– Jeg har gjort det til en kampsak å slutte å bruke begrepet «jul», sier Ottar Myrseth.
Biskopen i Den nordisk-katolske kirke har ikke for vane å velge kampene han har stor sjans for å vinne. Det har gått vel 20 år siden han sluttet som prest i Den norske kirke, og var sentral i etableringen av trossamfunnet som fortsatt er en av Kirke-Norges tynneste grener.
Nå står han på kjøkkenet i et gammelt søndagsskolehus i Ålesund, og forbereder nattverden til det han helst vil kalle en «Kristmesse».
– Jeg synes begrepet «jul» mest beskriver den før-kristne festen det opprinnelig var, og som den nå for mange har blitt. Derfor synes jeg vi heller skal gjøre som på engelsk, og kalle det «Christmas», eller Kristmesse. Da blir det tydeligere at vi feirer en kristen fest.
Høykirkelig i søndagsskolehuset
Det som tidligere var et enkelt søndagsskolehus har fått ikoner på veggene, lysglobe og pumpeorgel. Et stativ bakerst i lokalet holder en liten kirkeklokke. Ved siden av er et lite bord med tegnesaker, men ingen barn i dag.
De gamle harde benkene er ute, til fordel for polstrede blå stoler.
– Nå som vi har fått nye stoler, er vi klare for det store innrykket, sier en av de frammøtte, som forøvrig er dagens tekstleser, med et snev av selvironi på menighetens vegne.
– Så er det jo noen som sier at man ikke skal sitte for komfortabelt i kirka, sier Myrseth.
Noen flere møter opp, til sammen seks stykker. De aller fleste av dem har en rolle i gudstjenesten, som klokker, organist på det lille pumpeorgelet, eller tekstleser. Ved orgelet øver de frammøtte kvinnene igjennom de liturgiske leddene. Organisten har reist fra Åndalsnes, én og en halv time unna. Men folk reiser jo like langt for å handle på Moa-senteret, så hun klager ikke. En annen pleier å komme helt fra Stryn.
Jeg synes vi heller skal gjøre som på engelsk, og kalle det «Christmas», eller Kristmesse. Da blir det tydeligere at vi feirer en kristen fest
— Ottar Myrseth, biskop i Den nordisk-katolske kirke
Få, men dedikerte
Selv identifiserer trossamfunnet seg med kirken slik den var i det første årtusenet, før splittelsen mellom østkirken og vestkirken. I mer snever forstand kan historien bak trossamfunnet trekkes til Menighetsfakultetet på 1960-tallet, og et miljø rundt studentpresten Stein Eirik Foss, som ønsket å føre teologistudentene inn i tidebønnene og kirkens sakramentale og liturgiske liv. Dette ledet fram til etableringen av bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig fornyelse i 1969, som i løpet av 1970-tallet inntok konservative standpunkt om abort, kvinnelige prester og etter hvert også likekjønnet samliv og vigsel.
På 1990-tallet dannet flere med bakgrunn derfra det de kalte Samråd på Kirkens Grunn, som skulle være en slags havn for konservative prester i Den norske kirke. Disse jobbet også med å bygge nettverk med likesinnede i andre land, noe som satte dem på sporet av den gammelkatolske kirken og en polsk immigrantkirke i USA. I 1999 ble Den nordisk-katolske kirke opprettet som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church. I 2000 ble den formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge.
Da noen biskoper var for, mens andre var imot, syntes jeg det ble skummelt. For det som da skjer, er at uenighet forplanter seg til menigheter og videre til familiene
— Gille Viken Skarlund, om hvorfor hun forlot Den norske kirke
Målt i antall medlemmer har det ikke vært noen braksuksess, og ifølge Myrseth har de nå 130 medlemmer fordelt på de skandinaviske landene. Men de seks som har funnet veien til det gamle søndagssskolehuset i Ålesund denne formiddagen, er tydelige på at de her har funnet et åndelig hjem. En av dem er Gille Viken Skarlund, som har vært med nesten helt siden begynnelsen.
– Jeg kom hit fordi jeg syntes det var nifst da biskopene i Den norske kirke begynte å stå for forskjellige standpunkt.
Hun viser til Sunde-saken, hvor biskopene i Den norske kirke var uenige om hvorvidt homofilt samlevende kunne være prester.
– Det kunne sikkert vært en hvilken som helst sak. Men da det ble slik at noen biskoper var for, mens andre var imot, syntes jeg det ble skummelt. For det som da skjer, er at uenighet forplanter seg til menigheter og videre til familiene.
Da Ottar Myrseth forlot Den norske kirke, ble hun med. Skarlund forteller at hun setter stor pris på oppfølgingen hun får i sin nye menighet, når det er noe hun er usikker på.
---
Den nordisk-katolske kirke
- Et kirkesamfunn opprettet i 1999 som et misjonsdistrikt under Polish National Catholic Church (PNCC) og formelt godkjent som kirkesamfunn i Norge i år 2000. Bakgrunnen var at høykirkelige prester reagerte på utviklingen i de nordiske statskirkene, brøt ut og dannet sin egen kirke.
- Regner seg som en gammelkatolsk kirke, det vil si at den ikke har tatt opp i seg all ny lære i Den katolske kirke. Det gjelder blant annet punkter fra 1800- og 1900-tallet om pavens ufeilbarlighet og ulike aspekter ved Jesu mor Maria. Har teologisk mest til felles med den ortodokse kirke, og gudstjenesteformer som ligner Den katolske kirke.
- Har menigheter og fellesskap i Norge, Sverige, Tyskland, Ungarn, Frankrike, England, Slovakia, Spania og Italia. Tilhører Scranton-unionen, som er et internasjonalt et fellesskap av gammelkatolske søsterkirker. Er medlem av Norges kristne råd
---
Presten blir prest
Noen minutter før gudstjenesten begynner, går Myrseth inn på et eget rom, for å kle på seg presteklærne. Det er da presten blir til prest, forteller han. For hvert plagg han tar på seg, leser han en liten bønn, fra en ramme som står på bordet, lent mot veggen.
Amikten symboliserer et vern mot åndelige angrep. Beltet symboliserer beredskap. Kalotten på hodet, viser at Myrseth nå er biskop – for trossamfunnets kirker i Skandinavia, Tyskland, Ungarn, Slovakia og Romania.
– Dere sier at dere legger stor vekt på økumenikk, altså tverrkirkelig dialog og samarbeid. Samtidig er dere et svært lite kirkesamfunn, i en ganske komplisert organisasjon. Er ikke det et paradoks?
– Jeg tror ikke det økumeniske arbeidet handler om strømlinjeformet organisasjon, men om personlige forbindelser mellom menigheter og kirkeledere. Der prøver vi å være aktive, sier Myrseth.
– Det går veldig sakte framover. Men blant konservative kirkeledere, altså de som prøver å stå imot modernismen og liberalismen, er det mange som ikke har innsett at vi trenger å henge sammen for ikke å bli hengt. At vi trenger å finne måter å hjelpe og støtte hverandre.
Jeg sier ofte at pinsevenner er våre nærmeste åndelige slektninger. Og mye av bedehusbevegelsen også
— Ottar Myrseth, biskop i Den nordisk-katolske kirke
Han forteller at kirkesamfunnet har tiltrukket seg folk som ham selv: De som kommer fra Den norske kirke, men som er misfornøyd med utviklingen der. Men også religiøst søkende mennesker som ikke finner seg til rette i moderne frikirker, hvor «lovsangsbandet er like sentralt som alteret er her», og som ønsker en mer liturgisk gudstjenesteform.
I Fredrikstad og Oslo er det menigheter som Myrseth beskriver som velfungerende.
– For to uker siden ordinerte jeg en prest i Oslo, en kar i 40-åra. Og da var det to teologistudenter i 20-åra som var medhjelpere, såkalte subdiakoner. Så der er det tilvekst av en ny generasjon. Så jeg har sagt at de kanskje må eksportere noen ledere til oss på Vestlandet.
– Føler du at dere nå har en sterkere tilknytning til lavkirkeligheten enn til Den norske kirke?
– Ja, faktisk. Jeg sier ofte at pinsevenner er våre nærmeste åndelige slektninger. Og mye av bedehusbevegelsen også. De som er store kan lett få nok med seg sjøl, og det tror jeg er en mare som rir Den norske kirke.