Himmelhåpet

«Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder», sa Jesus til sine disipler, ifølge evangelisten Matteus.

Er det meningen at hans etterfølgere over 2000 år senere skal gjøre det samme?

For Hanne Therese Loftesnes er svaret ja. Jo da, hun vet det er helt utenfor boksen for mange. «Heeeilt spinnvilt» har hun tenkt at det er.

Men når pastoren i IMI-kirken i Stavanger leser i Bibelen, ser hun mange eksempler på at Jesus helbredet syke. Hun tror det er flere grunner til at han gjorde dette.

– Men noe av det som slår meg tydeligst er hvordan hans omsorg uttrykkes i dette. Jeg tror at Gud ikke bare er opptatt av sjelen vår, men av hele mennesket. Kropp inkludert. Og det tror jeg fortsatt at han er. Helbredelse var ikke noe han bare demonstrerte for en bestemt tid, sier hun.

Den erkjennelsen har fått konsekvenser for hvordan hun selv lever.

I IMI-kirken skjer det mange helbredelser som vi gleder oss over, men det er mange som ikke blir friske òg

Doktorgrad om helbredelse

I IMI-kirken, som Loftesnes har ledet sammen med ektemannen Geir siden de seks siste årene, har bønn om helbredelse lenge hatt en naturlig plass.

På menighetens bibelskole Acta har de hatt en egen linje for helbredelse.

Én gang i måneden har IMI-kirken dessuten et eget helbredelsesrom hvor bønn for syke står sentralt.

Bønn om helbredelse er også synlig i gudstjenester, gjennom uka, men ikke minst i hverdagslivet til de som er en del av menigheten, forteller hun.

Selv om Loftesnes understreker at denne praksisen bare er én del av kristenlivet hennes, utgjør det for øyeblikket en stor del av hverdagen.

Når Vårt Land møter 38-åringen hjemme på Tjensvoll i Stavanger en formiddag i desember, har hun akkurat deltatt i en digital undervisningstime som skal hjelpe henne å sortere data i et doktorgradsarbeid hun startet på i 2018.

I prosjektet sitt ser hun på noen utvalgte lutherske, norske menigheter som aktivt ber for syke. Hun ønsker å undersøke hvilken betydning disse forbønnspraksisene har for enkeltmennesker i de aktuelle menighetene.

Det er nemlig ikke til å komme unna at bønn om helbredelse er et felt som innebærer store fallgruver og skuffelser. Opp gjennom årene har mange for eksempel blitt såret av kristne som har hatt en usunn tilnærming til praksisen, påpeker hun.

Feltet er dessuten fullt av kontraster.

– I IMI-kirken skjer det mange helbredelser som vi gleder oss over, men det er mange som ikke blir friske òg.

---

Hanne Therese Loftesnes

• 38 år, bor på Tjensvoll i Stavanger. Gift og har fire barn.
• Pastor i IMI-kirken i Stavanger og tidligere leder for helbredelseslinjen ved Acta bibelskole
• Ordinert til prest i Den norske kirke og studerer for tiden til en doktorgrad innen bibelsk helbredelsespraksis

---

Ba Gud om beskyttelse

Å komme hjem til pastorparet er nettopp kontrastfullt.

På utsiden inngår huset i en grå og brun masse av eneboliger. Men på innsiden finnes et fargerike.

Grønne potteplanter strekker seg mot det skrånede stuetaket som er malt i oransje, ispedd kornblåe bjelker. Fra dusgrønne vegger henger bilder med en enda livligere palett. Og i det ene hjørnet balanserer en rosa flamingo på tynne bein.

Egentlig hadde Loftesnes tenkt å ha plastfiguren i hagen, men det var inntil noen gjorde henne oppmerksom på at fuglen er et internasjonalt tegn på at husstanden er swingers, det vil si er åpne for å bytte sengepartner. Den forblir derfor inne, poengterer hun.

Latteren sitter løst under intervjuet.

Men også tårer melder seg fort. «Bare så det er sagt, så er jeg komfortabel med å grine», kommenterer hun lengre uti samtalen.

For hvorfor bønnhørte ikke Gud dem da en i staben fikk kreft? Og hvorfor var sønnen hennes død da hun fødte ham for snart fem år siden? Både hun og ektemannen hadde jo bedt Gud om å beskytte ham.

Helbredelse på gata

At Loftesnes ble opptatt av helbredelse, var egentlig litt tilfeldig.

Så lenge hun kan huske har hun trodd på Gud. Foreldrene hennes er det ikke helt ukjente pastorparet Martin og Irene Cave, som for 45 år siden var sentrale i å berge nedleggingstruede Stavanger Indremisjon, senere kjent som IMI-kirken.

Menigheten tilhører Normisjon og har en samarbeidsavtale med Den norske kirke, men er mer karismatisk i uttrykket.

I oppveksten ble Loftesnes godt bevandret i både møter, lovsang, bibelkunnskap og ulike tjenester i menigheten. Troen og kunnskapen om Gud vokste seg siden større gjennom teologistudier ved daværende Misjonshøgskolen i samme by. Siden har hun blitt ordinert til prest i Den norske kirke.

Men under studietiden undret hun seg over hvorfor troen ikke fikk større utslag for måten hun levde livet sitt på.

Under festivalen Impuls, som arrangeres av IMI-kirken, kom hun i snakk med fyr hun aldri hadde møtt før. Han het Sam, og i likhet med hun selv var han kristen. Likevel så troslivet hans annerledes ut.

I løpet av den korte samtalen fortalte han med den største selvfølgelighet hvordan han pleide å gå ut på gata og be for syke, noe hun først syntes hørtes både sprøtt og naturstridig ut.

Men begrunnelsen fant han i den samme boka som hun selv trodde på. Et av bibelversene han viste til, var Matteus 10, der Jesus sa at disiplene skulle helbrede syke.

– Jeg hadde jo lest dette selv mange ganger, men han gjorde det til en del av hvordan han levde hverdagen sin på.

For Loftesnes ble møtet et vendepunkt i troslivet, og de påfølgende årene hadde IMI-kirken en stand midt i Stavanger hvor de tilbød forbønn under banneret «Guds godhet tilgjengelig».

Hørte om elever som forsøkte å gå på vannet

Loftesnes ønsket etter hvert mer kunnskap og erfaring om helbredelsespraksis. Det førte henne til bibelskolen til Bethel Church i Redding. I løpet av skoleåret fikk hun mye undervisning og praksis i å be for syke. Men det ble også et år hvor hun blant annet fikk se det hun oppfatter som litt andre uttrykk av Gud.

Blant annet hevder hun at de så en gullsky som bevegde seg i taket under gudstjenester. Hun forteller om folk som fant såkalte gem stones, det vil si sjeldne mineraler, og tolket det som tegn fra Gud. Noen elever prøvde også å gå på vannet.

Opp gjennom årene har Bethel blitt kritisert for usunne trospraksiser, og det var ikke alt Loftesnes kjente seg igjen i eller var enig i på skolen.

– Jeg forstod ikke alt som skjedde, langt ifra alt ga mening og jeg prøvde heller ikke å lage teologi på det, men at det var deilig å bare erfare at tanken om hvem Gud er og hva han gjør ble litt ristet i.

– Operasjoner har blitt avlyst

Det var fra Redding Loftesnes fikk inspirasjon til helbredelsesrommet i IMI-kirken. Én gang i måneden åpnes det nå opp med ett formål: De ber Gud om å gjøre syke friske.

Hun forteller at de har opplevd «utallige erfaringer med helbredelser», både i og utenfor kirken, og de har fått tilbakemeldinger om mange som setter ord på at smertene har blitt bedre eller forsvunnet helt.

For eksempel har de fått høre om ryggplager som har forsvunnet. Mennesker med cøliaki har plutselig tålt gluten. Hun har til og med fått høre om kreftsvulster som har gått bort etter bønn.

Vårt Land har ikke ettergått disse historiene.

Loftesnes er samtidig tydelig på at bønn ikke skal være et alternativ til medisinsk helsehjelp. De ber heller aldri noen om å slutte med medisiner eller behandling før de har konferert med legen sin.

– Tror du en del av eksemplene kan ha andre forklaringer enn Gud?

– Ja, jøye meg. Vi har et fantastisk helsevesen som vi får god hjelp fra. Noen plager går jo også over av seg selv, sier hun.

Men i flere tilfeller hevder hun altså å ha sett mennesker bli friske umiddelbart etter bønn.

– Kan en snakke om placebo? Klart en kan det. Men samtidig tenker jeg at så lenge en blir frisk, så kan Gud virke i det òg.

En teologi som sier at alle skal bli helbredet mens vi lever på jorden, får jeg ikke til å gå opp

Ba for kreftsyk

Men i IMI-kirken er bønnelisten også lang over mennesker som ikke opplever at sykdom forsvinner.

Spesielt godt husker hun da en ung småbarnsmor i staben fikk kreft. Hele menigheten ba om at Gud måtte fjerne svulsten fra kroppen hennes. Mange valgte også å faste.

Men bare måneder senere døde hun.

Med en vannrett pekefinger stanser Loftesnes tårene som er i ferd med å hope seg opp på de nederste øyenvippene.

– Det er lett å tenke: Hvorfor i alle dager skjer dette og ikke dette? Den ene dagen opplever du at en gutt får hørselen sin tilbake. Noen måneder senere dør noen av kreft.

– Hvordan får du likningen til å gå opp?

– En teologi som sier at alle skal bli helbredet mens vi lever på jorden, får jeg ikke til å gå opp, sier hun.

Hun forteller at folk ofte antar at IMI har en eller annen form for herlighetsteologi, siden de gir rom for bønn for syke.

– Det er ganske fjernt for oss. Den type teologi er vanskelig å argumentere for, både ut ifra hva vi leser i Bibelen, men også ut ifra hvordan livet er. Livet er åpenbart ikke bare herlighet, kommenterer hun.

– Så sånn sett er svaret mitt kanskje litt kjedelig, men forankret i klassisk nytestamentlig teologi: Guds rike er her allerede nå, men ennå ikke. Og det er jo det vi prøver å sammenholde: mysteriet i at vi ikke alltid får de bønnesvarene vi lengter etter, men fortsatt har tillit til og frimodighet til å be.

– Enorm frimodighet

Selv tror hun at Guds rike skjer fullt ut i Himmelen. Der er det ingen sykdom, ifølge Bibelen.

– Sammenholdt med hvordan Jesus levde, tenker jeg at det bygger et godt argument for at dette er viktig. Det gjør at jeg har en enorm frimodighet til å be for det. Vi kan selvsagt ikke love noe, men om vi tror at Gud kan og vil, så tenker jeg vi har et ansvar for å be, mener hun.

For Loftesnes er det viktig å snakke sant om livet, også i møte med sykdom. I IMI-kirken er de derfor tydelige på at syke må forholde seg til realitetene i helsen sin og kroppene sine. Noen må kanskje forsone seg med at de skal dø.

Samtidig kan de be om at de skal bli friske.

– Jeg ser ingen motsetninger mellom det.

For bønnen har også en annen funksjon, slik Loftesnes ser det.

– Det er en måte å formidle Guds nærhet og tilstedeværelse her og nå i det du står i.

I det vonde fikk vi erfare hans trøst, omsorg og hans nærvær på en helt ny måte

Skyldte ikke på Gud

I IMI-kirken er de opptatt av at alle spørsmål er lov i møte med helbredelsespraksisen deres. Det skal være rom for skepsis og undring, framholder hun.

Ønsket om å tilby en sunn helbredelsespraksis var også grunnen til at Loftesnes i 2018 startet på doktorgraden om samme tema, men arbeidet har lenge ligget brakk.

Året etter ble hun gravid. Fra før hadde ekteparet to barn på henholdsvis to og fire år. I magen lå lillebror Immanuel Håp. Under svangerskapet var det ingenting som tydet på at noe var galt med barnet. Men tre dager over termin fødte hun en livløs bylt.

Møtet med den brutale virkeligheten kunne endt med en troskrise for Loftesnes. Både hun og ektemannen hadde bedt Gud om å beskytte gutten da han lå i magen.

Troen skulle imidlertid vise seg å holde.

– Erfaringen vår var at det vi hadde trodd om Gud da livet var godt, også gjaldt da livet var på sitt vondeste. I det vonde fikk vi erfare hans trøst, omsorg og hans nærvær på en helt ny måte. Det er ikke så lett å forklare hvordan, annet enn at han var der.

I sine mange møter med syke som ikke har blitt friske av bønn, gir Loftesnes ikke Gud skylden for de som er syke. Dette gudsbildet tror hun har vært avgjørende for at hun også etter dødfødselen klarte å bevare troen.

Samtidig trengte hun å vende alle steiner i møte med Gud.

– Det jeg syntes var vanskeligst å komme til rette med, var konseptet «Guds beskyttelse». Jeg ble enig med han i at det fikk være opp til han å bygge opp igjen tillit på akkurat det punktet.

Ba om at sønnen måtte vekkes til live

I bibelverset fra Matteus blir det beskrevet en praksis som kan virke enda mer krevende å forholde seg til enn helbredelse av syke. «Vekk opp de døde», sa Jesus til disiplene.

Da Loftesnes og mannen fikk vite at gutten i magen var død, ble det bestemt at fødselen skulle igangsettes dagen etter. Mens han fortsatt var i magen, reiste hun hjem for å gi barna beskjeden. Der ble hun tatt imot av en god venn som der og da tok initiativ til en bønn inspirert av nevnte bibelvers.

– Han ba om at Immanuel Håp, skulle bli levende igjen, forteller hun.

Loftesnes understreker at de ikke opplevde det ekkelt eller ubehagelig, men vedkommende tok i ettertid kontakt og var bekymret for om han hadde tråkket over en grense.

– Jeg klarte ikke å be den bønnen selv. Vi hadde nok med å forholde oss til sjokket og realitetene. Men for oss var det godt å vite at noen hadde bedt den bønnen òg, for jeg tror det er mulig. Derfor har denne trosfylte bønnen vært utrolig viktig for oss sjelesørgerisk sånn i ettertid.

Hun presiserer at dette ikke er, eller skal være, den gjengse respons på alle dødsfall, men holder samtidig fast at det er en bibelsk praksis.

Jeg har aldri vært opptatt av å skyndte meg med å komme til himmelen, men jeg har det nok litt travlere nå

Tatoverte et anker

Navnet Immanuel Håp plukket hun og mannen ut lenge før han skulle komme. «Immanuel» betyr «Gud er med oss». Og «Håp» – vel, det er et ord som fikk en langt dypere betydning etter at han ble født.

Noen måneder etter at sønnen døde, tatoverte hun og mannen inn et lite anker på armen, som er symbolet for nettopp håp.

– Det var en dobbel betydning i det, både for Immanuel Håp, men også fordi vår erfaring var at vi så tydelig ble merket av håp i denne tiden. Ikke sånn «fluffy, rosa, ønsketenkning»-håp, men håp som sloss, på en måte. Som bringer lys inn i det veldig mørke. Som peker på noe utover en selv og ens egne omgivelser, som vender blikket vårt mot han som er evig kjærlighet.

For Loftesnes har hendelsen ført til at himmelhåpet hennes er blitt betydelig større enn før – og kanskje vel så mye himmellengselen.

– Tidligere har jeg vært litt sånn: «Jesus, du må gjerne komme igjen, men ikke ennå». Jeg har aldri vært opptatt av å skyndte meg med å komme til himmelen, men jeg har det nok litt travlere nå.