Religion

Fotvask kan bli del av liturgien i Den norske kirke – eksotisk og fremmed, mener kritikere

DEN NORSKE KIRKE: I katolsk liturgi kan det foretas fotvask på skjærtorsdagsmessen. Nå kan ritualet også bli en del av Den norske kirkes liturgi. Flere ønsker forslaget velkommen, men i Borg bispedømmeråd er de skeptiske. – En intim handling som kan oppleves ubekvemt av en del.

– For mange er fotvask en ukjent og fremmed skikk. Vi frykter derfor at folk vil fokusere mer på ubehaget ved å oppleve det enn hva det faktisk skal formidle, sier Karin-Elin Berg, leder i Borg bispedømmeråd i Den norske kirke.

Før Jesus spiste sitt siste måltid sammen med disiplene sine, vasket han føttene deres, står det i Johannesevangeliet i Det nye testamentet. Det vakte oppsikt, for i gresk-romersk kultur var fotvask en høflighetsgest som vanligvis ble utført av slaver.

I den katolske, ortodokse og anglikanske liturgien er fotvask et element på skjærtorsdagsmessen. Nå kan den også bli en del av liturgien i Den norske kirke. Fredag skal Kirkerådsmøtet behandle forslag til revidert liturgi for skjærtorsdag, langfredag og påskenatt. I den introduseres muligheten for å ha fotvask som et valgfritt liturgisk element på gudstjenesten skjærtorsdag.

Karin-Elin Berg, leder i Borg bispedømmeråd

En høringsrunde blant menigheter og bispedømmeråd i Den norske kirke viser at 75 av høringsinstansene gir sin tilslutning til fotvask som et liturgisk element. 17 er mot endringen. En av dem som har gitt klarest uttrykk for sin motstand er Borg bispedømmeråd. «I vår kultur og klima står selve handlingen i fare for å bli så eksotisk og fremmed at den blir krevende som liturgisk element i rammen av en gudstjeneste», skriver de blant annet. Berg utdyper:

– På Jesu tid gikk man i sandaler, man ble skitten på beina og så ble man vasket føttene på før man skulle spise. I antikken var det et uttrykk for gjestfrihet. Men det er jo ikke noe man driver med i dag. Derfor kan det oppleves fremmed. Fotvask er også en intim handling som nok kan oppleves ubekvemt av en del. Det er jo noen kirker som har innført et ritual med håndvask, og det vil nok være mer gjenkjennelig og noe man kan relatere seg til, mener hun.

---

Fotvask

  • Fotvasking var en vanlig høflighetsgest i antikken, både i orientalsk og gresk-romersk kultur, der gjestenes føtter ble vasket, vanligvis av slaver.
  • I kristendommen har fotvasking fått en symbolsk betydning av ydmyk tjeneste i kjærlighet, i lys av fortellingen om Jesus som vasker disiplenes føtter (Johannesevangeliet 13,1–17).
  • Fotvasking knyttes til feiringen av skjærtorsdag, og er i liturgisk sammenheng kjent fra 600-tallet og fremover, både i den østlige og den vestlige kirken, særlig i klostrene.
  • I katolsk liturgi kan fotvasking foretas etter opplesning av evangeliet i skjærtorsdagsmesse.
  • Kilde: Store norske leksikon

---

Fotvask symboliserer at vi som kristne er kalt til å etterfølge Jesus på alle måter, også ved å være hverandres tjenere

—  Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet

Teologi som har kommet ‘nedenfra‘

Berg understreker at bispedømmerådet ikke har noe imot at menigheter har fotvask som et innslag i gudstjenesten, men de ønsker altså ikke at det skal være en del av liturgien.

Nemnd for gudstjenesteliv har gjort forarbeidet til forslaget som nå ligger på bordet.

– Grunnen til at dette har kommet opp er at praksisen med fotvask har eksistert lenge i menigheter i Den norske kirke. Noen har holdt på med dette i flere tiår, og for oss er dette et eksempel på teologi som kommer nedenfra, forteller tidligere nemndmedlem Merete Thomassen, som er førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet.

Ofte er det nettopp slik liturgisaker blir til:

– Noen prester har kanskje fått med seg fotvask fra økumeniske sammenhenger eller har opplevd det i utlandet, og synes det er fint. I Den katolske kirke har det for eksempel vært sterke symbolhandlinger med blant annet Pave Frans som vasker og kysser føttene til unge kriminelle. Dermed begynner norske prester å innføre ritualet selv. Så kommer spørsmålet på bordet til oss: «Det er så mange som gjør det, og det gjøres på ulike måter. Vi har ingen god liturgi på det. Kan dere lage en ordning?»

– Hva symboliserer fotvasken?

– Det symboliserer at vi som kristne er kalt til å etterfølge Jesus på alle måter, også ved å være hverandres tjenere. Jesus gjør seg selv til tjener når han utfører fotvask på disiplene. Det er et utrolig sterkt gudsbilde. Dette skjer på skjærtorsdag når nattverden blir innstiftet og Jesus sier: «Gjør dette til minne om meg». Det er først og fremst brødet og vinen vi skal fortsette å spise og drikke, men alt som skjer ved påskemåltidet er viktig, også fotvasken, sier Thomassen.

.

Skal ikke ta på føttene

At det kan oppleves fremmedgjørende når presten vasker kirkegjengeres føtter, slik Borg bispedømmeråd påpeker, synes hun er et tynt argument.

– Den vestlige verden blir mer og mer sekulær, så det er jo veldig mye av det vi gjør i gudstjenesten som er eksotisk og noe annet enn det vi gjør i det daglige livet, for eksempel bruk av kirkeklokker, alter og prestens klær. Men samtidig skal også gudstjenesten rykke oss ut av dagliglivet, mener Thomassen.

Hun har samtidig forståelse for at fotvask kan oppleves som i overkant intimt for noen.

– Berøring av kropp, og noe så privat som føtter, er noe som ble diskutert i saksforberedelsene. Det er viktig å påpeke at presten ikke skal vaske føttene på alle i menigheten, men det kan være en eller to som gjør det stedfortredende.

Handlingen skal dessuten skje på en stilisert måte. Presten skal altså ikke ta på noens føtter, men øse vann over dem i et kar, påpeker hun.

– Har du selv vært med på fotvask i gudstjeneste tidligere?

– Ja, jeg har vært med på det som stilisert ledd. Da var det barn som puttet føttene oppi en balje som ikke inneholdt vann. De satt der med sko på og alt. Det var kanskje litt vel stilisert.

Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion