Septemberdagens forventning er stille. Vi vet at mye i naturen utenfor er på vei til å lukke ned. Det går mot samling og dvale. Gresset gror lystig, men det folder seg på en annen måte i fuktigheten, som ikke slipper taket før solen igjen går ned.
Spindelvev står og dirrer i sollyset med små vannperler på seg. En gjennomsiktighet som forbinder det umulige, har edderkoppen laget. Spindelvevet har ikke et romantisk formål, men skal jo bare fange mat.
Etter hvert som jeg blir eldre kommer livet nærmere, sammen med vissheten om døden. At jeg har en siste dag på jorden. Men samtidig vokser noe annet frem gjennom lyden av lekende barn, som går på tværs av årstidene. Livet vokser
Men vi ser poesien i det, symmetrien, det fantastiske i at et lite dyr kan lage noe sånn. Det er skrøpeligheten, som dugger blikket vårt. Det er spor av Gud, som overvelder oss.
Etter hvert som jeg blir eldre kommer livet nærmere, sammen med vissheten om døden. At jeg har en siste dag på jorden. Men samtidig vokser noe annet frem gjennom lyden av lekende barn, som går på tværs av årstidene. Livet vokser. Ja, det er ikke bare livet, men evigheten i livet vokser, også som en ny erkjennelse av hva verden er.
Gud befaler det. Puster ånd i alt. Guds egen ånd i alt som finnes, den vokser også i en evig bevegelse, en utvidelse. Gud fanger oss inn, holder oss fast i livet og lar oss følge livet i all sin voldsomhet, gru og vidunderlighet.
Så lever vi her i et langt øyeblikk i historien og ser og erfarer. Bladet som faller, frøet som hviler, fuglen før den letter, barnet som ser deg, den voksne som lytter og den gamle som folder sine hender. Befalingen om evig liv strømmer gjennom det hele, som kjærlighetens bud midt i det mørket, som jorden også åpner seg for i denne tiden.
Kristus kom og talte ut fra Gud i det forholdet, som også så helt umulig ut. Et menneske forbundet til Gud. Liksom i en gigantisk veving mellom liv og død, tid og evighet, ble Guds ansikt synlig. I Kristus blir Guds ansikt synlig. Der ser vi hvem vi er, og hvem vi kunne være. Så forbundet vi mennesker er, så sammenvevd i forskjellige synlige og usynlige farger!
Her finnes vi, her hvor det evige livet befales, her hvor det umulige skjer.
---
Johannes 12,48-50
Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag. For jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale. Og jeg vet at hans befaling er evig liv. Det jeg sier, det sier jeg slik Far har sagt meg det.»
---
