PREST OG TF-FORSKER:

– Det viktigste kirken gjorde var å åpne dørene

I tiden etter 22. juli var landets kirker sentrale i den nasjonale sorgen. – Det er ikke lenger selvfølgelig at det er majoritetsreligionen som skal ta styringen, sier prest og forsker Birte Nordahl.

Rosehav utenfor domkirkene, nasjonale minnegudstjenester og sorgfylte begravelser. Kirkene hadde en viktig funksjon for mange i tiden etter terrorangrepet 22. juli for ni år siden.

Sommeren 2011 deltok Birte Nordahl i arbeidet i Oslo domkirke, og i ettertid har hun jobbet med en doktorgrad om folkets reaksjon på terroren 22. juli ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (TF). Kirken ble et veldig viktig samlingssted etter 22. juli, forteller hun. Men i fremtiden vil vi se et tydeligere mangfolds-Norge i nasjonale kriser, ifølge henne.

Ungdommene var bærere av kjærligheten

– Kirken åpnet dørene, og det var kanskje det viktigste de gjorde. Så ble kirkene og rommene utenfor kirkene tatt i bruk. Hvem var ansvarlig for det? Det var folket. De kom med lys, blomster, kort, sorg og medfølelse. Kirken viste klokskap ved å la folket spille dette ut både innenfor og utenfor kirkerommene, sier Nordahl.

Hun poengterer hvordan særlig ungdommene var bærere av kjærligheten som oppstod i krisen. Hun minnes hvordan ungdommer satt oppe om natten for å passe på rosehavet utenfor Oslo domkirke og at lysene ikke slukket.

– Det var noen ualminnelig vakre ting som skjedde i dagene og ukene etter terrorangrepet. Og kirken var klok nok til å la det blant annet få utspille seg der. Kjærligheten, som alle ble så bergtatt av, var det ungdommene som satt i førersetet av. Og den hadde mange lokasjoner, ikke bare kirken, påpeker hun.

Kirken har ikke monopol på å forvalte sorgen

– Etter 22. juli var det tydelig hva som var landets majoritetsreligion og seremonielle morsmål, sier TF-forskeren.

Hun har forsket på nordmenns «spontane rituelle reaksjon» etter terroren i Oslo og på Utøya. Kirkens rolle og samspillet med den folkelige, kollektive sorgen var helt sentral, ifølge henne.

– Det kom ganske raskt utspill fra blant annet Human-Etisk Forbund at kirken tok monopol på situasjonen, og at NRK og det offisielle Norge forsterket dette ved for eksempel å søke til Oslo domkirke, forteller Nordahl.

Hun synes det er viktig å stille spørsmål ved kirkens rolle som en dominerende forvalter av sorg i tiden etter terroren. Likevel forteller hun at de aller fleste fant det naturlig å samles i et kristent gudshus for å minnes ofrene.

– Mitt ståsted er at kirken ikke gjorde noe galt. Ingen annen aktør var erfaren nok for å gi rammer til behovet for de rituelle markeringene den gangen. Men det er svært viktig å arbeide med å styrke aktører slik som Samarbeidsrådet for tros- og livssyn, så de blir mer sentrale fremover enn de var da. Det er også viktig for mangfolds-Norge at kirken ikke tar monopol på kjærlighetsbudskapet. Det er ikke vårt alene, sier Nordahl.

Ikke selvfølgelig at majoritetsreligionen skal ta styringen

– Tror du at de som ikke følte seg hjemme i kirken kunne oppleve avstand til den offisielle sorgen?

– Ja, jeg tror at de som ikke var komfortable med rammene til Den norske kirke ikke hadde det noe godt med at kirken ble så markant. Jeg tror det var godt for veldig mange, men det er verdt å merke seg at det ikke opplevdes bra for alle. Derfor er det mål å tilstrebe modeller som ikke er ekskluderende.

– Under årets minnegudstjeneste i Oslo domkirke vil det være lystenning med representanter fra ulike trossamfunn. Var det eksempler på slike tverreligiøse handlinger etter 22. juli 2011?

– Ja, det var det. Det var Oslo domkirke veldig oppmerksom på.

At kirken fikk rollen som samlingspunkt er ikke nødvendigvis et tegn på at majoriteten undergraver minoritetenes tro, mener Nordahl. Men hun presiser at arbeidet for at det livssynsåpne mangfoldet skal gjenspeiles i det offentlige Norge, ikke hadde kommet langt nok for ni år siden.

– Hvis vi ønsker et mangfoldig Norge er det ikke selvfølgelig at det er majoritetsreligionen som skal ta styringen i slike omstendigheter. Det verdifulle livssynssamarbeidet samarbeidet kan og bør styrkes betraktelig.

Ga inntrykk av en fordomsfri kirke

– Tror du mange fikk et nytt inntrykk av kirken i kjølvannet av krisen?

– Ja, det tror jeg enkelte fikk. Mange så noe de ikke hadde sett før. Det å erfare kirkens deltakelse i krisen var mektig. Det ga inntrykk av en mer fordomsfri kirke enn vanlig. En kirke som åpnet dørene og omfavnet dem som kom.

Nordahl presiserer at hun er forsiktig med kun å fremsnakke kirkens innsats. Hennes hovedpoeng er at det var folket selv som primært var ansvarlige for omfavnelsen av kjærlighetsbudskapet i tiden etter terroren.

– Det at så mange forholdt seg til Den norske kirke etter 22. juli kan man velge å tolke som en «boost» for kirken. Jeg tenker heller at det er et uttrykk for at mennesker trenger steder og aktører som gir rom for å bearbeide det som har skjedd. Folket viste seg ekstremt rituelt dyktige, og fant former for samhold som ga sterkt inntrykk. Kirken bidro heldigvis også til å gi rom for dette.

Les mer:

22. juli overbeviste ham om å bli prest

AUF-leder: «Da jeg var liten, drømte jeg om å lære å spille piano. Bak pianoet på utøya ble jeg skutt fire ganger.»

Minoritetsgrupper får mest hets blant AUF-ere

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Håkon Vatnar Olsen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion