1. januar 2021 overtok statsforvalteren gravplassmyndigheten fra bispedømmerådene i Den norske kirke. Funksjonen er lagt til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, lokalisert i Tønsberg hvor det er etablert en egen nasjonal faggruppe for gravplassaker.
Der merker de tydelig de siste årenes endring i norske gravferdsskikker, særlig når det gjelder navnede minnelunder.
– Vi kjenner veksten i antallet fellesgraver på kroppen, sier Tove Frøvoll Thoresen til Kristelig Pressekontor. Hun er ansatt som seniorrådgiver i faggruppen som har et sterkt økende antall saker de må behandle.
Carsten Furuseth er en av Norges fremste eksperter på området. Han er spesialrådgiver i Hovedorganisasjonen KA og bekrefter at dette er en klar utvikling og mener navnede minnelunder gjenspeiler større samfunnsendringer:
– Flere felles gravplasser er virkelig en trend på gravlundene, og den er ikke avtagende på noen som helst måte, sier han til KPK.
Halve landet dekket
Trenden er av forholdsvis ny dato, og den er tiltagende. En undersøkelse publisert av Hovedorganisasjonen KA i mai viser at godt over halvparten av landets 357 kommuner – det vil si 56,6 prosent av dem – nå har anlagt minst én navnet minnelund for urner.
Det har vært en sterk økning på få år. I perioden fra 2018 til 2023 økte antallet kommuner som tilbød dette alternativet fra 87 til 138. Bare de to siste årene er tallet gått voldsomt opp.
Veksten blir åpenbar når man ser på antallet søknader om anleggelse av minnelunder de siste tre årene – hvorav langt de fleste blir innvilget. I fjor kom det 74 søknader om å få anlegge navnede minnelunder, og hittil i år er rundt 77 søknader sendt inn. Til sammenligning kom det 68 søknader i 2022, mens det i 2018 og 2019 bare kom henholdsvis 18 og 24. Tallene er tilnærmet presise og dessuten helt ferske. De er utarbeidet av statsforvalterens faggruppe og ble presentert under Fagdagene i regi av Gravplassforeningen på Lillestrøm sist uke.
– Enklere
Carsten Furuseth er sikker i sin analyse av utviklingen:
– Dette er den enkleste måten å anlegge en gravplass på, sier han og forklarer at de fleste navnede minnelunder gir en mulighet til å legge igjen blomster eller tenne et lys. Det er også benker på stedet der man kan sette seg ned for å minnes avdøde.
– Flere og flere velger dette i stedet for et tradisjonelt privat gravminne som man må stelle selv, sier Furuseth som tror utviklingen med flere minnelunder henger sammen med økt mobilitet i samfunnet.
– Det er nok slik at veldig mange etterlatte flytter mer enn før. Hvis de bor langt unna gravstedet, kanskje i en annen landsdel, er de ikke så ofte ved graven som tidligere. Samtidig betyr det veldig mye for folk å vite at det er pent på foreldrenes eller besteforeldrenes gravsteder, forklarer han.
Han tror mange etterlatte er glad for å slippe ansvaret for gravstell tiår fram i tid, noe man får med et privat gravminne. En navnet minnelund er det gravplassmyndigheten som steller.
---
Minnelunder
- Navnet minnelund: En navnet minnelund er et gravfelt med et felles minnesmerke der det settes opp navneplater. Urner eller kister graves ned på et fellesområde, mens navnene graveres på minneplater, typisk på en mur eller et annet felles gravminne. Det er gravplassmyndigheten som vedlikeholder minnelunden og sørger for blomster og lignende mot en årlig avgift. Etterlatte kan være tilstede ved gravleggingen.
- Anonym minnelund: Gravens plassering på en anonym minnelund er bare kjent for gravplassmyndigheten. Gravplassmyndigheten kan plassere et minnesmerke på minnelunden, men det er ingen plikt til dette. Etterlatte kan ikke være tilstede ved gravleggingen. Lokal gravplassmyndighet vedlikeholder anlegget.
- Unavnet minnelund: En minnelund med et felles minnesmerke, men uten mulighet til å sette opp navneplate. Etterlatte kan være til stede ved urnenedsettelsen. Denne utgaven av minnelunder er ikke nevnt i gravplassloven. Lokal gravplassmyndighet har ansvar for vedlikeholdet.
- Urnevegg: En urnevegg består av rekker med nisjer i en mur. Når urnene er plassert, lukkes og forsegles nisjene. Navn på avdøde blir inngravert på forsiden.
---
Flere kremasjoner
Trenden henger også nøye sammen med at flere og flere velger kremasjon. I fjor ble det, ifølge tall fra Hovedorganisasjonen KA, satt ny rekord. Da ble 49 prosent av de døde på landsbasis kremert. I tettbygde strøk på Østlandet er prosentandelen adskillig høyere.
Denne måneden lagde KA en rapport med et estimat som tilsier at det vil være 15.000 flere kremasjoner årlig i 2050 enn det er kapasitet til i dag. Norge har for få krematorier til å ta seg av en slik vekst, ifølge NRK. De anslår at nye krematorier vil koste 1,4 milliarder kroner.
Kister skal etter loven i jorda innen ti virkedager. Ved kremasjon kan man ha urneseremoni ganske lenge etter dødsdatoen. Kremasjon gir også flere ulike valg av et siste hvilested.
Spesialrådgiver Furuseth har dessuten observert at yngre mennesker lettere velger kremasjon framfor gravlegging i kiste. Det bidrar til antagelsen om at antallet kremasjoner vil stige sterkt de kommende tiårene.
Det finnes navnede minnelunder både for kister og urner, men ifølge KA er urnevarianten den mest vanlige gravformen. Samtidig er valgmulighetene blitt flere de senere åra. Etter 23 år med forbud, ble det i 2021 igjen tillatt med såkalte urnevegger, eller kolumbarier, i Norge.
Flere og flere velger dette i stedet for et tradisjonelt privat gravminne som man må stelle selv
— Carsten Furuseth
Mer mangfold
Høstens KA-rapport peker på et mer mangfoldig samfunn som en av årsakene til endringene i gravferdsmønstre. Det gjelder ikke minst navnede minnelunder: «I løpet av forholdsvis få år har navnet minnelund blitt en etablert gravform. Stadig flere gravplassmyndigheter tilbyr slike graver, og etterspørselen har vært stor», står det i rapporten som omtaler trenden.
Det påpekes at konteksten for den tradisjonelle familiegraven med kister, er kjernefamilien som bor på samme sted gjennom generasjoner: «Kirke og gravplass utgjorde en helhet i lokalsamfunnet, konkretisert med utbæringen fra gravferdsriten i kirkerommet til senkningen av kisten i jorden. Med økt geografisk mobilitet, endrede familiestrukturer og økt livssynsmangfold, har denne gravformen blitt utfordret», sier rapporten som forutsier at vi framover vil få «gravleggingsformer som dekker et mangfold av behov» og at en navnet minnelund er aktuell for mange, uavhengig av livssyn og geografisk eller kulturell bakgrunn.
Færre kirkeseremonier
Rapporten påpeker videre at nordmenns endrede tros- og livssynstilhørighet, også speiles i døden: «Utviklingstrekkene som har gjort navnet minnelund etterspurt, kan gi et utgangspunkt for å vurdere hva som vil kunne bli viktig for innbyggerne i framtiden».
Én klar tendens er at avdøde og pårørende selv tar regien over gravferden. Store begravelsesbyråer tilbyr derfor seremoniledere og alternativer til kirkelige rom ved gravferd.
Det vises blant annet til tall fra 4.000 begravelser i regi av begravelsesbyråkjeden Jølstad i Oslo, Asker og Bærum for første halvdel av 2024. Av disse var 75,6 prosent i regi av Den norske kirke. Hele 84,1 prosent av de kirkelige gravferdene var kremasjoner, men prosenten var enda høyere for de livssynsåpne seremoniene: 95 prosent.
Dels med bakgrunn i slike tall mener spesialrådgiver Carsten Furuseth at navnede minnelunder vil bli en enda større del av fremtidens begravelsestradisjoner.
