På julaften i år, sittende i en rullestol, løftet pave Frans opp sin sølvhammer og slo på Den hellige dør i Peterskirken. Så åpnet dørene som har stått lukket i flere år. Og med det, var jubelåret 2025 i gang.
«Jubelår» eller «hellig år», som det også kalles, feires av katolikkene hvert 25. år. For å sette det i litt perspektiv: Det forrige ordinære jubelåret var i 2000 og ble innledet av pave Johannes Paul II.
Tradisjonen strekker seg helt tilbake til år 1300 da pave Bonifatius VIII innførte skikken. Året sees som en avbildning av det gammeltestamentlige jubelår, som ifølge Tredje Mosebok ble holdt hvert femtiende år.
I Tredje mosebok gir Gud følgende beskjed til Moses på Sinaifjellet: «Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt».
For katolikkene er jubelåret et år for frigivelse, tilgivelse og bot, og ikke minst, en anledning for åndelig fornyelse. Den hellige døren, den representerer veien til frelse og åpnes som en hellig port for pilegrimer til å gå gjennom.
I et jubelår strømmer pilegrimer til Roma, som hele året er fylt med arrangementer for ulike grupper troende. Den evige by venter opp mot 35 millioner pilegrimer og turister, i tillegg til antallet besøkende den historiske byen vanligvis får (Roma har i deler av 2024 vært snudd på hodet av vedlikeholdsarbeid). Hele året blir i det hele tatt en vitamininnsprøytning inn i verdens største kirkesamfunn.
Her i Norge forbereder flere nordmenn seg på å reise som pilegrimer. Én av dem er prestestudent Mathias Bruno Ledum. Han er opptatt av at man i et jubelår kan få full avlat, en ettergivelse av straff for synder som allerede har blitt tilgitt.
Ledum ønsker å gi det videre til sin avdøde mor og «andre trengende sjeler» i skjærsilden, slik at de raskere kan komme til himmelen.
---
Jubelår
- Hvert tjuefemte år feirer Den katolske kirke et jubelår eller hellig år, en skikk som kan spores tilbake til Det gamle testamente og som ble innført i år 1300.
- Jubelåret 2025 begynte i Roma 24. desember 2024 og slutter 6. januar 2026.
- Året innledes ved at paven åpner Den hellige døren i Peterkirken. Hellige dører vil også bli åpnet i de tre andre pavelige basilikaene: Laterankirken, Santa Maria Maggiore og Pauluskirken utenfor murene. I år vil pave Frans åpne en egen port i et kvinnefengsel i Roma for å markere at Guds nåde og tilgivelse favner alle.
- Deretter følger en rekke arrangementer eller «jubileer» i Roma for ulike grupper av troende: for kommunikasjonsverdenen i januar, for kunstnere og diakoner i februar, for syke og helsearbeidere i april, for arbeidsfolk, entreprenører og musikkorps i mai, for idrettsfolk og prester i juni, for ungdom i juli og august, for kateketer i september, og så videre.
- Kilde: Katolsk.no
---
«Håp» for ungdom
I Det gamle testamente ble jubelåret utropt ved å blåse i horn. Nå gjøres det altså ved at paven slår en sølvhammer på Den hellige dør i St. Peters basilika. Og hvis hammerslaget til pave Frans kunne snakke, hadde det kanskje sagt «håp». For det er temaet som paven har valgt for det som flere har spådd til å bli åttiåtteåringens siste jubelår.
For Ledum gir pavens valg av «håp» mening:
– Jeg har opplevd at paven har klistret dette ordet «håp» på veggen i flere år nå, sier prestestudenten.
Ledum er nylig ordinert diakon i St. Hallvards kirke i Oslo, men han har bodd flere år i Roma som en del av prestestudiet. Ledum planlegger i år å returnere til sin tidligere residens med en nordisk valfart i månedsskiftet januar/februar.
Ledum mener han fram mot jubelåret har plukket opp en rød tråd fra pave Frans i forbindelse med verdensungdomsdagene, som holdes hvert tredje år.
– Gang på gang adresserer pave Frans at så mange ungdommer i dag virker til å miste håpet. Han sier at han ser så mange unge folk som allerede har pensjonert seg og lever som om de egentlig ikke har noe spesielt å leve for. At de drukner i havet av sosiale medier og forventninger som skapes derifra, og at man blir kvalt av idealer som man presser på seg selv og som man ikke kan etterleve.
– Hva er ditt håp for jubelåret?
– Det er mitt håp at ungdommer skal gi Gud en sjanse. Jeg ser så mange folk som har prøvd det postmoderne, sekulære og ateistiske prosjektet, og så står de igjen tomme.
– Det er derfor vi ser en trend av unge personer som nå kommer til kirka. Det blir en slags påminner for oss unge som allerede er i kirka om hvilken stor gave vi har fått nettopp i troa og kirka.
Det er mitt håp at ungdommer skal gi Gud en sjanse. Jeg ser så mange folk som har prøvd det postmoderne, sekulære og ateistiske prosjektet, og så står de igjen tomme.
— Mathias Bruno Ledum
– En helgenen for gen Z
En annen rød tråd Ledum mener å ha plukket opp fra paven, er budskapet om at alle har et kall til hellighet, og at det ikke er noe som kun er oppnåelig for noen ytterst få helgener fra fortiden.
Et særlig spennende element for unge katolikker i dette henseende, er det at pave Frans i løpet av jubelåret skal kanonisere, eller helligkåre, to avdøde unge italienere. Det betyr at han skal gjøre dem til katolske helgener.
Det er Pergorgio Frassati, som døde 24 år gammel i 1925, og Carlo Acutis, som døde femten år gammel i 2006. Sistnevnte hadde en forkjærlighet for nattverden og laget en database over bekreftede mirakler som skal ha skjedd under nattverd. Han har blitt omtalt som «en helgen for generasjon Z».
– Han levde egentlig et helt vanlig liv. Han spilte Playstation og fotball, men gikk i kirka og mottok sakramentene jevnlig, forklarer Ledum, som kaller de to helligkåringene for uvanlig.
– Vi har sett at unge folk har blitt helgener før, men det uvanlige nå er kanskje at disse menneskene er så nær oss i tid og at de er tilsynelatende alminnelige. Vi er vant til å høre om at helgener har gjort vanvittige, utrolige ting, men det blir nesten superhelt-aktig. Men disse to nye er så nært oss at vi kanskje tenker at vi også kan prøve å være et like bra og hellig menneske de er.
Det har jo vært en stor trend de siste årene at unge vil tilbake til det gamle, til opprinnelighet, til tradisjon, til røkelse og latin. Og så gir Vatikanet dem en liten kosebamse.
— Mathias Bruno Ledum
Maskot til glede og besvær
I forkant av det påbegynte jubelåret 2025, i et forsøk på å appellere til ungdommen, har Vatikanet lansert maskoten Luce. Animefiguren er, ifølge Vatikanets sjefkoordinator for jubelåret erkebiskop Rino Fisichella, «skapt fra ønsket om å gå inn i popkulturens verden, så elsket av våre unge» mennesker».
Figuren ble raskt latterliggjort i sosiale medier og enkelte katolske kommentatorer kritiserte maskoten for å være for moderne og for barnslig til å kunne representere den katolske troen.
Ledum innrømmer at han også stusset over valget av maskot.
– La oss si at det ikke er helt min stil.
Tjueniåringen forteller at flere ungdommer han har snakket med har gitt uttrykk for at Vatikanet med maskoten viser at de ikke har fått med seg hva ungdommen egentlig ønsker å se.
– Det har jo vært en stor trend de siste årene at unge vil tilbake til det gamle, til opprinnelighet, til tradisjon, til røkelse og latin. Og så gir Vatikanet dem en liten kosebamse.
Der maskoten først ble kritisert av sine egne, har den etter hvert blitt tatt inn i varmen, forteller diakonen.
– Katolske ungdommer, til tross for at de synes at denne maskoten er litt banal, har begynt å ta eierskap til den. Måten de har gjort det på er å lage memes. De setter denne lille søte anime-figuren i situasjoner hvor den står imot djevelen, som en slags fryktløs demon-bekjemper.
Ledum tenker seg om i et øyeblikk.
– Hvor viktig denne lille figuren vil bli, vil vise seg. Men én ting jeg vet vil bli viktig for unge, men egentlig alle, er avlaten.
– Avlat er et forferdelig ord på norsk
– Jeg føler alltid at jeg er på tynn is når jeg snakker om avlaten, for det er så utrolig mange fallgruver, sier Ledum.
Avlat er tilgivelse eller ettergivelse av straff for synder som allerede har blitt tilgitt, og er en praksis knyttet til Den katolske kirke. I kraft av at kirken ser på seg selv som Guds representant på jorda, da representert ved paven, har de makten til å gi både delvis eller full avlat.
Oslo-biskop Bernt Eidsvig forklarer det slik:
– Å få full avlat betyr at du blir uten synd når du har gjort de tingene du er pålagt, for å si det enkelt.
Eidsvig adresserer elefanten i rommet.
– Nå er jo avlat et forferdelig ord på norsk.
Særlig i forbindelse med reformasjonen har ordet avlat i protestantisk sjargong fått en negativ klang.
Martin Luthers kritikk av Den katolske kirkes gamle praksis med avlatshandel, hvor folk kunne kjøpe avlat for penger, var en del av utgangspunktet for det som ble reformasjonen. Praksisen med avlatshandel ble forbudt av pave Pius V i 1567.
I et jubelår skal en biskop gjerne stå i spissen for sitt folk, men det er jeg ikke i fysisk stand til lenger, dessverre.
— Biskop Bernt Eidsvig
Kan ikke dra
Å få full avlat er altså betinget av dine handlinger. Hvilke handlinger du må utføre bestemmer kirken. I «Håpet skuffer ikke», den pavelige bullen som proklamerte jubelåret 2025, står det at du må foreta en pilegrimsreise og et andaktsbesøk, samt utføre ulike barmhjertighetsgjerninger. Pilegrimsreisen og andaktsbesøkene kan avlegges til et av jubelårets hellige steder i Roma eller i Det hellige land.
De som av ulike grunner ikke kan foreta en slik pilegrimsreise, vil fortsatt kunne få full avlat der de er, forsikrer Eidsvig.
– Du må skrifte, du må besøke en eller flere kirker som biskopen eller paven har pålagt deg. La oss håpe det ikke er noe særlig mer enn det.
Eidsvig selv får ikke dratt til Roma i løpet av jubelåret på grunn av helsen, noe Vårt Land tidligere har omtalt. Eidsvig, som er inne i sitt siste år som biskop, sier at han gjerne skulle vært med på den planlagte nordiske valfarten til Roma i januar.
– I et jubelår skal en biskop gjerne stå i spissen for sitt folk, men det er jeg ikke i fysisk stand til lenger, dessverre.
– Er det en sorg for deg at du ikke kan dra til Roma?
– Ja. Jeg savner jo å kunne være med på det de andre gjør. Jeg ville jo vært med til Roma, men det er jeg for svak til og det må jeg bare godta.
---
Avlat
- Avlat er tilgivelse eller ettergivelse av straff for en syndig handling.
- I den katolske kirke er alltid disse kravene gjeldende for å få fullstendig avlat: Man skal skrifte sine synder, gå til nattverd og be for Pavens intensjoner.
- I tillegg skal man være i nådens stand, og «fullstendig fri for begjæret etter synd». Det vil si at man har bekjent alle sine synder, fått tilgivelse gjennom presten og at man med rent hjerte akter aldri å synde igjen.
- Handlinger som å be bestemte bønner, gå i sakramentstilbedelse, lese i Bibelen, dra på pilegrimsferd til bestemte hellige steder, eller å motta en velsignelse, kan oppnå avlat.
- I et jubelår tilbyr kirken full avlat, men man kan også få dette i ordinære år.
- Kilde: EWTN, ved Peder Josef Foss, og Store Norske Leksikon.
---
Ber andre gi avlaten videre
Det er ikke bare de levende som kan få full avlat i et jubelår. Katolikkene tror også at det er mulig å gi avlaten videre til sjeler som befinner seg i skjærsilden. Dette perspektivet fascinerte Ledum da han først ble introdusert for ideen om avlat.
– Hvis jeg dør rett etter å ha oppnådd fullstendig avlat, så er jeg på ‘fast track’ til himmelen. For da er all timelig straff gjort opp. Da omgår du skjærsilden og du får en snarvei til himmelen.
– Men vi trenger altså ikke og sitte å ruge på den avlaten selv. Det er bare i det øyeblikket vi får fullstendig avlat at vi er helt i nådens stand. Fort blir det slik at rett etter du får full avlat, så gjør vi noe dumt igjen, og så er den avlaten borte. Så jeg synes det beste og det fineste å gjøre er å gi den avlaten videre til noen som allerede er i skjærsilden.
Ledum sier at han har oppfordret andre katolikker til å gi avlaten videre.
– Jeg har prøvd å løfte fram avlaten og børste litt støv av den. Det passer godt inn i et sånt nådens jubelår, som handler om å slette gjeld. At vi tar en sånn fellesdugnad for våre avdøde i skjærsilden.
Hver gang jeg oppnår full avlat, gir jeg den videre til min mor, som døde for snart ti år siden.
— Mathias Bruno Ledum
Gir avlaten til sin mor
– Hver gang jeg oppnår full avlat, gir jeg den videre til min mor, som døde for snart ti år siden, sier Ledum.
Ledum reflekterer rundt handlingen.
– Det gjør at jeg kan takle sorg og savn bedre, når jeg vet at jeg kan gjøre noe så utrolig flott for et annet menneske. Døden har ikke skapt et skille hvor jeg er handlingslammet, og ikke kan gjøre noe. Jeg kan faktisk gjøre noe!
Prestestudenten forteller om hvordan han forholder seg til det å ha gitt full avlat til sin mor ved flere anledninger.
– Hvis hun allerede har fått den og har kommet til himmelen, så er det ikke sånn at den avlaten jeg sender videre bare går tapt. Den vil komme noen andre til gode.
– Svært betydningsfullt
– Jeg var der for tjuefem år siden. Det var virkelig helt fantastisk.
Ordene tilhører søster Ane-Elisabet Røer ved nonneklosteret Katarinahjemmet i Oslo. I katolikkenes forrige ordinære jubelår i 2000 var Røer tjueåtte år gammel. Da dro hun til Roma i forbindelse med jubileet for ungdommen, som i et jubelår skjer om sommeren. I år er hun med og arrangerer en liknende pilegrimsreise for unge katolske kvinner i alderen 18 til 30 år.
Den første helga i august i 2025 skal de, sammen med rundt to millioner unge pilegrimer fra hele verden, samle seg på det store universitetsområdet Tor Vergata utenfor Roma. Lørdagskvelden skal de ha en bønnevake med pave Frans. På søndagen vil de delta i en messefeiring, også ledet av paven.
– Alt skjer der ute på marken, hvor de også skal sove under åpen himmel, forteller Røer mens hun minnes opplevelsen hun selv hadde for tjuefem år siden.
Røer mener det er svært betydningsfullt for unge katolikker i Norge å reise på en pilegrimsreise til Roma.
– Unge katolikker i Norge vokser opp som en minoritet, alle på grunn av troen, men mange også på grunn av etnisitet. Så når de kommer dit, er det min erfaring at de får oppleve å være en del av et større fellesskap. Noen møter også da ungdommer fra landet som foreldrene deres kommer fra.
– Du var rundt 28 år da du reiste til Roma i det forrige jubelåret. Hvordan blir det å reise på nytt tjuefem år eldre?
– Du kan si at det kan være både fordeler og ulemper med at jeg nå er tjuefem år eldre. Kreftene er kanskje ikke hva de var, for eksempel. Men så er kanskje fordelen at jeg har mer erfaring, også religiøst, som gjør at man kan være en bedre lytter. For oss søstre er ikke alder så viktig, vi står på så lenge vi kan.
Siden katolikker like sånne ting som jubelår, så har vi også ekstraordinære jubelår. Det neste blir i 2033, da det er 2000 år siden Jesu antatte dødsår.
— Anne Bente Hadland, søster ved Katharinahjemmet i Oslo
«Håpets pilegrimer»
Mottoet til årets jubelår er «Håpets pilegrimer». Det kan man også kalle pilegrimene som var en del av grunnen til at tradisjonen med jubelår i det hele tatt begynte.
I julen i år 1299 flokket tusenvis av pilegrimer til Roma i håp om å få full avlat. Dette var mennesker som kom fra en tilværelse preget av krig og sykdommer. Ifølge rådgiveren til den daværende paven Bonifatius VIII, Giacomo Gaetani Stefaneschi, skyldtes proklameringen av det første jubelåret at paven ble overtalt av eldre pilegrimer som sa at pilegrimer som dro til Roma for rundt hundre år siden hadde fått avlat av kirken.
Bonifatius proklamerte 1300 som et jubelår og bestemte samtidig at det skulle feires hvert hundrede år, noe som allerede i det samme århundret ble omgjort til hvert femtiende år, og så hvert trettitredje år. I 1470 bestemte pave Paul II at jubelåret skulle feires hvert tjuefemte år, noe som har vært regelen siden.
Jubelårene ser også i vår tid ut til å komme stadig oftere. I 2016 holdt pave Frans et «ekstraordinært jubelår for barmhjertighet».
– Siden katolikker liker sånne ting som jubelår, så har vi også ekstraordinære jubelår. Det neste blir i 2033, da det er 2000 år siden Jesu antatte dødsår, forklarer søster Anne Bente Hadland ved Katharinahjemmet.
I tillegg til at jubelårene kommer oftere, reiser katolikker, også i Norge, oftere til Roma, forklarer Hadland, som kan meddele at hennes besteforeldre reiste til Roma i jubelåret i 1925.
– Det er vanligere å reise til Roma nå enn tidligere. Det handler ikke bare om at det er fysisk lettere å reise i dag. Det handler også om mediesituasjonen. Før var paven en veldig fjern skikkelse i Norge. Det som kom fra Vatikanet var ikke kjappe pressekonferanser, men pavelige brev en gang iblant eller en hilsen til jul og påske, og første juledag kom pavens velsignelse, som ble sendt over radio og på TV da det ble et vanlig medium.
Jubileum 2000
Jubelåret 2000 ble ekstra spesielt ettersom det markerte at det var 2000 år siden Jesu fødsel.
– Det var nesten ledetråden i pave Paul Johannes II sitt pontifikat. Fra øyeblikket han ble valgt til pave i 1978, hadde han øynene rettet mot år 2000. Årene fram mot det skulle være som en adventstid, sa han. Når året kom, ble det i Norge en stor og bred økumenisk feiring, som var veldig givende, sier Hadland.
I Norge fikk Norges Kristne Råd oppgaven med å koordinere og initiere en økumenisk nasjonal feiring, som fikk navnet Jubileum 2000. De nedsatte en nasjonal økumenisk komite, der Hadland ble nestleder. Lederen av komiteen var daværende biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke, Ole Christian Kvarme. Han minnes Jubileum 2000 med stor glede.
– Det eksisterte en impuls da til kristen enhet som spredte seg og som ble tatt på alvor i veldig mange lokalsamfunn. Komiteer rundt om i landet skapte regionale feiringer, både i advent og jula, og særlig i pinsa. Det var en veldig flott tid, sier Kvarme, og legger til:
– Katolikkene var aktivt med i feiringen av jubileum 2000. Det var ikke en motsetning til deres eget jubelår samme år, men det ble sett på som noe som utfylte hverandre. Det økumeniske aspektet i vår feiring var viktig i deres øyne.
Jeg lot meg særlig inspirere av den katolske viljen i et jubelår til en felles kollektiv fornyelse av troen.
— Ole Christian Kvarme, biskop emeritus
På vei mot 2033
Kvarme sier at han i arbeidet med jubileum 2000, brukte katolikkene til inspirasjon.
– Jeg lot meg særlig inspirere av den katolske viljen i et jubelår til en felles kollektiv fornyelse av troen. Jeg opplevde det som veldig sterkt den formen for enhet vi fikk da. En enhet som var forankret i det helt sentrale og naturlige med Jesu fødsel og komme.
– Man skulle ikke hatt et jubelår protestantene også?
– Du vet, katolikkene er mye mer tradisjonsbevisste enn oss, og de har fornyet den gamle bibelske tradisjon med jevnlig feiring av det store frigivelses-året, jubelåret. Som protestanter tenker jeg denne tradisjonen burde inspirere oss til å finne vår vei med felles markeringer som bringer oss tilbake til kildene og blir til fornyelse. Ja, som med jevne mellomrom hjelper oss til å konkretisere nåden med tilgivelse og ettergivelse, med frihet for undertrykte og fattige. Gjerne parallelt og i samarbeid med katolikkene.
– Hva med et jubelår i 2033? Da er det 2000 år siden Jesus døde.
– … og stod opp.
Kvarme er ikke fremmed for ideen.
– Ja, må være viktig også for oss i vårt land og blant våre kirker og løfte fram oppstandelsens kraft.
