Gåter og speil

På sensommeren satt jeg i førti varmegrader midt i det gamle Korint, en av antikkens metropoler. Vi satt midt i de game ruinene, helt for oss selv, min sønn og jeg. Vi vandret langs forlatte gater, forbi fortidens torg og templer. Mens vi gikk der, forestilte vi oss menneskene som en gang befolket bygningene og handlet fra bodene. Kanskje varmen var den samme den gangen som nå, men lydene og luktene var borte.

Vi så for oss Paulus, som bodde her i halvannet år, fikk venner, sydde telt og lærte bort det han selv hadde sett og erfart. Og vi fant fram brevet han skrev hit noen år senere. Derfra leste vi sammen avsnittet som senere har fått navnet Kjærlighetens høysang og har blitt et av verdenslitteraturens smykker. Mot slutten stiger noen linjer fram:

Kjærligheten tar aldri slutt … Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.