– Jeg er takknemlig for den delen av Kristen-Norge som sier at det er bra at vi snakker om det. Men så er det noen som kaller dette baktalelse og sier at kristne ikke skal kritisere hverandre. Det synes jeg er overraskende og trist.
Det sier Veronika Yael Hægeland, et tidligere medlem av menigheten Sannhetens Ord Bibelsenter.
Hægeland er av dem som i høst har fortalt om sine opplevelser i menigheten, i TV2-serien Under Guds øye. Her forteller hun blant annet at kvinnen som ble sett som en profetinne i menigheten manipulerte henne, blant annet til å klippe håret sitt og kutte kontakten med sin beste venninne.
Hægeland forteller at det har vært positivt for henne å medvirke i serien, og at hun i hovedsak får støtte for å ha delt sin historie. Men hun er skuffet over reaksjonene som har kommet fra et mindre segment av Kristen-Norge:
– Noen blir mer opprørt over at vi snakker om dette, enn de blir av å høre om de vondt tingene som har skjedd. Det er verre at vi snakker om det som har skjedd, enn at det faktisk skjedde.
Hun mener det er lite nestekjærlighet å se i en slik innstilling.
– De sier at dette vil skade kristnes omdømme, og virker mer opptatt av menighetens rykte enn ødelagte menneskeliv, sier hun.
– Hvor er det du har sett slike reaksjoner?
– I Norge Idag og på Visjon Norge, fremfor alt. Og selvfølgelig i sosiale medier. Før serien hadde kommet skrev Finn Jarle Sæle en lederartikkel som kalte dette for en hekseprosess som blandet fakta og fiksjon til det ugjenkjennelige, før han hadde sett serien en gang. Det er merkelig og useriøst.
Finn Jarle Sæle har ikke besvart Vårt Lands henvendelser om saken.
TV2-serien om menigheten ble publisert på nett 27. oktober.
- 4. oktober publiserte Norge i dag en kommentar signert blant andre redaktør Finn Jarle Sæle. Her ble det hevdet at serien blander sannhet og fiksjon sammen til det ugjenkjennelige. Vårt Land skrev også om saken i begynnelsen av oktober, noe Sæle kommenterte slik: «At en kristelig avis skal synke ned til et slikt lavmål, er uakseptabelt».
- 23. oktober skrev Sæle at det var nærliggende å tenke at «TV 2s interesse her er å korsfeste menigheten etter at den først har latt seg piske, også offentlig – og ydmykt tatt imot pisk som svir – berettiget og uberettiget. Serien vil ikke bidra til ny erkjennelse eller viten. Den bare repeterer traumer. Og den strider mot den kristne livsholdning, fra Kristus vår Herre, som lot seg piske og korsfeste, for våre synders skyld».
- 27. oktober sa Jan Hanvold på Visjon Norge at seriens agenda er «å stemple alle konservative kristne som tullinger, som gærninger, og så videre». Videre sa han at «når kristne er så idiotiske at de stiller opp i media, og babler og skravler, så er jo det et lavmål, et totalt lavmål». Deretter skled Hanvold over i en bønn til Gud om at «hver tunge som går i rette med dem, skal de få domfelt».
- 1. november publiserte Finn Jarle Sæle en kommentar hvor han antyder at Astrid Bentsen ved et tilfelle oppsøkte ham og ba for ham. Han skriver: «Jeg kan ikke forklare dette forståelig på annen måte enn at riktig hjerterytme igjen, skyldtes helbredelse».
– Kommer ikke til å se den dritten
I en tekstmelding til Vårt Land skriver Jan Hanvold at han ikke er «for den type skandalejournalistisk som TV2 gir oss». Han skriver at han vet lite om hva som har skjedd i menigheten. Men at folk har latt seg manipulere i 20 år, tolker han som at de ikke har tatt ansvar for egne liv.
– Jeg har ikke sett serien og kommer heller ikke til å se på den dritten. Det jeg har sagt og sier, er jo at en del kristne blir nyttige idioter for sekulære medier, skriver Hanvold, og bedyrer at dette er noe som det advares mot i korinterbrevets sjette kapittel.
Det jeg har sagt og sier, er jo at en del kristne blir nyttige idioter for sekulære medier
— Jan Hanvold, TV-pastor
– Gjelder flere enn mange tror
Veronika Yael Hægeland tilhører den gruppen som Hanvold mener at «har sunket til et lavmål», ved å fortelle om opplevelsene hun hadde i menigheten. Hun mener han bommer.
– Det er skivebom. Vi kristne må være åpne om det som er vondt og skadelig, og ikke bare feie det under teppet. De snakker om nestekjærlighet og tilgivelse, men jeg er opptatt av at det ene ikke utelukker det andre. Jeg er overhodet ikke ute etter hevn eller ute etter å ta noen.
Hun mener at det er viktig å snakke om de tingene som skjedde i menigheten, fordi det fortsatt er mange mennesker i Norge som lever med lignende sosiale dynamikker.
– Tilbakemeldinger jeg har fått har gitt meg et inntrykk av at det dessverre gjelder flere enn mange tror, sier hun.
– Hva var viktig for deg når du skulle skape deg et nytt liv utenfor menigheten?
– Det var helt nødvendig å flytte, bytte miljø, og få ny «input». Jeg har nærmet meg menighetsliv med forsiktige skritt. Møtet med en sunn kristendom og et godt menighetsfellesskap har absolutt hjulpet meg til å komme videre.
Men det var uvant, forteller hun. Den første gangen hun i menighetssammenheng hørte noen uttale seg litt kritisk, kjente hun det fysisk i kroppen.
– Jeg husker at jeg skvatt og så meg rundt, og var redd for at noen hadde hørt det. Det tok tid før jeg forstod at det er lov å være uenig.
Tommelfingerregler for pårørende
Veronika Yael Hægeland har tenkt på hvordan man best kan forholde seg til mennesker som er på vei inn i lukkede religiøse miljøer. Hun trekker frem noen tommelfingerregler:
- Vær varm, kjærlighetsfull og lyttende. Still åpne spørsmål.
- Ikke gå i klinsj og diskuter teologi, og ikke svartmal miljøet mennesket er på vei inn i. Det vil bare forsterke «oss mot dem»-dynamikken.
- Tenk langsiktig. Sørg for at døra tilbake til deg alltid er åpen. At det fremfor alt finnes en relasjon som skal bevares. Så kan det hende at vedkommende likevel beveger seg mot og inn i miljøet, men da har de i hvert fall et sted de kan gå når de trenger det – en utvei.
Det er avgjørende med åpenhet, om man skal motvirke at mennesker driver inn i sekter, mener Hægeland.
– Kirker, menigheter og kristne må være villige til å ærlig se på sine egne sammenhenger, og spørre om det er noe usunt med den. Deltakelse skal være av hjerte, med glede, frivillig og uten tvang. Hva skjer i min sammenheng, hvis jeg sier nei til noe? Det skal være like greit å være uenig som å være enig.
– Ikke grundig nok oppgjør
I etterkant av stor uro og utmeldingsras fra Sannhetens Ord i 2021, fikk ledelsen gjennomført en ekstern evaluering av forholdene i menigheten. Denne konkluderte med at det hadde vært utstrakt sosial kontroll. Selv om det da ble noen endringer i lederskapet, har lederskapet fortsatt medlemmer som også hadde framskutte posisjoner da det ble dokumentert usunne praksiser.
Hverken Astrid Bentsen eller lederskapet i Sannhetens Ord har de seneste ukene besvart Vårt Lands gjentatte henvendelser. I en uttalelse på menighetens nettside skriver ledelsen at «menigheten har hatt interne utfordringer» som «ble håndtert gjennom en åpen og eksternt ledet prosess» hvor utfordringer ble «tatt opp og drøftet i trygge omgivelser».
– Synes du lederskapet i Sannhetens Ord har tatt et grundig nok oppgjør?
– Det har overhodet ikke vært et godt nok oppgjør. Prosessen var kritikkverdig på flere punkter. Responsen menighetsledelsen nå gir, viser hvor lite de har tatt inn over seg de menneskeskjebnene de har ansvar for. Mange oppriktige, Jesus-elskende mennesker ligger strødd etter regimet i Sannhetens Ord, og alt de er opptatt av er å forsvare seg og så tvil om legitimiteten i våre historier.
Hun mener responsen viser manglende forståelse og vilje til å ta omfanget inn over seg. Men for henne personlig spiller det ikke lenger noen stor rolle, forteller hun.
– Jeg har ansvar for mitt eget liv og gjør så godt jeg kan med det. Det er bare et pluss hvis de skulle komme til innsikt, ikke minst for deres egen skyld.
Etter at TV2-serien ble publisert har Vårt Land også intervjuet programskaper Tonje Steinsland og Sannhetens Ord-utbryter Jon Hilmar Edvardsen.
