Augustin la grunnlaget for reformasjonen

Augustin av Hippo (by i dagens Algerie, der han ble biskop) levde mellom 354 og 430. Han er blitt forsket på, diskutert, brukt og misbrukt – av teologiske og filosofiske etterfølgere – gjennom 1600 år. Mytene er mange, men hans enorme i innflytelse i kirke-, teologi- og filosofihistorien er uomtvistelig.

– Selv om vi ikke hører direkte sitater fra ham i en moderne gudstjeneste, er han klart til stede også der – blant annet gjennom hvordan den er strukturert som helhet, forteller professor i idéhistorie og teolog Reidar Aasgaard, som har forsket mye på Augustin.

Retorikk

Augustin var afrikaner, med berbisk mor og romersk far. Han vokste opp i en periode og et område med mye dynamikk mellom både kultur og religion. Han fikk en omfattende utdannelse, med vekt på retorikk.

– Han fikk en høy posisjon som lærer i talekunst, men senere i livet nyanserte han synet sitt på retorikken – han så at den også kunne brukes som maktmiddel og manipulerende verktøy. Selv «kristnet» han senere retorikken og brukte den til å formidle kristen tro, som pedagogisk metode, i forkynnelse og i utvikling av prekenlæren. Han så på talekunsten som en Guds gave, som kunne brukes til både godt og vondt, sier Aasgaard.

Gudeskapt

Augustin var også innom manikeismen, en elitistisk retning som sto for en ekstrem dualisme mellom godt og vondt – og nyplatonismen. Begge retninger forfekter en sterk spenning mellom det guddommelige og materien, som representerer det onde – og som man skal kjempe seg opp fra.

– Augustins verdensbilde baserer seg derimot på at alt det skapte er godt – fordi det har sin opprinnelse i Gud. Alt Gud har skapt, er godt. Nåden forstår han som en handling og en gave fra Gud, gjennom Kristus. Martin Luther var augustinermunk og bygde i svært stor grad på Augustins tanker. Mange lutherske og protestantiske trosretninger kan betegnes som augustinske, mener Aasgaard.

Reformasjonen

Uten Augustin ville vi trolig ikke hatt noen reformasjon; den ville i alle fall ha tatt en annen retning. Ifølge Augustin er mennesket, inkludert hele vårt følelsesliv, godt.

– Samtidig ser han også på mennesket som et «broddent kar», som trenger Guds nåde. Vi tenker og gjør gale ting og kan ikke frelse oss selv. Augustin hadde et balansert og realistisk menneskesyn. Hans tanke om predestinasjon, som er blitt mye kritisert i ettertiden, og til dels med rette, har som utgangspunkt at frelsen er noe bare Gud kan gi, og som han gir gratis og i sin godhet: Det er ikke en frukt av menneskers egne gjerninger – alle stiller likt.

Augustin er også ufortjent blitt tillagt en lære om arvesynden. At mennesket skulle være ondt og syndig, er å mistolke ham, og i kollisjon med hans syn på mennesket som skapt av Gud og i Guds bilde. Aasgaard mener at nøkkelen til Augustins teologi ligger i det dobbelte kjærlighetsbudet.

– Han fokuserer på sammenhengen mellom det å elske Gud og sin neste. Han advarer mot selvutslettelse, og mener at å glede seg over sin egen kropp og seg selv er utgangspunkt for også å elske sine medmennesker – og at man gjennom å elske sin neste også gir sin kjærlighet til Gud.

Ingen herlighetsteolog

Augustin var ingen herlighetsteolog, historien om hans omvendelse som radikal og dramatisk er langt på vei en myte.

– Hans omvendelsesprosess var nøktern og trinnvis, selv om han til slutt opplevde et avgjørende gjennombrudd. Han ville vært skeptisk til det dagens herlighetsteologi ofte forfekter – han forventet aldri noe resultat av troen i form av makt og rikdom. Innen luthersk, og særlig pietistisk og karismatisk tradisjon, har hans omvendelse ofte fått for stor vekt og blitt lest i lys av ens egen erfaring.

Flere har hevdet at Augustin i Bekjennelser skryter på seg litt ekstra synd – for å gjøre sin egen omvendelse til et enda mer radikalt brudd med fortiden.

– Det blir vanskelig å måle hvor mye han eventuelt «smører på»; jeg forstår det mer som en brutalt ærlig selvanalyse der han er mer selvkritisk enn beregnende overfor sitt publikum. Bekjennelser rager høyt også som litterært verk og dannet siden mønster for sjangeren selvbiografi, sier Aasgaard.

Jordnær og asketisk

Augustin var som kristen aldri ute etter status og posisjoner, og ble nærmest tvunget inn i stillingen som biskop. Han var en jordnær skikkelse og levde et asketisk liv. Han hadde sterkt utviklede sosiale antenner, og en dyp forståelse av menneskers utfordringer i hverdagslivet, lenge før psykologien. Aasgaard har nylig forsket på Augustins syn på barnet som menneske.

– Han tar barnas perspektiv på alvor og konstaterer at voksne ofte opptrer likeså barnslig som barna. Han snur perspektivet opp ned og kritiserer voksenverdenen gjennom barneblikk. Her viser han en imponerende moderne og fremsynt forståelse av barns verden – og av voksnes manipuleringer, sier Aasgaard.

Gjennom de mange prekener og brev han etterlot, møter vi avanserte tankerekker – men ikke minst alminnelig hverdagsspråk.

– Han er jordnær og gir sjelesørgeriske råd, og tar for seg konkrete hverdagsutfordringer – som ekteskapsproblemer og barneoppdragelse. Denne siden ved Augustin har man særlig i nyere tid fått øynene opp for.

Levende arv

Den filosofiske arven etter Augustin er ennå høyst levende og har hatt både stor og bred betydning frem til vår tid.

Han tar for seg en rekke basale filosofiske spørsmål som tidsforståelsen og forholdet mellom tid og bevegelse og drøfter størrelser som fortid, nåtid og fremtid. Han har også hatt stor betydning for moderne politisk tenkning. Han er veldig tidlig ute med sin vektlegging av følelseslivet og kritiserte stoikerne som opponerte mot å la seg påvirke av det emosjonelle.

Ut fra premisset om at følelser er skapt av Gud, må vi ikke skjerme oss fra dem. Hvis man ikke føler savn og smerte eller glede, lever man i en forsteinet tilværelse, mente Augustin.

Augustins historiesyn

I den politiske historien levde Augustin i en periode der kirken var en skjør størrelse. Tiden med forfølgelser var over, og fra å motarbeide kirken trengte den romerske stat nå en støttespiller - og kirken ble viktig her, og ble en betydelig maktfaktor.

– Igjen forfektet Augustin et syn der han pekte på at makt kan brukes til godt og vondt. Han ser på gudsfolkets historie som en lang vei, med lidelse og motgang - det finnes ikke enkle løsninger og snarveier til lykke og seier.

Augustin har en lineær oppfatning av historien, den har en begynnelse og en ende - og et klart håp.

– Augustin ser på Gud som historiens Herre, der han skal skape en ny og rettferdig verden. Når Guds rike kommer, den «evige fred» som han kaller det, vil det være i en nyskapt himmel og jord, der det onde er borte, og menneskene igjen er i harmoni med hverandre, naturen og Skaperen, sier Reidar Aasgaard.

LES MER: Kappadokierne – østkirkens vise menn

LES MER: Origenes – kirkelæreren uten glorie

---

Augustin av Hippo

• Født 13. november 354 i Tagaste (i dagens Algerie), døde 28. august 430 i Hippo, der han var biskop. Han ble helligkåret straks etter sin død, og 28. august er også blitt hans festdag.
• Hans jordiske levninger ble flyttet fra Nord-Afrika til Sardinia. På 700-tallet ble de ført videre til kirken San Pietro in Cield'Oro i Pavia, i Italia.
• Augustin er vernehelgen for teologer, boktrykkere, ølbryggere og for godt syn.
• En av kirkehistoriens viktigste teologer, og en betydelig filosof.
• Skrev en rekke litterære og teologiske verk, blant annet Confessiones (Bekjennelser) som er en omfattende selvbiografi.

---