«Gå nå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»
Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» Han svarte: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet.»
2. Mosebok 3,10–12
Men Moses sa til Herren: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.» Da sa Herren til ham: «Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.»
Men han sa: «Herre, hør! Send heller en annen!» Da ble Herren brennende harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei for å møte deg, og han vil glede seg av hele sitt hjerte over å se deg. Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham.
2. Mosebok 4,10–16
Tekstblikk: Når Moses sier nei til Gud
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
Da Gud kalte Samuel til profet, svarte Samuel: «Tal Herre, din tjener hører!» (1 Sam 3,10). Jesaja svarte: ««Jeg! Send meg!» (Jes 6,8). Men Moses som ble den største av dem alle (5 Mos 34,10), svarte: «Hør, Herre! Send heller en annen!» (2 Mos 4,13).
Det er mange kallsfortellinger i Det gamle testamentet, fortellinger om hvordan Gud åpenbarer seg for utvalgte mennesker og kaller dem til spesielle handlinger, oppdrag og roller. Noen får en drøm, andre ser et syn, men oftest leser vi bare at «Herrens ord kom til NN».
Mange av disse fortellingene ligner hverandre (særlig 2 Mos 3,1–12; Dom 6,11–17; Jer 1,4–10). Det har derfor vært hevdet at de opprinnelig ble formet over samme lest, med hensikt om å gi enkeltpersoner legitimitet som utvalgte utsendinger og representanter for Gud. For kritiske spørsmål til personer som utgir seg for å tale og handle på Guds vegne, er ikke bare et moderne fenomen (se 2 Mos 3,13; 4,1; Jer 23,9–32).
Tross alle likhetene, er det knapt noen som er så omfattende og dramatiske som Moses’ kallsfortelling. Hele fem ganger svarer Moses med en innvending (3,11 og 13; 4,1 og 10 og 13). Første og fjerde innvending (3,11; 4,10) har ofte vært lest som ydmyke og forsiktige innvendinger – innvendinger som forstås å eksemplifisere et typisk mønster i Bibelen: «Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (2 Kor 1,27).
Men den siste innvendingen er av en annen karakter. Modig eller feig? Den er hvert fall ærlig og direkte: «Send heller en annen!» Men ærligheten provoserer, og Gud blir «brennende harm på Moses» (4,14). Fascinerende nok ender det hele med et slags kompromiss: Herren sender en annen (Aron) sammen med Moses.
Dette er ikke siste gang Moses sier «nei» og ber om en annen løsning. Når Gud truer med å utrydde israelsfolket i ørkenen, både i forbindelse med gullkalven (2 Mos 32) og speidernes utforsking av Kanaans land (4 Mos 13–14), ber Moses: «Vend om fra din brennende vrede, og la være å gjøre ondt mot folket ditt!» (2 Mos 32,12). Og begge ganger finner Gud en annen løsning: «Da sa Herren: Jeg tilgir dem, slik du ber om» (4 Mos 14,20).
Prekenblikk: Hva gjør vi herfra?
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Evangelieteksten til søndag er fortellinga fra Johannes 9, om mannen som var født blind, og som Jesus helbreder.
– Hvorfor er denne mannen blind?, er det som om disiplene sier til Jesus. Som om løsningen på alle problemer er å finne i problemets årsak. Som om alle problemer har en identifiserbar og isolert årsak.
Vi har vel alle vært i trøbbel på ulikt vis, for så å blitt møtt med spørsmål om eller påpekning av at vi har gjort noe feil. Jo takk, det visste vi, men finnes det noe trøst, og hva gjør vi herfra?
Jesus gidder ikke spekulasjonene om blindhetens kilde. Ingen har syndet, sier han, selv om han jo ellers kan mene at alle har syndet. Jeg leser budskapet hans dithen at han avviser hele problemstillingen. Hvorvidt noen er havnet i uføre av hederlige eller uhederlige grunner er ikke saken. Jesus er opptatt av noe helt annet.
Hva er han opptatt av? Hva er saken? Saken er lysets gjerninger. Dagens arbeid. Løsningen på blindhetsproblemet, og ikke årsaken. Det kommer nok en natt, men den natten er ikke nå. Nå er det dag, nå er det tid for at verdens lys skal få skinne, også for den som er blind. Også for den som er satt utenfor gjennom sine funksjoner, sin kropp eller sin historie.
Hvordan løser Jesus den blinde mannens problem? Jo, han griper til råvarene, til Guds første skapelsesmaterie: jord og ord. Materie og ånd. Kropp og sjel.
Gud har denne kraften: å føre oss tilbake til skapelsens dag, å skru oss inn mot en gudegitt egentlighet og enkelhet. Uten anklager om hvordan vi har havnet langt borte fra utgangspunktet.
(Joh 9,1–7.35b–38)
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Lena Stordalen, Ingrid Brækken Melve og Åste Dokka.
