingene på kroppen, er Janne Sukka. Hun giftet seg først med sin kone, og så ble generalsekretær i Kirkens SOS. Mens hun hadde den jobben, ble hun ordinert som prest i 1998.

Sukka forteller at hun ikke fikk en jobb i DNK, selv om hun var innstilt fra alle instanser. Det opplever hun at var fordi hun var gift med en kvinne.

En kirke som taler med to tunger

– Min opplevelse handler om at kirken ikke har hatt ryggen min, eller vært en å stole på, eller vært en troverdig arbeidsgiver. Kan kirken være troverdig som arbeidsgiver hvis jeg kan jobbe i Tønsberg, men ikke i Møre? Det går ikke. Det å være arbeidsgiver og ta det på alvor, det betyr å snakke med én tunge. I dag gjør man ikke det, sier Sukka.

Samtidig er Sukka glad for at historiene lyttes til, og at flere er enig om at det trengs endringer i kirkens arbeidsgiverpraksis.

– Jeg synes vi har snakket mer enn nok om det i kirken. Det trengs mer handling til. Mer konkret at arbeidsmiljøloven må gjelde i Den norske kirke, det må ikke være lov å diskriminere. Det betyr ikke at det ikke er plass til flere syn. Det er noe helt annet, sier Sukka.

Et arbeid om forsoning

Til stede var også Halvor Moxnes, professor emeritus i teologi, som selv er homofil og allerede kjente til flere av historiene som ble fortalt på symposiet. Han kaller det for en sterk gjenopplevelse.

– Det kom opp historier som nå ville vært brudd på arbeidslivsregler, og som absolutt ikke burde ha skjedd. Også det jeg vil kalle teologiske overtramp, det vil si biskoper og kirkeledere som på 90-tallet ikke skjønte at disse teologiske argumentene de brukte ble opplevd som vold, sier han.

Noe Moxnes særlig bet seg merke i, var at det er nødvendig å jobbe med teologiske spørsmål om hvordan Den norske kirke tenker om seksualitet og kjønn.

– Det å utvide tenkningen om hva er det er å være menneske med kjønn og seksualitet, også utvidet til transpersoner. Kvinner har snakket om at teologien har vært patriarkalsk. Nå vil transpersoner gjøre oss klare over at vi har tenkt innenfor en heteronormativ modell for mennesket, og at mennesker er mer varierte enn som så.

Et påbegynt arbeid som skal forhindre diskriminering

Preses mener at det som gjenstår i arbeidet med å forhindre at diskriminering skjer, er å fortsette arbeidet som er påbegynt.

– Vi holder kurs i bispedømmer og i hvordan å forholde seg til LHBT-personer, samt hvordan legge til rette for at de er en del av kirken. Det går på kunnskap og holdninger, sier han.

Det finnes fortsatt en fare for at LHBT-personer opplever å bli diskriminert, innrømmer han.

– Men det er viktig at man minnes på det. Også kan man ikke løse alt over natta. Det handler om tre ting: En, bevisstgjøring med slike symposier. To, vi har lagt opp til at alle bispedømmer skal kurses i hvordan man forstår LHBT-personer. Og tre, vi har hatt arbeidsundersøkelser med deres situasjon i kirken, sier Fykse Tveit.

En bevegelse mot å ta mer ansvar

Halvor Moxnes synes det er viktig at preses vil videreføre prosessen. Samtidig, må man høre fra flere mennesker utover landet i det videre arbeidet.

– På seminaret var det en liten gruppe av de mest kjente, men det er jo mange som har levd i det skjulte men som har historier som man bør få vite. Dette blir en dokumentasjon man kan samle. Det kan bli grunnlag - ikke bare for en unnskyldning, men det Raaum snakket om: et arbeid for forsoning.

– Er det fremdeles rom for uenighet i Den norske kirkes syn på likekjønnet samliv og -orientering?

– Seminaret forandrer ikke på det som er vedtatt av Kirkemøtet. Men det som blir viktig framover er hvordan kirken må ta ansvar for likebehandling av alle ansatte og medlemmer i kirken. Etter hvert vil det bli slik at kirken ikke vil bruke muligheten til unntak fra likestillingsloven. Jeg ser seminaret som et uttrykk for en bevegelse på vei mot det. Samtidig må det alltid være rom for samvittighetsfrihet, sier Moxnes.