Dåpssatsning går utover faste kirkegjengere

– Det som vår forskning nå kan tyde på, er at det har blitt en større avstand mellom disse to gruppene, og at den gjensidige forståelsen er i ferd med å bli annerledes. Idealet om å henvende seg til begge samtidig, har blitt vanskeligere.

Det sier Elisabeth Tveito Johnsen ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo (TF).

Hun har ledet et forskningsarbeid som har undersøkt menigheter med økning i gudstjenestedeltagelsen, der de også har undersøkt hvordan de frivillige og ansatte i menighetene har opplevd veksten. Flere av menighetene som har hatt deltakeroppgang, har i tråd med nasjonale oppfordringer hatt en profilert satsing på dåp.

– Men hvis målet er å gjøre mange til faste deltakere, er det et annet mål og en ambisjon det er vanskelig å innfri, sier Johnsen.

Hun forteller at erfarne og uerfarne deltakere på gudstjeneste oftest står i gjensidig berikelse til hverandre, men at denne gjensidige forståelsen og respekten ikke er like selvsagt som den var tidligere:

– Det er tendenser til at det er en spenning mellom to grupper innad i menigheter, sier hun.

– Noen har begynt å gå i andre menigheter

Når kirkebenkene fylles av dåpsfølger, kan de vante kirkegjengerne og frivillige oppleve å bli en minoritet i egen kirke, gir forskningen uttrykk for.

– Den frustrasjonen er sensitiv å snakke om, og kan fort bli misforstått som at de har noe imot dåpsfølget. Det har de grunnleggende sett ikke. Men når dåpsfølget ikke åpner salmeboka eller viser synlig interesse, påvirker det de andre som er der. Jeg mener det må være ganske legitimt å føle på, sier hun

Johnsen forteller at den aktive og lojale delen av menigheten ofte forstår at menighetsledelsen velger å profilere dåp. Men det krever en fintfølenhet å balansere de ulike hensynene, forklarer hun.

– Noen har begynt å gå i andre menigheter som i større grad tilrettelegger for gudstjenester som har kvalitetene de søker. Som rom for mer ro, stillhet og ettertanke.

Hver kirke må bygge menighet ut ifra sine forutsetninger og sin kontekst, mener TF-forskeren. Men hun etterlyser stemmen til faste menighetsdeltakere i det store engasjementet for dåp, og ser behov for undersøke eventuelle slagsider nærmere.

Kultur trumfer visjon

En vanlig praksis er ikke å ha dåp hver søndag, en ording som blant annet Bogafjell menighet i Sandnes praktiserer.

– Det er ingen hemmelighet at det er mange dåp på gudstjenestene. Det er gledelig, og det tar den tiden det skal ta. For å holde oss til under en klokketime, er det prekenen det går ut over. I det lange menighetsbyggende løp er det veldig uheldig, sier sokneprest Torstein Nordal.

Han forklarer at gudstjenesten skal «gjenspeile hvilken handling som blir utført», som blant annet har innvirkinger på hvilke salmer som velges og innholdet i prekenen. Likevel mener han det er begrenset hvor mye påvirkningskraft slike grep har på kulturen i menigheten:

– Mitt budskap til menigheten er at når det kommer dåpsfolk, så må flere ta mot til seg å si: «Hei, så hyggelig å se deg.» Det er kjempeviktig at vi bygger en god kultur. For kultur spiser visjon til frokost, sier han.

– Et dåpsfølge er ikke på besøk

Prost i Ytre Stavanger, Tor Magne Nesvik, er svært bevisst på hvordan han henvender seg menigheten.

– Personlig jobber jeg ut ifra en hypotese om at «er det ikke godt nok for de vante kirkegjengene, så er det ikke godt for dåpsfølget» - og omvendt.

Han mener det er en feilslutning å redusere mottakerbevisstheten til et spørsmål om troserfaring.

– Folk er godt vante med å reflektere over eget liv, verden, «menneskeslektens synd og skyld» og klodens alvor. Jeg har til de grader en oppvakt menighet, med folk som virkelig har evnen til å reflektere over livet, sier han.

Han ser på dåpsfølget som fullverdige av medlemmer av menigheten.

– Et dåpsfølge er ikke på besøk. De er en del av menigheten denne søndagen, sier han.

Mindre selvsagt tilhørighet

Elisabeth Tveito Johnsen tror at menigheter kan gjøre klokt i å artikulere underforståtte forventinger om hvem som er målgruppen i gudstjenester.

– Jeg tror det er lurt å bli eksplisitt tydelig på det som ofte er implisitt - hvem gudstjenesten først og fremst er til for. Menighetene som primært henvender seg til dåp og dåpsfølger rendyrker dette, men de er samtidig svært opptatt av å skape møteplasser og gudstjenester andre dager i uka for de som ønsker teologisk fordypning og ro.

– Hva tror du er grunnen til at avstanden mellom de ulike gruppene i kirken ser ut til å øke?

– Hvis dåpsfølgene har blitt større og det er dåp oftere, mens de som går i kirken jevnlig har blitt færre, så er det et mengdeforhold som er forandret. Det som en også kan antyde er at de som nå er dåpsfølge på generelt grunnlag har mindre kjennskap til kirken og gudstjenesten, og mindre av den selvsagte tilhørigheten som generasjonen før hadde.