Dette forventer ekspertene av en ny biskop

Landets kommende biskoper skal lede en kirke i stadig endring. Bak seg har Den norske kirke (DNK) løsrivelsen fra staten. Nå står en stor omstrukturering for tur.

– Vi er inne i en avgjørende fase av kirkens kommende organisering. Kirken skal finne sin egen vei, i et landskap med økende religions- og livssynspluralisme, sier professor Hallgeir Elstad ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF).

De ferske biskopene vil møte en fortsatt synkende oppslutning om kirkelige handlinger, sier han.

– Det blir en av utfordringene kirken, og biskopene, må forholde seg til. Man kan ikke lenger ta tilhørigheten til kirkelige riter og den kristne tradisjonen for gitt.

Her kan bispekollegiet bidra på flere måter, mener professoren.

– Det blir viktig at biskopene er sentrale stemmer i å løfte fram kirkens budskap og verdier i dette samfunnet, og tydelig videreformidle den kristne tradisjonen, fortsetter Elstad.

[ Går mot et generasjonsskifte blant biskopene ]

– Svekking av biskopen

Den norske kirke skal likevel ikke være en aktivist-kirke eller politisk institusjon, presiserer TF-forskeren.

– Så kan man spørre seg hva som er politikk og ikke. Det er flytende. Biskopene må løfte fram idealer fra evangeliet, slik vi er satt til å gjøre.

– Kirken må løfte fram menneskeverdet, tuftet på at mennesket er skapt i Guds bilde, og formidle hva det vil si å være kristen.

I forslaget til ny organisering av DNK ligger en mulighet for at biskopene mister funksjonen sin som arbeidsgiver for prestene i bispedømmet.

– Jeg tror dette innebærer en svekking av biskopen. Man kan godt være biskop uten arbeidsgiveransvar, noe man strengt tatt ikke hadde da prestene var statlige embetsmenn, men biskopen hadde samtidig en viktig instruksjonsmyndighet.

Ettertraktet stilling?

Om denne endringen vil gjøre noe med biskopstillingens attraktivitet, setter Elstad først spørsmålstegn ved.

– Man kan jo stille spørsmål ved hvor attraktivt det er å være biskop i dag, sier TF-professoren.

Det er flere som sier nei til tjenesten allerede, fortsetter han.

– På kort sikt er det ikke sikkert endringene vil svekke attraktiviteten særlig. Men på lang sikt tror jeg dette vil ha betydning for hvordan hele prestetjenesten blir vurdert i kirken.

– I en luthersk kirke er forvaltningen av sakramentene og forkynnelsen av ordet essensen for at kirken skal være kirke. Svekker vi dem som er utrustet til å gjøre det, svekker vi også hele kirken. Så sterkt vil jeg si det, konstaterer Elstad.

[ Slik stiller de seg til å kunne bli ny biskop ]

Kan miste makt

Stephen Sirris ved VID vitenskapelig høgskole vil først ta et forbehold om kirkelig organisering: Det finnes ingen perfekt ordning. I praksis handler omorganiseringen av DNK om å balansere mange, dels motstridende, interesser.

Professoren har forsket mye på verdibasert ledelse. Det ene han har funnet ut, er at biskopenes rolle har blitt styrket de siste tiårene. De har fått tilsynsansvar, arbeidsgiveransvar, et sekretariat med kirkefagavdeling, og et bispemøte som fremstår mer samlet med en preses.

– Som hovedutvalget (bak utredningen til ny organisering, red.anm.) påpeker, er det ikke et nødvendig prinsipp i en luthersk kirke at biskopene må være arbeidsgivere. Men spørsmålet er om dette likevel er hensiktsmessig i DNK, sier Sirris.

Det henger sammen med hvordan arbeidslivet har blitt svært regulert, og at mønstre for autoritet har endret seg. Nå er også kirkens ansatte bundet av plikter og rettigheter som arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det betyr at mye ledelse skjer gjennom nettopp å være arbeidsgiver.

– Samtidig har tradisjonell autoritet blitt svekket. Man kan ikke lenger henvise til embetet, og forvente å få gehør, sier VID-forskeren.

– Svekkes som ledere

Nå handler oppslutningen om biskopen mer enn før om karisma, ser Sirris. Forskning viser at kirkeansatte har klare forventninger til en arbeidsgiver, men i mindre grad kan peke på hva biskopens tilsyn innebærer.

– Så arbeidsgiveransvar kan veie tyngre på vektskålen enn tilsynet, påpeker han.

I klartekst: Biskopene vil kunne svekkes som ledere hvis de ikke lenger skal utøve arbeidsgiveransvar, poengterer Sirris.

– Men både innad i kirken og i det offentlige rom har de en arena for å utøve symbolsk ledelse, som trekker veksler på personlig karisma og kommunikasjonsevner som appellerer. Det vil kanskje ikke gjøre biskoprollen mindre attraktiv, men i en rekrutteringsprosess kan det muligens styrke kandidaturet til dem som allerede er profilerte i media.

[ Menighet ville beholde biskop – men slik blir det ikke ]

Må se utover Norge og individet

Biskopene må bidra til at det teologiske rommet er stort, at samtaleklimaet er godt, og fokusere på «troens sentrum», mener VID-professoren. De skal skape enhet i kirken, og bygge bro mellom læren, aktørene, historien og verden.

– Biskopene bidrar også til å synliggjøre kirken i samfunnet, og viser relevansen av kristen tro. Biskopene trenger fortsatt solid teologisk refleksjonsevne og innsikt i diakonale utfordringer.

– En besinnelse på oppdraget er viktig, ikke minst når medlemstall og statistikker viser nedadgående kurver, sier Sirris.

MF-professor Marion Grau ser flere store utfordringer møte Den norske kirke i årene som kommer. Hun ønsker seg et bispekollegium som løfter blikket, og som går oppriktig inn i klimasaken.

– Det må ikke bare være en sak man «bryr seg om». Klimakatastrofen må påvirke alle planer og all administrasjon. Samtiden vil gå gjennom vanvittige endringer, og by på ekstreme utfordringer vi ikke kan forestille oss dimensjonene av, sier Grau.

– Det vil påvirke hvordan vi opplever Gud og hvilket samfunn vi kommer til å ha. Hva kirken kan bringe inn i spørsmålet om fremtidens menneskehet må være prioritering nummer én.

– Trenger internasjonalisering

Ifølge Grau må fokuset til kirken være større, bredere og høyere enn enn i dag. I norsk sammenheng er man konsentrert om individet og lokalsamfunnet.

– Kirken må finne en måte å være tradisjonsbærer og lokal på, samtidig som man i større grad må forstå at kirken er tverrkulturell og multikulturell. Slik har den alltid vært. Vi tilhører en global familie.

– Kirken må ikke bli en etnosentrisk enklave, en bærer av hvithet og kolonial identitet, og trenger en internasjonalisering, sier Grau.

Professoren ønsker seg biskoper som snakker relevant til et flerreligiøst samfunn.

– Det betyr overhodet ikke å gi opp bibel og teologi, og ha en tydelig kristen stemme, men å snakke «flerspråklig» med kunnskap og forståelse for andre religiøse uttrykk.

[ – Biskopens rolle blir svekket ]