– Jeg regnet jo ikke med at skulle bli meg, så jeg har lagt litt andre planer. Så i ettermiddag drar jeg på jentetur til København.
Sunniva Gylver sitter i sakristiet i Oslo domkirke. På bordet lyser mobiltelefonen opp hver gang en ny gratulasjonsmelding tikker inn. Det er fredag formiddag, og i kirkerommet gjøres det klart til at hun skal presenteres som Kari Veitebergs etterfølger som biskop i Oslo.
– I går kveld ventet jeg på en oppringing. Så visste jeg at hvis den kom fra kirkerådsleder Harald Hegstad, så var jeg biskop. Og hvis den kom fra kirkerådsdirektør Ole Edvard Wold-Reitan, så var jeg ikke biskop. Jeg regnet med å få telefon fra Ole Edvard. Så da jeg så på displayet at Harald ringte, ble jeg overveldet, overrasket og – veldig takknemlig for et veldig tydelig votum fra Kirkerådet. Og så tenkte jeg: Det blir fint.
– Er dette noe du har hatt lyst til?
– Jeg har nok ikke hatt noen biskop i magen. Det viktigste for meg, er å få forkynne evangeliet, og nå så langt ut som mulig. Så har jeg ikke lyst å bygge merkevare for Sunniva, men for kirken.
– Hva er forskjellen?
– I dag knytter folk seg i større grad til personer enn til institusjoner. Så vil jeg gjerne bruke det at jeg har en plattform, og at ganske mange kjenner meg, til å peke på Jesus og vise alt det fantastiske som skjer i kirken. For det er jo en myte at kirkene er tomme, at ingenting skjer, og at vi knapt snakker om Jesus. For det gjør vi!
---
Sunniva Gylver
Født i 1967
Har vært menighetsprest i Oslo gjennom tre tiår, nå som sokneprest i Fagerborg menighet
Har skrevet flere bøker og ledet livssynsprogrammer på TV
Vigsles til biskop i Oslo bispedømme 23. februar 2025
---
Inkluderende kirke med trygg samtalekultur
Ofte møter hun mennesker som forteller henne at de ikke går i kirken. For eksempel i dåpssamtaler opplever hun at det nærmest er en klassiker at foreldrene påpeker at de sjelden går i kirken.
Sist uke snakket hun med en far som hadde tenkt å gi barnet sitt en navnefest. Men da han kikket på barnet han holdt i armene sine, var det som om en enkel navnefest ble litt for smått.
– Alle disse som vil ha mer himmel på jord, men som ikke har så mye språk for det, og som kanskje ikke tråkker ned dørene til kirka – jeg vil gjerne at også de skal kjenne at de hører til. I tillegg til de brennende sjelene, som bruker mye av sin tid på å åpne dørene til kirken på alle måter. Jeg vil at begge skal kjenne at de både er trengt og ønsket.
– Hva blir ditt prosjekt som biskop?
– Det er ikke bare mitt prosjekt, for bispegjerningen er noe du er og gjør sammen med andre. Men jeg vil bruke meg selv til å forkynne evangeliet langt og bredt ut med stor frimodighet, men også klokskap. Og til å utvikle en enda tryggere og modigere samtalekultur i kirken. For nå er ordskiftet så polarisert mange steder, også hos oss. Jeg har ikke noen «quick fix», men tror løsningen er å bygge gode relasjoner på kryss og tvers. Det er jeg god på. Jeg er vant til å snakke med folk fra ulike miljøer, også de som er veldig uenige med meg. Det er også viktig for meg å være mye ute, og jeg håper vi kan frigjøre tid til at jeg kan være på gata og i kirkene, komme innom en babysang, en seniorlunsj eller ta et fengselsbesøk.
– Mange kjenner jo deg som en prest som er mye ute og blir med på mye. Tror du det er ting du nå må begynne å si nei til?
– Jeg kommer helt sikkert til å måtte skuffe noen. Men som biskop har jeg andre muligheter og andre begrensninger enn som prest på bakken. Jeg tror at noe av privilegiet når du er en toppleder, er at du er med på å forme den rollen, slik at jeg kan bli brukt i kirken til det jeg er best på.
– Oslo er et mangfoldig bispedømme. Hvilke spesielle utfordringer medfører det?
– For å si det litt sleivete: ingen. Jeg har vært forkynner og prest i dette bispedømmet i 30 år, og er glad i det mangfoldet vi har. Jeg var gift med en ateist, til han døde. Jeg har laget bok med min gode venn Bushra, som er praktiserende muslim. Jeg startet yogagudstjenester og Harry Potter-påske i Fagerborg. Jeg er vant til å jobbe på kryss og tvers og knytte kontakter med nye miljøer og nye grupper. Nå kan jeg komme til dem å si: Jeg er biskop i Oslo, kan vi gjøre noe sammen? Da er jeg sikker på at alle kommer til å si ja.
Alle disse som vil ha mer himmel på jord, men som ikke har så mye språk for det, og som kanskje ikke tråkker ned dørene til kirka – jeg vil gjerne at også de skal kjenne at de hører til
— Sunniva Gylver, ny biskop i Oslo
Oppskrift: Vise respekt og vise at du vil folk vel
Mangfold er så mangt, mener Gylver. Og vi står i det hele tiden, uten å tenke over det: Det er by og land, det er forskjellige generasjoner, legninger, og politiske holdninger.
– Jeg liker grøt, og du liker pizza, liksom. Så ikke gjør mangfold til noe vanskeligere og mer eksotisk enn det det er. Har du sett den videoen «All that we share» fra Danmark?
– Nei?
– Det er en «must see». Der kommer alle disse gruppene inn: helsearbeidere, pensjonister, punkere. Så sier møtelederen: Kom fram, dere som er bonusforeldre. Kom fram, du som har vært deprimert. Kom fram, du som har en hemmelighet. Da ser de at gruppene blandes hele tiden, ikke sant. Og det er jo sånn det er: Vi er del av så mange ulike fellesskap.
Å jobbe med sammensatte grupper mennesker trenger ikke være så vanskelig, mener den nye Oslo-biskopen.
– Det som virker, er det samme som virker som når du snakker med kjæresten din: Vise respekt, godvilje, prøve å bygge tillit og vise at du vil folk vel. Som folkekirke tror jeg også at teologien vår blir sunnere, og livet vårt blir rikere, og troen vår gøyere, hvis vi hele tiden snakker med det store fellesskapet. Så vi må være både tydelige om hva vi tror på og har noe å «bjuda på». Og så må vi åpne veldig opp for alle de andre ved bordet. Og det gleder jeg meg til. Kan du skrive dette på to setninger?
– Jeg skal prøve! Men du snakker om å være trygg på eget ståsted. Samtidig mener noen at Den norske kirke nå har gått litt langt i retning av å skulle ta mindre plass i et mer mangfoldig samfunn. Hva mener du?
– Jeg er nok ikke helt enig i det. Jeg vil si ja til både særstilling og likebehandling: Ta den plassen som grunnlovsforankret folkekirke, med den historien vi har på godt og vondt, og ressursgrunnlaget vi fortsatt har – og samtidig være bevisst på at situasjonen er en helt annen enn for 10–20 år siden. Og det gjelder jo både i forhold til andre religioner, og det gjelder også i forhold til andre kirker. Vi må både hente ut potensialet i å være en landsdekkende, grunnlovsforankret folkekirke, og samtidig være ydmyke.
Jeg tror Lars Kristian ville vært veldig stolt av meg, men også bekymret for hvor sent det ville bli før jeg kom hjem
— Sunniva Gylver, ny biskop i Oslo
– Klar for å legge enormt med tid og krefter i dette
I 2018 ga Gylver ut boka Tro på tvers sammen med muslimske Bushra Isaq, der tekster om kristen og muslimsk tro står side om side.
– Da var det en at en del kristne som ble sure. Muslimene var kjempepositive. Bushra fikk masse skryt, mens jeg fikk en del kjeft. Det er nok fordi vi kristne har vært litt for vant til å «ha bordet». Mens de som har representert minoriteter blir gladere for å bli invitert inn. Så vi må være ydmyke, men vi skal også være frimodige.
– Er det noe du er redd for i det å tre inn i rollen som biskop?
– Jeg ville vært dum hvis jeg ikke var litt redd òg. Men jeg er mest positivt spent. Så tror jeg det blir en bratt læringskurve. Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Og heldigvis rommer den et bredt spekter av meninger, om alle mulige ting. Så vil jeg nok være en åndelig leder, heller enn å sitte på Debatten hver uke og debattere alle mulige slags kontroversielle politiske spørsmål. Det er så mye som drar i polariserende retning, mens jeg har mer lyst til å bidra til dialogen, balansen og innestemmen.
– Vil du gå i Pride?
– Ja, det vil jeg gjerne, men jeg har ikke helt oversikt over kalenderen min for neste år ennå.
– Det er ikke så lenge siden du mistet mannen din, og noen år før det var du i en alvorlig trafikkulykke. Påvirker de livsomveltende opplevelsene hva du har med deg inn i oppgaven?
– Det tror jeg, i den forstand at hele livet gjør jo noe med meg. Jeg er nok god til å fordøye og prosessere. Jeg har gjort det når det gjelder Lars Kristian, i forhold til å være ganske offentlig med sorgen min, og snakke om den i bøker og intervjuer. Jeg tror Lars Kristian ville vært veldig stolt av meg, men også bekymret for hvor sent det ville bli før jeg kom hjem. Nå kan jeg legge enormt med tid og krefter i dette. Og det er et privilegium. Så må bikkja få litt mer delt omsorg. Men jeg tenker at jeg er i helt riktig livsfase for dette. Og jeg har lyst til å jobbe hardt og gi mitt beste for kirken. Det gjør jeg alltid.
