– Etter denne sommeren er jeg enda sikrere på at jeg skal bli prest.
Utenfor Søsterkirkene på Granavollen, står en blid 21-åring med blomstrete kjole. Hun hilser og nikker til alle turistene og pilegrimene som er på besøk i middelalderkirkene. I halsen har hun en hvit snipp som viser hvilken yrkesgruppe hun tilhører. I ti uker har Anne Guro Grette jobbet som prestevikar i Gran.
– Jeg har blitt veldig godt tatt i mot av alle jeg har møtt, sier teologistudenten, som opprinnelig kommer fra Hamar.
Hun har opplevd flere ganger at folk hun selv ikke kjenner, vet hvem hun er. For eksempel på butikken stopper de opp og spør hvordan det går på jobb, og om det er hun som skal ha gudstjenesten på søndag.
Også utenfor Nikolaikirka, den yngste av de to Søsterkirkene på Granavollen, stopper det opp mennesker for å stille spørsmål til Grette. Hun er ikke sikker på alle de historiske detaljene om kirkene, men det hindrer henne ikke i å gjøre den oppgaven hun er satt til på Granavollen – å være til stede.
– Dette er ett av siste ordentlige stoppene til pilegrimene før de skal opp på Dovre. Da er det mange som ønsker at jeg skal lyse velsignelsen over dem eller be for at de ikke skal få gnagsår på fjellet, sier hun og smiler.
Det er dødsviktig at vi lærer historie, men når du skal invitere din første familie til sorgsamtale, hva skal du si?
— Anne Guro Grette
Utdanninga var ikke god nok forberedelse
Grette har nylig fullført sitt andre år på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Når spørsmålet kommer om hun har kjent seg godt forberedt til vikarjobben med to år av teologiutdanninga i bagasjen, er svaret et kontant «nei».
– Det er for mye historie på studiet, sukker hun.
Hun setter pris på at studiet tilbyr praksis tidlig, allerede fra tredje semester, men mener den er preget av for mye observasjon.
---
Prestevikarordningen
- I DNK skilles det mellom begrepene vikarprest og prestevikar. En vikarprest er en fullt kvalifisert og ordinert prest som brukes til å fylle inn vakanser.
- En prestevikar er en person som er underveis i presteutdanninga og som får en personlig fullmakt fra biskopen til å praktisere som prest innenfor et begrenset tidsrom.
- Prestevikarer kan utføre de fleste gudstjenesteformer, bortsett fra vielser.
- De er også unntatt fra beredskapsordningen.
Kilde: Hamar bispedømme
---
– Jeg skulle ønske at studiestedene jobbet for å utruste oss bedre til mulige vikarjobber. Det er dødsviktig at vi lærer historie, men når du skal invitere din første familie til sorgsamtale, hva skal du si?
Sommerjobben har for Grette vært en mulighet til å gjøre mange ting for aller første gang. Den første dåpen, den første sorgsamtalen – og den første begravelsen. Hun trekker pusten dypt før hun fortsetter:
– Begravelser er nok det fineste jeg har fått lov til å være med på.
Hun forteller at hun setter pris på å få være med på å gi «et verdig menneske en verdig avslutning». Hun synes det er fint å få være til stede i alle fasene i livet, og forteller at hun til en viss grad distanserer seg fra sorgen.
– Det er jo jobben min. Jeg må klare å stå i det for å være med og bære familien.
Dåp, derimot, er en del av jobben som «bare er koselig».
[ Prestestudenter: – Krevende å gå inn i en tjeneste der kvinner blir møtt slik ]
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn
De ordene sier Anne Guro Grette idet hun ønsker et barn velkommen til verden og kirka i dåpen.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn,
sier hun også når en familie skal ta den endelige avskjeden med én de er glade i.
– Når du både døper og begraver, får du livet i en ring. Når vi sier de samme ordene i både dåpen og begravelsen er det en påminnelse om at livet – det som er i midten – er hos Gud.
[ Etter at Fredrik kom frå Utøya i live, fekk han eit kall ]
– Den norske kirke har en lang vei å gå
Selv om Grette snakker varmt om prostiet og gode kolleger, legger hun ikke skjul på at hun har møtt enkelte utfordringer i vikarjobben.
Under den største ferieavviklinga i juli, kjente hun på hvordan presteyrket preges av mye alenetid.
– Som prest jobber du ikke i team. Du har samtaler selv, du leder gudstjenester selv og du skriver taler selv. Det er ingen andre som har vært i nærheten av å forstå samtalene du har hatt – det er bare deg.
Grette trekker spesielt fram behovet hun har kjent for å debrife – å snakke gjennom det hun opplever – med andre. Det har ikke alltid vært lett å vite hvem hun skal prate med. Da mener hun det burde være lavere terskel for lederne i Kirken for å ta kontakt med de ansatte og høre hvordan det går.
– Det handler om å ta vare på kollegene sine og ta dem på alvor. Det gjelder generelt, ikke bare meg som vikar. I Den norske kirke er det en lang vei å gå.
[ Ber om mer bønn på teologistudiet ]
Vil gå gjennom rutinene for kontakt
– Vi har et ønske om å gi så god oppfølging som mulig til de som jobber hos oss, med åpne kanaler til nærmeste leder og bispedømmet.
Det sier stiftsdirektør i Hamar bispedømme, Freddy Knutsen. Han legger til:
– Vi vil se nærmere på rutinene våre for å ta kontakt med prestevikarene i løpet av ansettelsesperioden. Jeg har stor forståelse for at det er behov for kontakt og oppfølging, svarer han når han hører om Anne Guro Grettes opplevelser.
Han trekker fram at det etter oppstartskurset «Veien til prestetjeneste» er lagt til rette for kontakt og videre oppfølging mellom prost og prestevikar, men at det kun er under kurset at bispekontoret er i direkte kontakt med vikarene. Bispedømmeadministrasjonen er ellers tilgjengelig ved behov.
[ Min Tro: Han mista sitt andre barn i krybbedød. Det kristne håpet hjelpte han i sorga ]
Avskjed for denne gang
– Å kjære min tid, utbryter Grette når den tunge metalldøra til sakristiet smeller igjen.
Det eneste som gjenstår for dagen er å sørge for at alle lysene er slukket, at alle dørene er låst og at alarmen er skrudd på.
Dette er den siste uka hun tilbringer på Hadeland, så nå må hun ta avskjed – ikke bare med gode arbeidskolleger, men også med de syv ulike kirkebyggene hun jobbet i.
Mariakirka og Nikolaikirka, eller «hun» og «han», som hun omtaler dem som, har ikke bare en spesiell plass i norgeshistorien, men også en spesiell plass i Grettes hjerte.
Her har hun hatt sitt første sommervikariat og hit vil hun tilbake neste år.
– Selv om Hadeland ligger på «feil sie ta Mjøsa», sier hedmarkingen.
