Ei 20 år gammel jente går gatelangs i Vancouver med en baby på armen. Hun har på seg en singlet og et lite skjørt, og kjenner at gårsdagens begivenheter fortsatt sitter i kroppen. Hun stinker av alkohol, og musklene verker. Kvelden før havnet hun i slåsskamp med noen andre jenter på en bar.
Hun har innsett at det har gått for langt. Dette er ikke et liv hun ønsker for seg og den lille sønnen sin.
Nå er hun på vei til kirka for å finne seg en ektemann.
I stedet finner hun Jesus.
Veien hun så begir seg ut på leder etter hvert til Trøndelag. Der blir livsverket hennes å bygge opp en danseskole på kristent grunnlag. Men når skolen legges ned og hun finner et nytt prosjekt, vekker det både oppsikt og kritikk.
Det er ikke mange pinsevenner som driver eget yogastudio.
– Jeg er ei bro
– Hans Jakob! Det er din oppgave å passe på Kobe! roper Tanya til mannen sin.
Hunden Kobe er på besøk hos «besteforeldrene» sine i Vassbygda i Skaun. I inneværende øyeblikk er han bombesikker på at det er en tyv på døra. Men det er bare kaffemaskinen.
Det er her Tanya Winsnes, som nå har blitt 51 år, har endt opp. Hun har blitt fembarnsmor, bestemor til en hund og en gutt, i et hus med plass til de fleste, og med yogastudio i stua. Neste år har hun og Hans Jakob sølvbryllup.
Når Tanya snakker, veksler hun raskt mellom norsk og engelsk. De norske ordene «tårer», «idrettsmedisin», «bindevev» og «plutselig» kan snike seg inn når den sterke stemmen snakker engasjert på engelsk.
Som når hun forteller at hun har begynt å skjønne sin egen funksjon:
– Jeg har virkelig begynt å forstå hvem jeg er i Kristus. Jeg er ei bro. Jeg liker å være et sted hvor folk kan finne veien til kirka. Jeg liker å åpne opp livet og hjertet mitt, og døra og historia mi. Og bare være meg.
Sorg og bulimi
Eneboligen med utsikt over vannet er ganske langt fra Abbottsford, byen i Canada hvor Tanya vokste opp.
Det er mye i livet hennes som kan spores tilbake dit. Og til da storebroren døde i ei trafikkulykke. Hun var 14 år, broren var 16.
Da var allerede mange som visste hvem Tanya var. Hun opptrådte som både danser og modell fra hun var seks år gammel, og nå ble hun plutselig en vandrende sorgplakat. Uansett hvor hun gikk, var hun først og fremst «hun som hadde mistet broren sin».
– Det var ikke noe sted å føle seg trygg. Foreldrene mine gikk inn i dyp sorg, og jeg gikk inn i en sorg jeg ikke var klar over.
De var tre familiemedlemmer som håndterte sorgen på hver sin måte. Faren var lenge ute. Mora sluttet å lage mat og tilbrakte mye tid i senga. Og Tanya fikk bulimi.
Resultatet ble at Tanya flyttet ut fra foreldrenes hus. Men stabiliteten Tanya manglet i sin egen familie, fant hun heller ikke de stedene hun flyttet til.
Samtidig fikk 14 år gamle Tanya en kjæreste som var fire år eldre. Gjennom videregående balanserte hun livet som perfekt cheerleaderstjerne og modell på den ene siden, og den skjulte spiseforstyrrelsen og sorgen hun forsøkte å holde i sjakk på den andre siden. Det gjorde hun ved å feste overstadig i helgene.
– Men så spant det ut av kontroll da jeg begynte på college i Vancouver.
Psykiatrisk klinikk
En kald vinterdag fikk kaoset overtaket på henne. Hun hadde spist all maten hun fant i leiligheten, åpnet alle vinduene på vidt gap, og satt seg utmagret i et hjørne mens hun skalv av kulden.
– Jeg hadde bestemt meg for å enten sulte i hjel eller fryse i hjel, forteller hun.
Vi tilbrakte bare ni uker i samme land før vi giftet oss
— Tanya Winsnes
Da kom plutselig ei dame Tanya kjente hjemmefra på døra. Hun ble værende der i tolv timer, ifølge Tanya.
– Jeg går ikke fra deg, sa hun til den syke collegestudenten på den andre sida av døra.
– Åh, now I get «tåre i øynene», sier Tanya når hun tenker tilbake på det.
Og til slutt åpnet Tanya døra for kvinna, og lot seg overbevise om å oppsøke sykehuset. Det endte med et tre måneder langt opphold på en psykiatrisk klinikk for spiseforstyrrelser. Der møtte hun han som skulle bli faren til hennes eldste sønn, Talon.
Men også det som fulgte ble et ustabilt kapittel i Tanyas liv. Et kapittel fylt med rusavhengighet og vanskelige relasjoner. Og et lite barn som kom til verden.
Nå er vi kommet til øyeblikket fra begynnelsen av denne artikkelen. Da Tanya hadde innsett at det hadde gått for langt, plukket opp sønnen Talon, og bar ham på armen til ei kirke i nærheten. Ei venninne hadde fortalt at «alle de gode mennene går i kirka». Det tenkte Tanya kunne passe for henne.
Og en gang skulle hun møte en god mann som gikk i kirka, men ikke denne dagen. Denne dagen ble hun i stedet møtt av et sterkt gudsnærvær og et fellesskap som ønsket å ta henne imot – uavhengig av hvordan fortida hennes hadde sett ut.
Det tok bare et halvt år før Tanya hadde gitt livet sitt til Jesus.
Et møte på Grimerud
Den gode mannen i Tanyas liv dukket opp noen år seinere, på Grimerud i Norge. Grimerud er misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrags norske hovedkvarter. Her havnet Tanya etter selv å ha gått på en Disippeltreningsskole (DTS) i regi av organisasjonen, og knyttet seg til en omreisende dansegruppe hun hadde møtt i India.
På dette tidspunktet var Tanya blitt 25 år og Talon fire. Det var sønnen som først ble kjent med den mørkhårede trønderen, som også var aktiv danser. Like etter han hadde introdusert Hans Jakob for sin mor spurte han:
– Kan du gifte deg med ham nå?
Tanya ser bort på Hans Jakob som sitter like bortenfor henne. Han humrer av og til når Tanya forteller detaljer fra tida før de møttes, og bryter i blant inn for å korrigere, som når Tanya sier at de har fått fire barn.
– Fem barn, sier Hans Jakob. Han adopterte Talon etter å ha giftet seg med Tanya.
Det var ingen selvfølge at det skulle bli de to. Hans Jakob er fem år yngre enn Tanya, og etter de møttes på Grimerud reiste hun tilbake til Canada. Men etter nærmere ett år med kontakt på epost og telefon, og etter Tanya hadde vært på besøk i Trøndelag skjønte de det: Det måtte bli dem.
– Vi har regnet det ut, vi tilbrakte bare ni uker i samme land før vi giftet oss, forteller Tanya.
De forlovet seg og giftet seg i løpet av kort tid. Tanya og Talon flyttet livet sitt fra storbyen Vancouver til Singsås, bygda sør i Trøndelag hvor Hans Jakob kommer fra.
Og nå var det på tide for Tanya å danse igjen.
Et budsjett som ikke gikk opp
Fra en gymsal på Singsås vokste det som fikk navnet Alive Dance Studio hurtig fram. Flere elever, flere lærere, flere dansestiler – hvordan i all verden skulle de få plass til alt dette?
En dag kjørte Tanya til Trondheim for å handle. På veien passerte hun tettstedet Melhus.
– Jeg ringte Hans Jakob og sa: Jeg tror det må bli Melhus. Jeg har en god følelse på Melhus.
Men også der ble lokalene brått for små.
I 2011 var Vårt Land på besøk og skrev om det Tanya og Hans Jakob hadde bygget opp. På det meste hadde de 650 elever. Hit kunne barn og ungdommer komme for å lære seg alt fra ballett til hiphop, som oftest akkompagnert av kristen musikk.
Men det som da var et episenter for kreativitet, mestring og kunstnerisk utfoldelse finnes ikke lenger. Nå henger Vårt Land-saken sammen med de andre utklippene på veggen.
For etter ei stund holdt ikke inntektene lenger tritt med utgiftene.
I 2014 var Alive Dance Studio konkurs. Men ekteparet nektet å gi opp. De lovet seg selv og andre at de skulle bygge opp skolen igjen, og startet opp igjen på nytt med halvparten så mange elever. Nå var det «bare» 300 igjen.
– Som jeg skulle ønske at vi kunne hatt 300 elever nå. Det er et perfekt antall.
Men så ble bygget hvor de hadde funnet nye lokaler revet. Løsninga ble å flytte virksomheten til Trondheim. Der hadde Tanya lenge hatt aversjoner mot å drive, siden hun ikke likte rivaliseringen hun mente å se mellom danseskolene som allerede fantes der.
Og i Trondheim forsto Tanya og Hans Jakob at slutten for alvor begynte å nærme seg. Nå hadde driften av danseskolen begynt å tære på ekteskapet deres.
– Og det begynte å tære på barna våre, forteller hun.
Mens hun sitter i sofaen i Vassbygda unnskylder hun seg og begynner å gråte.
– Jeg ville det så gjerne, men ekteskapet vårt raste sammen. Alt kollapset. Jeg var hos bestevenninna mi den sommeren, mens Hans Jakob prøvde å finne løsninger for å holde det gående. Hvis vi kunne holdt ut ett år til, ville vi hatt større vekst.
I stedet tok Tanya motet til seg og ringte mannen sin:
– Det går bra, la oss gi slipp.
Judo, taekwondo og karate
– Jeg vet jo ikke hva kritikerne dine tenker, men jeg antar noe av det kritikken handler om at yoga stammer fra hinduismen?
– Det gjør det ikke. Yoga kommer ikke fra noen religion. Det kommer fra indisk kultur.
Da den verste sorgen etter dansestudioet hadde lagt seg, begynte Tanya å lure på hva hun nå skulle ta seg til. Hun jobbet i barnehage og syntes det var fint, men var også ute etter noe som kunne tilfredsstille det kreative behovet hennes.
Som tidligere aktiv danser har hun alltid vært vant til å strekke, tøye og puste – og å gjøre yogaøvelser. Etter en kjeveskade hadde hun begynt å ta det opp igjen, og opplevde at det hjalp henne både å være aktiv og slappe av. Etter litt tid sto det plutselig klart for henne hva hun skulle gjøre:
– Jeg ringte Hans Jakob og sa: I signed up for yogautdanning!
I undervisningen Tanya fikk for å bli sertifisert yoga-instruktør, forteller hun at Jesus ble nevnt som det tydeligste menneskelige eksempelet til etterfølgelse. Og at yoga peker mot én skapende Gud, i motsetning til hinduismen som tilber mange ulike guder.
Men hun anerkjenner at en person som utelukkende oppsøker yoga ikke vil bli pekt i retning av Jesus. Og det forstår hun kan virke skremmende og vekke bekymring.
Da tenkte jeg: Å nei, nå skjer det igjen. Denne gangen er det yoga de skal ta meg på
— Tanya Winsnes
– Men da bør du være like bekymret for dans, og judo og taekwondo. I karate skal du bøye deg for mesterne, og det synes vi går greit?
Tanya er personlig mer bekymret for enkelte danseskoler. De som lærer ungene å danse «utfordrende», bruker musikk hun ikke synes noe om, eller har dansetimer for kvinner med seksuelt ladde kroppsbevegelser.
– Det blir for perverst for meg. Selv om det bare hadde vært inne på danserommet uten å opptre noe sted, ville jeg ikke vært komfortabel med de bevegelsene.
Kultursjokket
Hele sitt voksne liv har Tanya vært vant til at folk har vært skeptiske til henne. Enten det var voksne i menigheten i Canada som ikke ønsket at Tanya skulle være sammen med sønnen deres, fordi hun var alenemor og «brukt», eller det gjaldt dansinga.
– Jeg kunne bli fortalt at jeg var begavet, talentfull og skapt av Gud, men at det Gud skapte meg til å gjøre, ikke var ment for kirka eller kristne.
Gjennom disse periodene har Tanyas kanadiske pastor vært en viktig støtte for henne. Det har han også vært i den seneste kritikkbølgen. For Tanya var på ingen måte forberedt på den flodbølgen som kom til å skylle inn over henne da hun åpnet Alive Yoga.
– Da tenkte jeg: Å nei, nå skjer det igjen. Denne gangen er det yoga de skal ta meg på.
Det er flere som har henvendt seg til henne for å si at det hun driver med ikke er bra, og hun får tilsendt bilder med advarsel om hvor farlig yoga er.
---
Tanya Winsnes
- 51 år.
- Bor i Vassbygda i Skaun kommune.
- Utdannet innenfor idrettsmedisin og teater ved University of British Columbia.
- Gift med Hans Jakob, har fem barn og ett barnebarn.
---
Det toppet seg da hun og mannen deltok på ei bønnesamling i år, hvor Tanya ønsket å be for ei dame hun kjente litt fra før. Før hun kom så langt, ble hun i stedet bedt om å holde seg unna, av et familiemedlem av kvinna. Fordi hun driver med yoga.
Mens Tanya prøvde å forklare seg og understreke at det handler om egen fysisk helse, ble hun i stedet fortalt at hun er besatt.
Derfor var hun lenge usikker på om hun hadde lyst til å fortelle historia si til Vårt Land. Hun forteller at kritikken, ettersom den kom så overraskende på, har satt henne litt ut av spill. Og hun ønsker ikke å mene noe om hvorvidt yoga har en plass i kirkerommet, som har vært en debatt i Vårt Lands spalter over flere år.
Foreløpig har ikke debatten nådd frikirkeligheten, som Tanya selv tilhører.
Jeg er kanskje svakere, eldre, klokere, har lært mye og er mer sliten
— Tanya Winsnes
Velsigner yogadeltakerne
Når Tanya inviterer til yogatime i sitt eget studio, står døra på vidt gap. Du er velkommen til å sitte i sofaen og drikke te før timen begynner, og å slå av en prat når den er over. Hver time har et tema.
– Det kan være kjærlighet, eller håp, eller fred, for eksempel.
Tanya har valgt å ikke bruke en del av formuleringene som er typiske for annen yogaundervisning. Om energier, og lyset som skal fylle menneskene med åndelig kraft.
I stedet bruker hun kristen musikk og konsentrerer seg om det fysiske i yogaøvelsene.
– Hvordan tar du med deg din egen tro inn i yogatimene?
– Jeg tror jeg gjør det i den atmosfæren jeg skaper, og samtalene jeg har. Alle vet at jeg er kristen, men jeg tror ikke alle forstår at jeg bruker kristen musikk.
Når timen er over og deltakerne avslutter i siste posisjon, går Tanya rundt og sørger for at skulderbladene ligger flatt på matten.
– Så kvinnene faktisk kan hvile.
Hun masserer hodet, nakken og skuldrene deres. Og uten at de er klar over det, ber hun en bønn eller en velsignelse for hver enkelt av dem.
På anlegget høres de myke tonene til lovsangen «The Blessing». At musikken hun bruker skal ha en større betydning, er en rød tråd for både danseskolen og yogatimene hennes. Det samme er navnet Alive. Tanya forteller at navnet kom til henne gjennom bønn.
– Det betyr «levende i Kristus». Jeg ville ha det samme navnet da jeg skulle begynne med yoga, for jeg har ikke forandret meg i det hele tatt. Okei, jeg er kanskje svakere, eldre, klokere, har lært mye og er mer sliten... Men i mitt i indre, i min sjel, slik Gud har skapt meg til å være, gjelder fortsatt «Alive».