På sensommeren satt jeg i førti varmegrader midt i det gamle Korint, en av antikkens metropoler. Vi satt midt i de game ruinene, helt for oss selv, min sønn og jeg. Vi vandret langs forlatte gater, forbi fortidens torg og templer. Mens vi gikk der, forestilte vi oss menneskene som en gang befolket bygningene og handlet fra bodene. Kanskje varmen var den samme den gangen som nå, men lydene og luktene var borte.
Templer og trender, byer og befolkninger, partier og penger – alt tar slutt. Men ikke kjærligheten
Vi så for oss Paulus, som bodde her i halvannet år, fikk venner, sydde telt og lærte bort det han selv hadde sett og erfart. Og vi fant fram brevet han skrev hit noen år senere. Derfra leste vi sammen avsnittet som senere har fått navnet Kjærlighetens høysang og har blitt et av verdenslitteraturens smykker. Mot slutten stiger noen linjer fram:
Kjærligheten tar aldri slutt … Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Midt i ruiner, leste vi om det som aldri tar slutt. Vi så for oss de første menneskene som hørte ordene, kanskje som en opplesning i en søndagsgudstjeneste. Forsto de rekkevidden av det de hørte? Selvfølgelig gjorde de ikke det! Ingen forstår rekkevidden av å være kjent og elsket av Gud «slik Gud kjenner meg fullt ut.»
Templer og trender, byer og befolkninger, partier og penger – alt tar slutt. Men ikke kjærligheten. Om Korint er lagt i ruiner, om mitt eget liv går gjennom mørke skygger, om noe faller eller om det reiser seg, finnes kjærligheten. Guds kjærlighet bærer historien og tideverv. Vi forstår ikke så mye av det. Ofte er det bare gåter, men en gang skal vi se helt klart, «ansikt til ansikt.»
Vi slo sammen Bibelen, sønnen min og jeg, og forlot ruinene med et ønske om å bruke livet på det som aldri skal visne eller falle.
---
1. Korinterbrev 13,8-13
Kjærligheten tar aldri slutt.
Profetgavene skal bli borte,
tungene skal tie
og kunnskapen forgå.
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.
Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
---
