Tvers over gata fra St. Olav domkirke i Oslo står en gjeng med katolske prester. De venter på å begynne prosesjonen mot kirken. Det er tyve år siden forrige gang katolikkene hadde en bispevigsling i Oslo. I flere dager har både prester, diakoner, ministranter, musikere og ikke minst biskoper øvd, slik at vigslingen av biskop-elekt Fredrik Hansen skal gå så knirkefritt som mulig.
Klokken nærmer seg 10, og mens prestene begynner å gå mot hovedinngangen, forsøker en kvinne febrilsk å komme seg inn i kirken via sidedøren. Hun blir stanset. Hun er en av mange katolikker som i dag gjerne skulle tatt del i messen, men som på grunn av et begrenset antall plasser i kirken må nøye seg med å følge messen på nett. Bare et steinkast unna domkirken har katolikker fylt opp St. Josef kirke for å følge en livesending av messen, og litt lenger opp i gata har en flokk med unge katolikker samlet seg på kontoret til Norges Unge Katolikker for å følge sendingen.
For mange av de unge, er dette den første bispevielsen de har vært vitne til.
Inne i kirken ser kameramannen som har fått ansvaret for å filme messen, aldri ut til å bli fornøyd med vinkelen på kameraet. Bak ham er kirkebenkene fylt opp av en fargerik menighet: Nonner og munker fra ulike ordre, pressefolk, familiemedlemmer av Hansen, medlemmer av menigheten, og en topptung luthersk delegasjon representert ved preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, avtroppende Oslo-biskop Kari Veiteberg, påtroppende Oslo-biskop Sunniva Gylver, samt KrF-leder Dag-Inge Ulstein.
Alle snur seg. Prosesjonen har entret kirka og de katolske prestene er på vei opp midtgangen. De fremmøtte får nå kjenne på den fulle kraften i St. Olav domkirkes orgel, og blir samtidig servert et innblikk i et aspekt av den nye biskopens personlighet: Hans forkjærlighet for den lutherske salmeskatten.
Petter Dass-salmen «Herre Gud ditt dyre navn og ære» har han valgt selv i anledningen vigselen, og det skal bli det første av flere uttrykk for folkefromhet under vigslingsmessen.
Mens de fremmøtte synger «Gud er Gud, om alle land lå øde», entrer dagens hovedperson, monsignore Fredrik Hansen, tett etterfulgt av en rekke biskoper. Sistemann inn i kirken ankommer med en hyrdestav. Det er Vatikanets kardinalstatssekretær Pietro Parolin, mannen som skal stå for vigslingen, pave Frans’ høyre hånd. Han snakker lavt og forsiktig, men er som pavens statsminister Vatikanstatens nest mektigste mann.
Valgt av Den Hellige Ånd
De geistlige i prosesjonen går alle etter tur opp til alterbordet, kysser det, for så å gå ned og sette seg. Det er slik man «hilser» alteret og ærer relikviene som er innfelt i alteret. Et fint øyeblikk oppstår når Eidsvig og Varden utveksler et blikk for å sørge for at de kysser alterbordet samtidig.
Parolin renser alterbordet med røkelse og det leses en kollektbønn for Fredrik eller Fridericum, da messen holdes på latin (Dog: med prekenen på engelsk).
Det er en tydelig alvorspreget Hansen som sitter fremst i kirkerommet. Tidligere har han fortalt Vårt Land at han knapt husker noe fra verken sin diakonvigsling eller prestevigsling, og at han under bispevigslingen har som mål å forsøke å finne en ro og, ikke minst, å kjenne på Guds tilstedeværelse.
Etter høytlesning fra Jesaja og Apostlenes gjerninger, runger storslagent trompetspill ut i kirkerommet som en innledning til Heinrich Schütz-salmen «Alleluia».
Den katolske sognepresten Pål Bratbak, som for anledningen har rollen som Hansens assistent, går opp på prekestolen for å presentere biskop-elekten for Pietro Parolin.
«Har dere et apostolsk mandat?», spør Parolin.
«Habemus» («Det har vi»), svarer Bratbak med et smil før han henter Det pavelige bullen som han viser fram til menigheten.
I løpet av messen omtaler Bratbak rollen som biskop som «dette ikke lite tyngende embete». Katolikkene tror Den hellige ånd har vært med og peke ut Hansen som koadjutorbiskop.
La seg flat
Med ryggen til menigheten stiller Hansen seg rett foran Parolin for å avgi bispeløftene sine. Parolin stiller en rekke spørsmål. Hansen svarer hver gang med et enkelt ord:
«Volo» («Ja, det vil jeg»).
Når alle bispeløftene er avlagt, legger Hansen seg flat på kirkegulvet mens menigheten synger Allehelgenslitaniet.
Å legge seg flat er for tiden det eneste politisk korrekte å si til offentligheten når man har tabbet seg ut. Men få vet uttrykket har en klar referanse til det katolske prester alltid har gjort før de ordineres, og det biskopene gjør under vigslingen.
Handlingen symboliserer at Hansen overgir seg til tjenesten han går inn i.
Etter litaniet får menigheten, som kneler, følgende beskjed fra Parolin: «Reis dere».
Beskjeden får en annen betydning for Hansen, som reiser seg opp fra gulvet, godt på vei til å bli Oslos første nye biskop på 20 år.
Håndspåleggelse
Det neste steget i vigslingsmessen er et av de viktigste trinnene i en ordinasjon av en biskop, håndspåleggelsen. Mens Hansen sitter på kne, går en etter en av de frammøtte biskopene fram og legger hendene sine på hodet til Hansen. Først ut er Eidsvig, deretter Varden, og så følger det ni andre.
Tradisjonen med håndspåleggelse har røtter fra Bibelen. Det er slik apostlene skal ha gjort ordinasjoner, og handlingen bekrefter at den nye biskopen skal følge den samme læren som apostlene.
I Den katolske kirke bør minst tre biskoper utføre håndspåleggelsen, selv om det ikke er et ufravikelig krav. I Norge står det katolske bispesetet i nord ledig. Derfor har har man kun to biskoper, så hjelp er hentet inn fra utlandet.
Bispering, bispelue, bispestav
Parolin salver hodet til Hansen med en olje, kalt krisma. Det er et tegn på at Hansen er utvalgt og fungerer også som en innvielse til hans nye oppgaver. Skikken med å salve prester med olje har røtter i Det gamle testamentet.
Parolin bruker et hvitt tørkle for å tørke salven av hendene sine.
Hansen mottar nå sine insignier: Bispering, mitra (bispelue) og bispestav. For hver insignie Hansen mottar, kan man se at de ellers alvorlige ansiktene til de geistlige lyser mer og mer opp. Hansen ser mer og mer ut som en katolsk biskop.
Han mottar så en fredshilsen fra de frammøtte biskopene. Eidsvig utveksler noen stille ord og et lunt smil med sin nye koadjutorbiskop. Hva som sies vet vi ikke.
Hansen vender seg så til menigheten, setter seg ned i stol spesielt utvalgt for anledningen. Det er stolen som pave Johannes Paul II satt i under sitt besøk til Norge i 1989.
Parolin koster på seg et smil og innleder det som blir en rungende liturgisk applaus for menighetens nye biskop.
Hansen, som er en selvutnevnt sjenert mann, ser nesten brydd ut. Men så virker det som at en bryter plutselig skrus på. Han reiser seg opp rak i ryggen, og tar så fatt på sin første oppgave som ny biskop: Å velsigne menigheten.
Vigslingsmessen avsluttes med nok en luthersk salme plukket ut av Hansen, Elias Blix sin salme «Med Jesus vil eg fara».
Utenfor St. Olav domkirke står deler av menigheten og venter på ham.
---
Fredrik Hansen
- Født 1979 i Drammen.
- Oppvokst på Stavern i en ikke-praktiserende kristen familie.
- Konverterte til katolisismen i 1999.
- Fra 2011 til 2013 var han student ved Det pavelige kirkeakademi («pavestolens diplomatskole»).
- Har tidligere vært dommer i Tribunalet, sekretær for Norsk katolsk bisperåd, og vise-rektor i St. Eystein presteseminar.
- Fra 2013 til 2022 var han diplomat for Den hellige stol, som involverte arbeid i blant annet Honduras, Wien og New York.
- 1. november utnevnte pave Frans ham til koadjutorbiskop i Oslo.
- Lørdag 18. januar 2025 vigsles han til biskop i St. Olav domkirke.
- Vigslingsmessen sendes direkte på katolsk.no fra kl. 10:00.
- Kilde: www.katolsk.no
---