De tror noe stort har begynt

Denne artikkelen ble publisert av Vårt Land for 25 år siden.

En stille, ansiktsløs vekkelse. Slik omtaler Lysbærerne det selv.

Mennesker som før har følt seg fordømt av kirken. Som i årevis har strevd, lett og søkt i nyreligiøse miljøer. Som har gått på kurs i meditasjon og drevet med healing og sjamanisme og trodd på reinkarna­sjonen.

– Jesus Kristus var den delen av pusle­spillet jeg hadde lett etter i 25 år, forteller Inger Handberg.

Mennesker som er blitt berørt av Jesus Kristus. Berørt av varmen og en grense sprengende kjærlighet. Og som forteller det videre. Som må fortelle det videre.

En vekkelse som har spredd seg fra per­son til person.

Ikke ved hjelp av storstilte kampanjer, ikke ved pengesterke organisasjoner. Og heller ikke med trusler om evig pine og straff.

Men som en kjærlighetsvekkelse, sier de. Og som viser det med mange klem­mer og lange omfavnelser.

De har lengtet etter å se lyset, finne mening i tilværelsen. Og de fant det i per­sonen Jesus Kristus. Nå har de funnet fram. Nå har de endelig kommet hjem. Hjem til Far.

Slik opplever de det selv.

Bare Gud vet

Hvor mange er de?

I dag står 450 personer oppført i Lysbærernes adresseregister. Mange av dem deltar aktivt i annet kristent arbeid.

I starten oppga de store tall. Det ble snakket om 700. Ut over landets grenser gikk begeistrede budskap om at et par tusen kunne være frelst i en historisk vek­kelse på norsk jord. Blant dem kjente kul­turpersoner. Etter en tur til India gikk noen ut med at over 100.000 hinduer var blitt frelst. På ett eneste møte.

Nå er Lysbærernes talsmenn blitt langt mer forsiktige med tall. De tar selvkritikk for de høye anslagene. De reserverer seg mot å bruke betegnelsen frelst. Nå snakker de heller om at folk er berørt.

– Vi var så entusiastiske og ble så be­geistret. De høye tallene har skapt mye vondt. Det skapte oppblåste forventninger som vi har fått i retur. Vekkelseshunge­ren har vært stor. De som forventet mest vekkelse, ble mest skuffet. Jeg sier ikke at det ikke kan ha skjedd at mange hundre er blitt frelst, men bare Gud kjenner hjertene. Bare han vet, forteller Jakob Winsnes. Han er forkynner i Indremisjonen og en sentral person i Lysbærerne. Der bruker han mye av tiden sin, blant annet som underviser.

Vi var så entusiastiske og ble så be­geistret. De høye tallene har skapt mye vondt

—  Jakob Winsnes

Bror står mot bror

20 måneder er gått siden Lysbærer-miljøet vokste fram i Trondheim. Siden har en kjerne på rundt 10 personer reist Norge på kryss og tvers – til Bodø, Tønsberg, Oslo, Tromsø, Bergen og Ålesund. De har vært i Sverige, Danmark, Tyskland, USA og India.

De har truffet prester, forkynnere, for­standere. Biskoper har de møtt. l Den norske kirke. Og misjonsledere, bramin-prester, vekkelsesprofeter, New Age-gu­ruer, teosofer og mennesker uten tittel og rang.

De har deltatt på konferanser, besøkt menigheter, holdt møter, sendt ut nyhets­brev og sittet hundrevis av timer i telefonsamtaler.

Over alt har de vitnet om nåden i Jesus Kristus. Vitnet om Far, som er navnet de bruker på Gud.

En indre sirkel i Lysbæreme har profe­tert om rystelser, sykdom, meteorer og framtiden til navngitte kristne ledere. De har drevet sjelesorg og fortalt fantastiske historier om undere og regn på himmelen. Endetidstegn i sol og måne.

I begynnelsen var nesten alle som hørte om vekkelsen begeistret. Dette hadde de ventet på. De jublet for at Gud gjorde noe langt utenfor kirken. De bar over med blandingen av New Age og kristen­dom.

Men etterhvert kom reaksjonene. Kraftige reaksjoner. Bror står mot bror. Og venner mot venner.

Noen beskriver sitt personlige møte med Lysbærerne som et vendepunkt i li­vet. Noen har fått et nytt møte med Gud. Lysten til å gjøre Guds vilje, lese Bibelen og leve i bønn er blitt sterkere. Ja, noen ser til og med Lysbærerne som den store Vekkelsen. En endetidsvekkelse, starten på den siste store innhøstingen: «Nå skjer det. Nå kommer Jesus snart igjen.» Noen mener Lysbærerne trenger god veiledning. De mener å se mye surr, åndelig umodenhet og gal bruk av profetier, men også ekte kristendom og en bevegelse som kan bringe evangeliet inn i miljøer som før har vært lukket for kristen på­virkning.

Og andre tar klart avstand. De mener Lysbærerne lar seg styre av profetier som ikke prøves på Bibelen. De ser svermeri, hemmelighold, moralske utglidninger og en bevegelse som splitter menigheter. Ja, noen få sier rett ut at Lysbærerne er et angrep fra mørkets makter over Norden. En forførelse.

Lysbærerne er bevegelsen få har stilt seg likegyldige til.

Men hvordan startet det?

Med en moltetur på Iglefjellet i Sør­-Trøndelag. En dag i august 1997. Man­nen på tur heter Svein Erik Hellstrøm.

Han skal senere bli omtalt som «nøk­kelredskapet i vekkelsen». Og som en mann med «en helt unik profetisk tjenes­te».

Men altså, en moltetur.

Noe må ha skjedd

Der er en klar, fin sensommerdag. Svein Erik Hellstrøm bor i Berkåk. Turen oppover lglefjellet starter rett ved stuedøra hans. Når ting er vanskelig, søker han ofte til fjellet. Det gir ro og tankens klarhet.

«Je stikk til fjells», sier han til kona Kari.

Hellstrøm sier han skal på moltetur, men det er bare et påskudd. Han har så mange tanker i hodet. Han strever med tro og tvil. Mer enn han har gjort på mange år.

Han sier ikke hvor lenge han blir borte. Kona spør heller ikke. Hun er vant til at han forsvinner noen dager i slengen. Han har ikke stort med seg; en ryggsekk med mat, drikke og rulletobakk – Petterøes blanding nummer 3.

Mens han sliter seg oppover snaufjellet melder spørsmålene seg igjen og igjen:

«Hvorfor ser jeg ikke mer av din storhet, Gud?» «Gud, kan jeg våge å tro på deg?» Han tenker over det brokete livet sitt.

En mann i slutten av 30-årene. Gift og fire barn. Han er uten fast jobb.

«Men hvorfor lever jeg?». «Gud, hva er det du egentlig vil meg?»

Hellstrøm tenker på barndomsårene sine. Fem år gammel kom han til foster­foreldrene sine på Kolbu, Toten. Der gikk han på søndagsskole og sang i grup­pen «Liv og Fred». Ungdomsårene var turbulente og vanskelige. Det har vært mange mørke stunder, synes han. Perioder hvor han har nektet å tro på Gud og Jesus, nektet å tro på Guds eksistens.

Til andre har Hellstrøm fortalt hva som konkret skjedde på Iglefjellet. Han har fortalt om et kraftig basketak med Gud, en kamp som endte med at Hellstrøm ble kastet i en bekk.

Perioder med sterke anfektelser og usikkerhet på egen verdighet.

I 1980 opplevde han for første gang kal­let til å forkynne evangeliet. Det var på Fjellheim – Misjonssambandets bibelsko­le i Tromsø. Da satt han under kateteret til Carl Fr. Wisløff. Tre ting lærte Hell­strøm av den gamle bedehuskjempen:

«Jesus nummer én, Jesus nummer to og Jesus nummer tre – alltid Jesus alene.»

«Gud, Gud hør meg,» ber Hellstrøm på fjellturen.

Mange ganger før har han bedt denne bønnen. Og han forteller i dag at Gud sa til han: «Hvorfor kjemper du imot, Svein Erik?» Hele tiden har han opplevd at Gud har gitt svar: «Du skal forkynne evangeliet».

Men tvilen har alltid ligget på lur: «Kan jeg stå inne for det jeg preker?» «Lever jeg slik at jeg har rett til å formidle evangeliet?»

Slik går Hellstrøm og tenker der oppe på lglefjellet. Han sier han ikke vet hvor lenge han er borte. Det kan ha gått flere dager og netter. Kona tror han kom hjem samme kvelden, men hun er ikke sikker.

Til andre har Hellstrøm fortalt hva som konkret skjedde på Iglefjellet. Han har fortalt om et kraftig basketak med Gud, en kamp som endte med at Hellstrøm ble kastet i en bekk. Overfor Vårt Land vil han ikke snakke om hva som skjedde.

Men noe må ha hendt.

Noe som har gjort dypt inntrykk. For da han kommer ned, opplever han at Gud nok en gang har stadfestet kallet. Sterkere denne gangen.

– Gud beviste sin kjærlighet, at han ikke hadde gitt opp barnet sitt. Igjen sa han: «Du skal forkynne evangeliet til en­eltmennesker». Men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med dette kallet. Skulle jeg bare sitte og vente på at en misjonsorganisasjon ga meg en oppgave?

Han trengte ikke å vente lenge. Men det ble ingen misjonsorganisasjon. Det var mennesker i alternative og nyreligiøse miljøer i Trondheim som førte Hellstrøm inn i kallet han opplevde at Gud stadfestet på Iglefjellet.

Flere ganger har han sagt ting som opplagt ikke er sanne. Jeg sier ikke at han lyver bevisst. Men i mange situasjoner er han ikke til å stole på

—  Thorbjørn Freij, medpastor i Stockholm Vineyard

Troens øyne

Den som møter Svein Erik Hellstrøm fylles raskt av inntrykk. Han er en mann som er lett å like, men som også forvirrer. «Snakker han sant?»

«Hvordan kan han ha opplevd så mye?»

Inntrykkene blir fort til meninger. Og meningene om Hellstrøm er mange.

Vennene i Lysbæreme pleier å kalle ham for «lost case in space» (et fortapt tilfelle, vår anm.). De sier det i kjærlighet, etterfulgt av en hjertelig latter. Han er ikke en spesielt ryddig person, mener de. I en rapport bestilt av Buddhistmisjonen karakteriseres han som en «administrativ katastrofe». Han gjør hva han føler for. Og kommer ikke alltid når han skal.

Noen mener Hellstrøm er en følelses­messig ustabil person som har hatt altfor mye innflytelse. Som blander sammen åndelige, psykiske og fysiske erfaringer. De synes han er vanskelig å stole på. Og mener han farer med overdrivelser, halvsannheter og noen ganger direkte løgn.

Inntrykkene blir fort til meninger. Og meningene om Hellstrøm er mange

De forteller at han i starten sa at turen på Iglefjellet var hans første møte med Gud. Senere får de vite at han for mange år siden preket på bedehus, har gått på bibelskole og jobbet i en kristen organisasjon.

– Flere ganger har han sagt ting som opplagt ikke er sanne. Jeg sier ikke at han lyver bevisst. Men i mange situasjoner er han ikke til å stole på, forteller Thorbjørn Freij, medpastor i Stockholm Vineyard.

Jakob Winsnes, en av Hellstrøms mange venner, har ikke noe behov for å forsvare ham i ett og alt. På grunn av en turbulent barndom har Hellstrøm utviklet overlevelsesmekanismer som gjør at han noen ganger tyr til overdrivelser og halvsannheter, forteller han. Selv har Winsnes noen ganger bedt Hellstrøm om å være mer nøye med sannheten.

– Det hender vi må gå flere runder. Svein Erik møter korreksjonen med ydmykhet og erkjennelse. Min erfaring er at denne svakheten gradvis er blitt slipt av.

På grunn av sine spesielle gaver har Svein Erik ofte evnen til å se med troens øyne inn i framtiden. Derfor kan ting han ser være sannhet for ham, men ikke på nåværende tidspunkt slik andre ser det, forteller Jakob Winsnes.

Uten Hellstrøm ville Lysbæreme neppe ha eksistert i dag, mener Winsnes. Han karakteriserer Hellstrøm som en person med en unik evne til å skape tillit hos mennesker som føler seg fordømt av kirken.

– Han taler på deres premisser, og det er det som skremmer vettet av mange kristne. Svein Erik er bokstavelig talt vil­lig til å legge ned livet sitt for hver eneste han møter. I perioder går han flere dager uten søvn. Nettene bruker han ofte til å jobbe blant alkoholikere og uteliggere. Ingen kan kopiere ham.

Nyttårsraketter

Det er lange perioder i Hellstrøms liv han ikke ønsker å fortelle om. Vi vet at han en kort tid var menig­hetssekretær i Rennebu. I august 1983 ble han ansatt som barne- og ungdomssekretær i Trøndelag krets av Den norske Santalmisjon, men fikk ikke fast jobb et­ter at prøveperioden var over.

Pensjonert kretssekretær Jarle Nilsen husker Hellstrøm godt fra månedene i Santalmjsjonen.

– Han var en original, aldeles, sier Nilsen.

– Vi visste nesten aldri hvor vi hadde Svein Erik. Han hadde noen utvekster som var umulig å forholde seg til. En gang kjøpte han raketter på Rennebu Samvirkelag for tusenvis av kroner på misjonens regning. Han skulle skyte dem opp på Gå Ut Senteret nyttårsaften.

Nilsen husker også at han sendte Hell­strøm til et møte i en pinsemenighet.

– Da belærte han dem. Sa de var på feil spor. Jeg fortalte at slik går det ikke an å oppføre seg når en er invitert som gjest. Hellstrøm reagerte kraftig, og sa han skulle ringe Carl. Fr Wisløff, som han omtalte som sin beste venn. Han ringte alltid Wisløff når det var noe han spekulerte på. Fra Wisløff fikk han samme beskjed: «Dette går ikke an.» Hellstrøm kom da tilbake og ba om tilgivelse.

Nilsen omtaler Hellstrøm som «intelli­gent til fingerspissene.»

– Men vi kom til at vi ikke kunne ha ham. Han passet ikke hos oss.

Han ringte alltid Wisløff når det var noe han spekulerte på. Fra Wisløff fikk han samme beskjed: «Dette går ikke an.»

—  Jarle Nilsen, Santalmisjonen

Tro og tvil

En dag i slutten av august 1997 er Inger Handberg på vei til en venninne i Trondheim. Hun skal levere klær til en innsamling til Estland. Hos venninnen treffer hun tilfeldigvis Hell­strøm.

Svein Erik og to kompiser er sjåfører for hjelpesendingene. Turene bruker de også til å skaffe seg ekstra inntekter. I Estland kjøper de ploger, såmaskiner og annet jordbruksutstyr, som de selger vi­ dere i Norge.

– Det var noe med Svein Erik som fascinerte meg. Vi pratet om tro og tvil, og det var noe med med ham som gjorde meg veldig nysgjerrig, forteller Inger Handberg – 43 år, skilt og mor til tre barn.

For 26 år siden lærte Inger transcen­dental meditasjon. Det ble startskuddet for hennes åndelige søken. En vei som har gått innom kurs i naturmedisin, pus­teteknikker og en rekke ulike former for personlighetsutvikling. En vei som har kostet henne flere tusen kroner.

Inger og Svein Erik blir enige om å hol­de kontakten. Allerede dagen etter ringer Svein Erik. De prater sammen i to timer, og Inger inviterer ham med til en alternativ gruppe som hver måned treffes hjem­me hos henne.

Datoen er 12. september 1997.

Talerør for åndevesener

Inger Hand­berg bor i et gult hus på Øvre Singsaker. Det er barndomshjemmet hennes. Hun og barna bor i første etasje. Foreldrene hennes i andre etasje. I mange år har huset vært et samlingssted for byens alternative miljø. Om en stund skal det komme til å bli et vertshus for Lysbærerne og tilreisende ledere.

I et tilbygg driver Inger en privat klinikk for pusteterapi og naturmedisin. Hit kommer folk med fysiske og psykiske plager for å få hjelp. Innerst i klinikken er et rom med behandlingsbenk og en bokhylle full av litteratur om aromaterapi, rebirthing og meditasjon.

Den kvelden Hellstrøm er invitert får de besøk av et medium. Det er en person som går i transe og blir et talerør for åndevesener. 10-12 personer har betalt 300 kroner for å være med.

– Mediet er en helt vanlig person. Når han går i transe, låner han på en måte bort kroppen sin til et åndevesen, forklarer Inger.

Senere skal Hellstrøm fortelle sentrale venner i Lysbærer-miljøet at han spurte Gud om det var rett å dra på møtet. Sva­ret han skal ha fått var: «Du skal gå.»

Mediet er en helt vanlig person. Når han går i transe, låner han på en måte bort kroppen sin til et åndevesen

—  Inger Handberg

Til Vårt Land forteller Hellstrøm at han ikke hadde peiling på hva han gikk til.

– For første gang i livet mitt møtte jeg mennesker med helt andre åndelige erfaringer. Jeg var redd. Noe i atmosfæren gjorde meg usikker. En av dem gikk inn i en slags transe. Han forandret stemmen, og snakket på vegne av en annen. Så be­gynte folk å prate med denne karen. De stilte ham personlige spørsmål, og fikk svar på hva de skulle gjøre, sier han.

Etter at alle de andre var ferdige, kom turen til Hellstrøm. Han spør mediet:

«Hvem, er jeg?» og «Hva er jeg?».

Om svaret Hellstrøm fikk, foreligger det helt ulike versjoner. Inger Handberg har tatt opp seansen på lydbånd. Hun forteller at mediet ga dette svaret:

«Ei er der blendende lys. Der være gjennomstrålende lys som rener ditt legeme og sjel. Søk at mottage det lys i visshet der være rettvishetens lys.»

Svaret fra mediet gjør de andre nysgjerrige. De lurte på hva det var med Hell­strøm: «Hva er det gjennomstrålende lys?» «Hva er det du har?».

Og Hellstrøm forteller. Om at Jesus Kristus var det sanne lys og at dette lyset var i ham. Og at veien til lyset går gjennom­ korset og Golgata.

Ei er der blendende lys. Der være gjennomstrålende lys som rener ditt legeme og sjel. Søk at mottage det lys i visshet der være rettvishetens lys

—  Beskjeden Lysbærernes profet skal ha fått fra åndeverdenen 12. september 1997

Vårt Land har snakket med andre som var til stede denne kvelden. De sier at de møtte Jesus, men de ønsker ikke å ha navnet sitt i avisen.

– Svein Erik slo ikke Bibelen i hodet på oss, men møtte oss med kjærlighetens Jesus på Golgata. Vi møtte en Jesus som elsket oss for det vi var og er. Jeg følte at jeg kom hjem. Etter denne kvelden fikk jeg en åndelig ro som jeg aldri før har hatt, forteller en kvinne i 20-årene.

Eksperter på New Age omtaler møtet hos Inger Handberg som en spiritistisk seanse. Det er en betegnelse hun ikke bruker selv.

– For meg handler spiritisme om å søke de onde kreftene. Det har jeg aldri drevet med, og det drev vi heller ikke med den kvelden, sier hun.

Verdens teiteste spørsmål

I ukene som følger er Svein Erik Hellstrøm ofte på møtene hjemme hos Inger. Og stadig nye personer fra det alternative miljøet i Trondheim dukker opp for å treffe denne forunderlige mannen som fortalte dem om Jesus Kristus. Inger ringer også så mange som mulig av sine gamle venner.

En av dem er Solveig. I dag er hun ak­tivt med i Lysbærerne. Vi har snakket med henne. Men hun vil ikke ha etter­ navnet sitt på trykk i avisen.

«Det er en her du må snakke med», sier Inger.

«Ja, ja», tenkte Solveig. «Det er sikkert et nytt medium eller noe sånt».

«Men, ok – la meg snakke med ham da.»

– Han virket som en veldig nær person. Vi pratet om mellommenneskelige ting. Jeg har alltid vært var for mennesker, og jeg merket at her var elet noe godt. Han hadde noe, en slags kjærlighet, en ydmyk­het – noe veldig fascinerende.

Så sier plutselig Hellstrøm. «Skal vi be sammen?»

– Jeg syntes det var verdens teiteste spørsmål, og det var rett før jeg slengte på røret. Jeg svarte nei. Alt som hadde med kristendom å gjøre bød meg imot. Jeg klarte ikke engang å uttale ordet Gud. Jeg stavet det g-u-d. Jesus orket jeg ikke engang å stave.

Men Hellstrøm ber likevel, han. Solveig har hørt mange mennesker be til Jesus før, men aldri en som ba på en så naturlig måte.

– Han ba uten å forandre stemmen sin.

Så sier Hellstrøm: «Hvis du vil, kan du si ja til Jesus i hjertet ditt nå?»

– Jeg tenkte at det kom i hvert fall ikke på tale, men jeg ville lure ham. Derfor sa jeg tja inne i meg. Ikke ja, men tja.

I samme øyeblikk opplever Solveig at kroppen hennes blir fylt av en varme som hun aldri før har kjent.

– Jeg har vært på mange reiser i mitt liv og drevet mye med meditasjon, men aldri følt en slik ro. Det var ikke noe hokus­ pokus, men en veldig varme som spredde seg ut i kroppen. Jeg tenkte: «Guri malla, lever Jesus virkelig. Nå skal jeg få bli kjent med ham.» Der og da ga Jesus meg et nytt kjærlighetshjerte.

Datoen er 3. november 1997. Solveig vet det, for hun skrev det ned i den elek­troniske almanakken sin.

«l dag svarte jeg ja.», står det.

Hver dag siden har Solveig bedt om å få bruke den kjærligheten til å elske noen inn i himmelen.

Forbønn og tårer

Ryktet om at noe er på gang sprer seg ikke bare i de alternati­ve miljøene. På Støren arrangerer pinse­vennene og Indremisjonen flere felles­ møter denne høsten. Et godt fellesmøte har et lovsangsband.

Bassisten i dette bandet heter Svein Erik Hellstrøm. Det er blitt november. Og ved et av kaffebordene forteller Hell­strøm om sitt møte med Far på Iglefjellet. Jakob Winsnes er en av dem som hører historien. Den 13. november 1997 blir lndremisjons-forkynneren inviert med til et møte hjermme hos Inger Handberg.

Kvelden i forveien er Winsnes på Singsås menighetshus. Der ber de for hans møte med «de demoniske krefter».

– Jeg var veldig skeptisk før møtet hos Inger. Ballasten jeg hadde med meg fra tidigere var at alt innenfor de alternative miljøene var demonisk: «Vi har sannheten, dere er på bærtur.»

På 70-tallet var Winsnes med i Jesusvekkelsen. Ett av slagordene den gangen var «Nei til kristendom – Ja til Jesus.» Nå skal Winsnes tale – eller samtale som han senere sier – over det samme temaet. I talen tar han et oppgjør med det han har opplevd som maktmisbruk og hovmod fra kirkens side.

Etter talen spør Jakob om det er noen som vil ha forbønn. Inger husker at de stusset da han sa forbønn: «Forbønn, hva er det for noe?»

– Vi hadde aldri brukt det ordet før, for­teller Inger.

Men forbønn blir det. Og Jakob går rundt til alle de 10–12 personene som hadde møtt opp. Da han kommer til Ing­er er det han som må be om forbønn:

«Tilgi meg mine fordommer og hold­ninger». «Tilgi oss i kirken for hva vi har gjort.»

Jakob ligger på kne foran Inger. Han gråter. Inger omfavner Jakob og sier at hun er glad i ham.

– Det var et tydelig kjærlighetsuttrykk.

Hun sa jeg var tilgitt, men la til at de al­ternative hadde sine fordommer mot kirken de også. Så ba hun om tilgivelse for deres fordommer.

Ifølge Winsnes kommer fire stykker hjem til Far den kvelden. En av dem er Birgitte Mørck Hansen. Den dagen begynte hennes nye liv, forteller hun i et in­tervju med bladet Hyrden.

– Jeg hadde gått i kirken som barn og konfirmert, men jeg merket at dette var noe annet. De fortalte om Jesus på en an­nen måte. Mens jeg satt der ble jeg bare fylt av en kjærlighet. Jeg ble helt varm innvendig og følte en ubeskrivelig fred.

Noen dager etter møtet med Winsnes opplever Inger Handberg at hun blir møtt av Jesus. Hun sitter i stua si og ber:

«Nå må du komme og besøke meg.»

Hun henter fram platen «Jesus Christ Superstar» og spiller «I don’t knowhow to love him.»

– Plutselig kjente jeg at han stod i rom­met. Jeg ble fylt av kjærlighet. Tårene trilla og trilla. Dette var den biten av pus­lespillet som jeg hadde lett etter i 25 år. Jeg har tidligere hatt mange opplevelser i stillhet og meditasjon, hatt kontakt med åndeverdenen, vært fylt av kjærlighet og glede. Men radaren er nå stilt annerledes. Nå kan jeg si Den Hellige Ånd.

Inger omtaler opplevelsen som å kom­me hjem. Hjem til Far.

– Jeg trenger ikke søke i ulike retninger lenger. Jeg føler ikke at jeg har den store og hele oversikten. Men det er heller ikke så viktig så lenge nesetippen er vendt i riktig retning. Jeg trenger ikke forstå alt. For­skjellen på den alternative søkingen og dette her er retningen: Gud og Jesus.

Nåden først

Jakob Winsnes er 45 år. De siste årene har han vært forkynner i Indremisjonen. På fritiden hogger han tømmer i egen skog. Som ung gutt gikk han på bedehuset hjemme på Singsås.

Jakob Winsnes tror på vekkelse. Han ber om at vekkelsen må komme. Men lenge før han kom i kontakt med Lysbærerne begynte han å stille spørsmål ved den tradisjonelle vekkelsesforkynnelse.

– Vi har forkynt loven og kravet så sterkt at folk ikke klarer å se nåden i all synden. For mange virker det negativt. Vi skyver dem bort og gir dem behov for å bygge opp forsvarsverk mot Gud og Sannheten. Slik har det også vært overfor de alternative miljøene. Kirken har møtt dem med fordømmelse. Dermed har vi stengt for evangeliet.

Winsnes vil ikke avskaffe loven og kra­vene. Men han mener at kirken må snu opp ned på forkynnelsen sin.

– Vi må ikke først møte folk med krav om at de skal prestere noe, bli flinkere, endre seg, men at «alt er ferdig». Når vi begynner med at anklagen har rammet en person som levde for 2000 år siden, og at anklagen ikke trenger å ramme oss – da åpner søkende mennesker hjertedøren på vidt gap. Da kommer også sannheten inn – fordi Den Hellige Ånd virker i ethvert menneske. Dette har lenge vært min teologiske læreteori, sier Jakob Winsnes.

– Nå har jeg fått bekreftet at den virker.

Tegn på himmelen

I Lysbærer-miljøet fortelles det om mange opplevelser og hendelser som overskrider de naturlove­ne vi kjenner. Historiene blir fortalt for å bekrefte at Gud har noe stort på gang i Trondheim. Dette er en av historiene:

23. november 1997 sitter Svein Erik Hellstrøm, Geir Ketil Pedersen og Malin Røen hjemme i stua til Inger Handberg. Klokken er litt over 15.00. Hellstrøm er fortvilet over at ikke noen har kommet «inn i lyset» de siste dagene. Sola er i ferd med å gå ned bak hustaket. Da får Hell­strøm det for seg at han skal be om et umulig tegn fra Gud. Nå vil han prøve Far: «Kjære Far», sier han. «Hvis du fortsatt ønsker å støtte oss, så ber jeg om at sola skal komme opp igjen.»

Akkurat da ringer Jakob Winsnes. Han sitter i bilen sammen med kona og barna sine. Han hører tre personer rope i kor:

«Se sola, den står opp igjen!»

– Hva er det dere sier, spør Winsnes – og tenker at nå har det klikka helt for dem.

– Sola står opp igjen, svarer de.

I ettertid påstår ikke Lysbærerne at det virkelig skjedde en astronomisk verdens­sensasjon. Det kan også ha vært et felles syn de fikk, sier de. Alle tre i rommet er imidlertid helt sikre på at de så det sam­me: Sola gikk ned bak et hustak, for der­ etter å stige opp igjen. Hele solskiva var synlig i 18 minutter, før den igjen gikk ned bak hustaket.

– Uansett hva det var, så var det et svar om at Gud fortsatt vil bruke en som meg, forteller Hellstrøm.

Lysbærerne sier de har opplevd flere undere og tegn på himmelen.

Overfor Vårt Land er de tilbakeholdne med å fortelle slike historier. De sier de er redde for at det skal ta fokuset bort fra Jesus.

Uansett hva det var, så var det et svar om at Gud fortsatt vil bruke en som meg

—  Svein Erik Hellstrøm

En bønn

I slutten av november informerer Jakob Winsnes styret i Trøndelag Indremisjonen om sin kontakt med Lys­bærerne. De gir ham støtte til å engasjere seg i arbeidet. Han ringer også sin venn Olav Garcia de Presno, prest i Storsalen i Oslo.

Garcia de Presno blir begeistret, og in­viterer Winsnes til å treffe en gruppe pastorer i hovedstaden. De skal møtes til ju­leavslutning den 17. desember. Winsnes takker ja.

Men han er nervøs. Nå skal han få møte selveste pastorgruppa i Oslo. Dit kommer Kjell Aasmundrud, Egil Svartdahl, Jens-Petter Jørgensen og en rekke andre pastorer og kirkeledere.

Han vil så gjerne at det som har skjedd i Trondheim skal bli godt tatt imot. Så det kan vokse og spre seg utover. Winsnes knepper hendene og ber:

«Kjære Gud, før meg sammen med noen som kan forstå dette her, som har visdom og erfaring til å takle den vanske­lige oppgaven.»

Dette er den første av sju artikler om Lysbærervekkelsen, som Vårt Land publiserte i mars 1999. Les også artikkelen Vårt Land publiserte i august 2024. I høst har også Johannes Morken og Erling Rimehaug delt sine tanker om historien om Lysbærerne.