Ingrid Bjerkås endra kyrkja på Senja. Men ikkje først og fremst fordi ho var kvinne

PIONÉR: Avstanden mellom bærumskvinna i tweed-drakt og det hardføre nordnorske kystsamfunnet forsvann på eit blunk. På dei fire åra Ingrid Bjerkås tente som prest, sette ho spor som framleis preger øya – og folka som fekk møte ho.

Den norske kirke

Tove Karoline Knutsen sit i den konfronterande sola i den same hagen som barndommen ho fortel om spelte seg ut i.

Hagen spirer i ei veksling mellom villvekstar og beplantning, og omkransar det lysegule femtitalshuset i den vesle tettstaden Gryllefjord på Senja. Eit steinkast unna står trekyrkja som ein gong var stappfull då Noregs første kvinnelege prest skulle halde gudsteneste.

Så snart Tove Karoline kunne kunne lese, blei ho og bestevenninna oppslukte i barnebibelen ho hadde fått av bestemora. Teikningar og bilete vitna om eldgamle røynder. Forteljingane om Jesus fascinerte dei spesielt. Dei har Tove Karoline tatt med seg inn i livet, og i kyrkjepolitikken.

Foreldra, derimot, var ikkje særleg aktive kyrkjegjengarar. Samtidig som mora til Tove Karoline var aktiv i kyrkjeforeininga, var ho arg på presteskapet.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

– Ho mamma blei rasande når nokon blei fordømt. Prestane var så strenge og heilage.

Tiåringen Tove Karoline, som 60 år seinare sit i Kyrkjerådet, var meir redd for presten enn for lensmannen. Så kom Ingrid Bjerkås.

– Tenk at ho kom heim til oss, og drakk kaffi i den stolen, seier 70-åringen, idet ho set seg ned på skinnsetet kor den folkekjære presten sette spor frå.

– Det hadde ingen prest gjort før henne. Prestane heldt seg jo mest til «dei frelste».

---

Ingrid Bjerkås

  • Fødd i 1901. Døydde 79 år gammal i 1980
  • Første kvinne til å bli ordinert til prest i Den norske kyrkja. Det skjedde i Hamar 19. mars 1961
  • Kom til Senja same år, og jobba i soknet Berg og Torsken fram til mannen Søren Bjerkås døydde fire år seinare

---

Sa nei til Gud, men ja til Bjerkås

Det er nærmast som om ein kan trykke på ein knapp, så kjem augeblikka med «ho fru Bjerkås» på rams frå den eine senjaværingen etter den andre.

Slik Noregs første kvinnelege prest drog frå bygd til bygd, har også Vårt Land reist frå tettstad til tettstad langs vestsida av Senja på jakt etter spora som står att etter Ingrid Bjerkås.

Mellom Torskens tindar, inst i fjorden som speglar knallblått, grønt, grått og snøkvitt, har soknerådsmedlem Brith Sørensen samla fire damer til lunsj. Heimerøykt laks, ferskbakte rundstykke og kokte egg fyller kjøkkenbordet.

Gjengen har ikkje eingong rekt å sette seg ned før historiene er i gang.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Ikkje meir Fadervår

– Hadde kyrkja vore som fru Bjerkås, hadde eg kanskje vore omvendt, seier Helga Alver forsiktig, og ler.

Den aktive humanetikaren hadde ei mor som bad for ho på sengekanten kvar kveld. Også sundagsskulen var eit fast ritual då ho vaks opp. Helga hugsar kor snill og salig forstandaren var.

– Men så tenkte eg, sju år gammal: Viss Gud er så snill, kvifor er han ikkje snill med dei i Afrika?

Siste dag på sundagsskulen sa ho til mora: «No trur eg ikkje på Gud meir. Og du får ikkje lese Fadervår for meg lenger.»

Dei fire damene bryt ut i ei hjarteleg latterkule.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Historisk konfirmantkull

Då Helga nærma seg konfirmasjon, nekta ho fortsett å gjere det i kyrkja. Då begynte eit rykte å gå i bygda: Helga var imot kvinnelege prestar.

– Og då, veit du. Då snudde eg. Eg kunne ikkje ha det på meg, seier ho, til ein ny høglydt og klukkande respons frå bordet.

Litt motvillig blei ho del av Ingrid Bjerkås’ historiske første konfirmantkull. 14 år gamle Helga sette hardt mot hardt så snart ho møtte den nye presten.

– «Du må ikkje tru at eg er kristen» sa eg til ho første gong. Huff, altså … seier ho og sukkar, litt brydd.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

– Kva sa fru Bjerkås då?

– Åh, ho var altså så god, held Helga fram.

– «Akkurat sånn var eg då eg var ung. Eg trudde heller ikkje på Gud».

Ingrid Bjerkås’ ord er fortsett krystallklare i ho: «Me får gjere så godt me kan, så må du berre seie ifrå om det er noko du får problem med etter kvart».

Helga kom aldri til tru. Men fru Bjerkås står att som eit forbilde 60 år etterpå.

Den milde autoriteten

Presten som i 1961 inntok Senja var den totale motpolen til embetsmennene som hadde tent i soknet før ho.

– Fru Bjerkås løfta folk. Absolutt alle, uansett kva bakgrunn du kom frå, og kom med bodskapen om at Gud rommar alle. Mamma hadde aldri vore borti noko liknande, seier Tove Karoline Knutsen.

– Og eg er sikker på at mange hadde det sånn, held ho fram.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Den nye presten heldt seg ikkje med fiffen. Ingrid Bjerkås – frå Bærum, i tweeddrakt, med hatten på skrå – gjekk i 1. mai-tog med arbeidarane, var innom bygdefestar, starta realskule og sjukeheim. Ho vann ein respekt som få prestar har hatt, verken før eller etter.

– Ho hadde ein så naturleg og fantastisk autoritet, seier Brith Sørensen, som no har ansvar for å halde Torsken kyrkje ved like, ei av dei 13 Bjerkås hadde som tenestestad.

– Men samtidig hadde ho eit så mildt andlet, og ei varm og lys og ungpikeaktig stemme. Likevel framsto ho så stødig og trygg, innvender Tove Karoline.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

– Kjøp ein fotball til dei

Autoriteten viste seg i den smale Torsken-gata då broren til Brith og ein kamerat sparka steinar ein dag. Brith kom køyrande i bilen sin, og hugsar scena som om det var i går.

– Då Ingrid Bjerkås kom gåande frå butikken, spurde ho gutane kvifor dei dreiv og sparka steinar. Har de ikkje fotball?

Det hadde dei ikkje. Så fru Bjerkås tok opp lommeboka, rekte Brith ein femtilapp og sa: Køyr til Finnsnes og kjøp ein fotball til dei.

Ho stilte ikkje spørsmål ved køyreturen på nesten to timar.

Motsette kjønnsroller

Fleire av dei 96 som hadde signert eit protestopprop mot å få ein kvinneleg prest til bygda måtte ete sine eigne ord. Paret Bjerkås, med ein mann som prestefrue, blei folkekjære i ordets bokstavlegaste forstand.

At Søren Bjerkås bakte bollar, serverte pølser til konfirmantane og blei æresmedlem i husmorlaget, blei knapt stilt spørsmål ved i 1961.

– Eg trur mange av oss rett og slett synest det var så artig og tøft. Eg såg sånn opp til dei begge to. Det var så stilig at det eldre paret frå Bærum kom heilt til Nord-Noreg, seier humanetikaren Helga.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Det havet gav

– Trur de denne toleransen har noko med folket på Senja å gjere?

– Eg trur det er noko spesielt med samfunn som har hatt havet som ferdselsveg. Du er oppvaksen med å møte alle slags folk, seier Tove Karoline.

Kanskje som eit svar til dei forrykande protestane, blei folk fort stolte over Ingrid Bjerkås. Presten verka sjølvsikker og fryktlaus.

Før ho kom til Senja, hadde ho kava seg over hinder etter hinder. Berre to av biskopane sa ja til kvinnelege prestar, og Bjerkås streva med å få seg jobb.

Salmen «Alltid freidig» får Brith til å tenke på fru Bjerkås, der ho omsider fekk stå i det vesle raude Torsken-kyrkja, kalla av Gud.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Djupe spor

Også Tove Karoline ser ei uaffisert, stødig dame når ho framkallar «ho Ingrid».

– Ingrid og Søren tok den kristne bodskapen ut av Bibelen og ut i livet på Senja.

– Det er så rart … seier Sigrid Andreassen, og tenker seg om.

Ho var også blant dei få som fekk stå konfirmant framfor Bjerkås. Ikkje før i ettertid har ho tenkt på korleis det høyrer til historiebøkene.

– Sjølv om ho berre jobba tre år som prest her, har ho sett djupe spor, seier Sigrid.

Det kom inga frelsesbølge som følge av Ingrid Bjerkås si ferd frå fjord til fjord i fiskeskøyte på Senjas vestkyst.

– Men eg trur folk endeleg fekk oppleve at kyrkja romma dei og, sjølv om ein ikkje var erklært personleg kristen eller gjekk til nattverd, seier Tove Karoline.

– Ingrid Bjerkås utvida kyrkjerommet for mange fleire. Det er hennar store forteneste, seier ho.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

---

Kvinnelege prestar i Noreg

  • I mars var det 60 år sidan første kvinne blei ordinert til prest i Den norske kyrkja.
  • Frå 1938 blei presteembetet opent for kvinner etter ei lovendring, men vedtaket frå Stortinget hadde eit tillegg: Kvinner burde ikkje bli tilsette der kor kyrkjelyden ikkje ønskte det.
  • Då Stortinget signerte FN-konvensjonen om kvinners politiske rettar i 1956 blei tillegget fjerna. Det møtte motstand.
  • 3. mars 1961 fekk Ingrid Bjerkås ordinasjonsløyve av Kyrkjedepartementet, og blei ordinert 19. mars same år.
  • Kjelde: Store norske leksikon.

---

Prest på ski

Førtifem minutt seinare og siste stopp er nådd: Berg kyrkje, den kvite hovudkyrkja i nærleiken av prestegarden kor Ingrid og Søren Bjerkås levde sitt nordnorske liv.

Ein mørk byste av kvinneprest-pioneren er midtpunktet i ein minnepark like utanfor. Bjerkås ser ut over fjorden og fjella på Skaland som ein gong var heimen hennar.

Trond Abelsen opnar døra til det slåande lyseblå kyrkjerommet.

– Sjå her, seier Trond, som tidlegare har vore kommunens ordførar.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Han peiker på eit svart-kvitt-bilde på bakarste vegg. Det er Ingrid Bjerkås som går nedover gata på Skaland, side om side med barn og vaksne.

– Dette er akkurat slik folk hugsar ho. Fru Bjerkås var ikkje ei i prestekjole. Ho var ei blant bygdefolket, seier Trond.

Den 60 år gamle kvinna frå Bærum var den første presten som deltok i bygdas skirenn. Sverre Abelsen hugsar den snødekte vinterdagen, og at fru Bjerkås blei spurt om ho ikkje måtte vere heime og førebu preika til i dagen etterpå?

– Nei, ho måtte vere der folk var, sa ho.

– Prestane før heldt seg blant dei truande. Men Ingrid og Søren var blant folket.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Starta den første realskulen

Etter eit «heilt» liv i Bærum hadde ekteparet Bjerkås krefter til overs for kystsamfunnet i havgapet i Troms.

– At ei eldre dame frå storbyen, med familie og barn og alt, kom hit og tok imot fem rabagastar i heimen sin …

Gisle Aarberg smiler idet han tenker på kor unikt det heile var: Ikkje berre kom Noregs første kvinnelege prest til øya hans, ho starta også Senjas første realskule. Den blei han og Sverre blant dei første elevane som fekk gå på.

Det var vår då Ingrid Bjerkås kom til Senja. I oktober sto skulen klar. Presten sjølv sto for kristendomsundervisninga.

– Ho syntest det var for gale at ungdommane i bygdene måtte flytte langt vekk for å gå på skule. Kva foreldre ville sende ungdommane sine på 14-15 år til ein stor by på hybel åleine? Fru Bjerkås ho tok saka i eigne hender, seier Sverre.

Gisle og Sverre att med ei stor beundring for både Ingrid og Søren Bjerkås etter åra på skulen.

– Me var «nåkka livåt» alle gutane, seier Gisle og tenker på kor tolmodige ekteparet var.

– Gutar i sin verste alder, skyt Tove Karoline inn.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

«Prestegardsmafiaen»

På bordet ute i minneparken flyt det av minner. Gisle Aarberg, Rigmor Mikalsen, Sverre Abelsen og Trond Abelsen har med seg brev, album og gåver frå ho Bjerkås.

– Du, Sverre. Greier du å hugse om det var prestegardsgjengen me blei kalla? Prestegardsmafiaen?

Gisle gløymer aldri åra han var bonusbarn for 60-åringane. Saman med fire andre gutar vaska dei opp, henta egg og mata griser på prestegarden.

– Det var ikkje mafiaen de blei kalla, iallfall, svarar Sverre og ler.

– Så kriminelle var de ikkje, skyt Rigmor inn, som gjekk kullet under dei på realskulen.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

Tenåringsgutane på prestegardshybelen fekk unike møte med herr Bjerkås på heimebane. Søren var ein røseleg kar, som var særs mannleg, sjølv i si kvinneaktige rolle som «prestefrue».

Ekteparet var eineståande, eit ord som blir gjentatt rundt bordet.

– Dei var begge så omsorgsfulle at eg nesten skjemmes, seier Gisle.

Snertne Søren

Søren Bjerkås hadde også ei snerten side. Då «ishavsbiskopen» Monrad Norderval kom på visitas, blei det invitert til middag på prestegarden. Tenåringsgutane fekk bli med.

– Søren var ikkje den som åt minst, kan me seie, seier Gisle med glimt i auget.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

På menyen sto fiskemølje. Etter all reinskinga blei tallerkane fulle av bein og restar, det senjaværingane kallar «moll».

– Etter ei stund løfta Søren tallerken sin, tok kniven, og skøyv all molla bort til meg. Så sette han tallerken ned igjen, sa ingenting, og berre byrja å ete meir.

Det gjekk nokre minutt, så sa Søren: «Det var’ra fælt så mye du eter a, Gisle».

– Då sa eg: Det er greitt, det, men eg er ikkje slik som deg, som et molla òg.

Gruppa på fem ler og slår seg på låra. Akkurat slik var det.

Lyset av Vårherre

Ingrid Bjerkås var presten som kviskra bibelvers til konfirmantane som ikkje hugsa dei på rams under høyringa. Ho var presten som trassa alle stormar, hoppa i fiskeskøyta, og berre hadde messefall éin gong – då på grunn av skipperen.

Fru Bjerkås var ho som fekk konservative og erkereligiøse til å angre på motstanden dei hadde gitt, og fekk etter kvart med seg alle preikene frå første benkerad.

Med Ingrid Bjerkås fekk alle slags folk tilhøyre kyrkja. Og Ingrid Bjerkås tilhøyrde samfunnet.

Rigmor hugsar lyset som skein gjennom Noregs første kvinnelege prest. Var det Vårherre som strålte? kunne ho spør seg.

PÅ PRESTESSKØYTA: Ingrid Bjerkås ble ordinert til sogneprest i Berg og Torsken prestegjeld på Senja i Troms i 1961. Det blir mange og lange reiser med presteskøyta Viken, som frakter Bjerkås rundt i distriktet hennes.

– Ho skapte jo historie, konkluderer Rigmor.

– Ja, det er verkeleg historisk, samstemmer Trond.

– Me har ei stoltheit her på Senja over at me har hatt Noregs første kvinnelege prest. Og at ho opptråddte slik ho gjorde, held gamleordføraren fram.

– Det betyr jo også at me har vore ein del av historien, seier Gisle.

– For meg var ho Ingrid eit stort menneske.

Ingrid Bjerkås ordineres til sokneprest i Berg og Torsken prestegjeld i Troms i 1961. Det ble mange og lange reiser med preste­skøyta Viken for Norges første kvinnelige prest. Det ble også mange og lange ­innlegg mot henne i Vårt Land. 


Våga å gå framfor

Då Trond for ti år sidan fekk Ingrid Bjerkås’ eiga bok, Mitt kall, i posten igjen, opna han pakken så snart han kom inn døra. Han blei ståande ved kjøkkenbenken og sette seg ikkje før han hadde lese gjennom heile boka halvannan time seinare.

– Fleire gonger gret eg mine modige tårer, fortel han.

Alle blei glad i Ingrid Bjerkås, er dommen gjengen feller 60 år etter at pioneren kom til øya.

– Eg tenker på kjente folk frå nærområdet her … Kven andre set me høgare enn ho? spør Gisle seg sjølv, og litt dei andre.

– Ho våga å gå framfor, heiter ei bok som blei skriven om Bjerkås, seier Trond.

– Det er det det handlar om.

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

I Guds hender

Trestolen med skinnpute, som fortsett står i matstova i barndomsheimen til Tove Karoline Knutsen i Gryllefjord, er eit vitnesbyrd om nærværet til dette unike mennesket.

Tove Karoline hugsar godt kva inntrykk kaffibesøket av Ingrid Bjerkås gjorde på den jesuselskande tiåringen. Mora drista seg frampå, og spurde presten:

«Men fru Bjerkås, dei her fæle breva me høyrer om, kva gjer de med dei?»

Reportasje fra Senja om Ingrid Bjerkås.

I ei tid kor folk ikkje kunne hamre på tastaturet og i kommentarfelt, kom hetsen i brevform. Søren Bjerkås brann dei verste for at ikkje Ingrid skulle trenge å sjå dei.

På trestolen sat Ingrid Bjerkås heilt roleg etter spørsmålet. Presten var aldri bitter, aldri sint, hugsar Tove Karoline.

– «De veit … Alt det der har eg lagt i Guds hender», svara ho.

Les mer om mer disse temaene:

Ruth Einervoll Nilsen

Ruth Einervoll Nilsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Den norske kirke