– Demens stenger ikke for skaperkraft

– Mennesker som lever med demens blir ofte skjermet og i praksis utestengt fra det vanlige dagliglivet. Samfunnet skaper bobler, som for eksempel demenslandsbyer, der de ikke lenger er medborgere på lik linje med andre. Resultatet er ofte at de havner i et utenforskap. Vårt prosjekt handler å finne nye måter å være sammen på, og hente frem det kreative og lekne, sier professor i drama og teater ved Norges arktiske universitet (UiT), Rikke Gürgens Gjærum.

Forskning i Trondenes kirke

Hun deltar i et tverrfaglig forskningsprosjekt ved UiT, som blant annet sikter seg inn mot to doktorgrader. Under Trondenesdagene ble den kreative samværsformen presentert for en gruppe mennesker som ble invitert inn i kirkerommet i Trondenes.

– Dette er nybrottsarbeid, og det var første gang vi gjorde det i et kirkerom. Vi inviterte mennesker med og uten demens, og pårørende til å delta i samskaping med kirkerommet som referanseramme. Petter Dass sa at «Den kirke har noget at sige» – det tok vi på alvor, sier hun.

– Veldig mange mennesker har sterke referanser til kirkerommet, de er døpt, konfirmert og har giftet seg der. Vi vil koble minnene med tilstedeværelsen der og da – og legge til rette for kreativitet og samskaping, sier Gjærum.

Hun understreker at en diagnose er noe du har, ikke noe du er.

– Når de kognitive evnene svekkes og de logiske tankerekkene ikke er like tydelige, må vi ikke la diagnosen overskygge bildet. Da må vi finne andre måter å kommunisere på, som kreative prosesser kan hjelpe oss med.

Kjærlighet i kirkerommet

Da gruppen kom inn i kirkerommet, satte de seg rundt en selskinnskiste. Den ble åpnet og en rekke rekvisitter ble hentet frem: brudeslør, dåpskjoler, bilder fra kirkelige handlinger, tekstbiter fra Landsstads salmebok, og små lapper med replikker om kjærlighet – som var dagens tema.

– Kirkerommet gjør noe med oss. Vi vil prøve ut hva tilstedeværelse vekker av minner i oss, og koble fortiden opp mot en helt konkret, skapende prosess som veldig fort ender i en tydelig mestringsfølelse, forteller Gjærum som gjerne vil besøke flere kirker med opplegget.

En introtekst av Astrid Lindgren ble lest – om kjærligheten mellom hennes foreldre. Alle fikk så utdelt replikker de skulle delta med, eller instrumenter de skulle spille på.

– Vi utfordret rett og slett til en form for teatersport, og siktet mot et lydunivers vi ikke ante hva ville bli. Det begynte med en uformell samtale om opplevelser fra kirkerommet, og det hele skjøt fart da masterstudent Elina Plucker og organist Maria-Daniela Raasch forsiktig nynnet den kjente folketonen Bred dina, vida vingar, som folk etter hvert hang seg på. Og salmetekstene var lette å hente frem for de fleste, forteller hun.

– En slik simultandramaturgi er risikosport. Det kan gi mening, men kan også ende opp i noe komisk og absurd. Det er spenningsmomentet. Og slik ble det.

Skaperkraft og tårer

– Kirkerommet er et trygt rom og helt klart velegnet til å trigge skaperkraft. Estetikken og referansene henter opp gode og triste opplevelser. Det var helt naturlig at det kom noen tårer til syne da vi avsluttet med lystenning, forteller hun.

Organist og festivalsjef for Trondenesdagene, Maria-Daniela Raasch tok initiativet til nyskapingen.

– Jeg kjente til prosjektet og mente det ville egne seg godt i vår ramme, og passet til årets tema: kjærlighet. Alle skal være like velkomne i kirken, og når vi samtidig kan være med på viktig forskning og nybrottsarbeid gir det ekstra mening.

– Mange knytter sterke opplevelser til kirkerommet, det var fint å se hvordan impulsene hentet frem ting fra underbevisstheten hos mange. Det var utfordrende og uvant for mange, men endte opp i noe veldig fint, sier Raasch.

Åpen samtale

Prest Lars Martin Skipevåg registrerte at folk hadde en fin opplevelse i kirkerommet.

– Selv om det kognitive svikter, skapte tilstedeværelsen inntrykk som hentet frem minner i en trygg ramme. Bilder og gjenstander satte i gang fine, åpne samtaler der folk kom med det de hadde på hjertet – og ikke noe var rett eller galt, forteller han.

Skipevåg mener kirken må legge enda bedre til rette for folk med demens.

– Kirken er en god arena, som stimulerer til aktiv deltagelse. Salmetekster og melodier lar seg lett hente frem og bidrar til noe skapende.

Utfordring og mestring

Marit Kristiansen jobber som demenskoordinator i Harstad kommune og har lang erfaring med aktivitetstilbud for demente.

– Selv i en setting som var både utfordrende og uforutsigbar, tror jeg mange opplevde både fellesskap og mestringsfølelse. Folk tødde opp litt etter hvert, og fortalte om fine opplevelser. En dame var litt stolt over at hun hadde hentet frem alle versene fra en salme, og en annen ble minnet om sin far gjennom en salmetekst, forteller hun og legger hun til:

– Åpenhet om demens vil redusere mye av fordommene. Dørstokkmila kan gjøre seg gjeldende for oss alle, også de som lever med demens tåler en liten utfordring – som ofte ender opp i positiv aktivitet.

---

Demensforskning

• Artful Dementia Research Lab er et tverrfaglig team som forsker på nye måter å forstå demens på og på metoder som tilrettelegger for reelt medborgerskap for personer med demens, både i sykehjem og på offentlige arenaer, som «Trondenesdagene», for at vi skal oppleve at samfunnet er åpent og likeverdig for alle.
• Professor Rikke Gürgens Gjærum, leder for Arktisk senter for velferds- og funksjonshemmingsforskning, deltar i prosjektet Artful Dementia Lab.
• Deltagere: Post.doc. Lilli Mittner, UiT, leder for Trondenesdagene kantor Maria-Daniela Raasch, prest og diakon Lars Martin Skipevåg, stipendiat Karoline Dalby, musiker og masterstudent Elina Plucker og demenskoordinator Marit Kristiansen.

---