«David selv kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»
Den store folkemengden lyttet gjerne til ham, og i sin undervisning sa han: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»
Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. Men det kom også en fattig enke og la i to små mynter av kobber, som tilsvarer en romersk kobbermynt. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»
Markus 12,37–44
Tekstblikk: Å ville sitte fremst
Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole
Fortellinger skaper indre bilder, og i søndagens prekentekst tar vi turen til torget, til synagogen, til hjemmet og til templet. La oss stoppe opp i synagogen. Hvordan ser du det for deg? Er det barn der inne? Damer? Er det stoler der? Sitter folk på rekke og rad?
I fortellingen sier Jesus at de skriftlærde gjerne vil «sitte fremst» i synagogen. Det greske ordet som brukes her er «protokathedrias», som direkte kan oversettes med «førstestolene». Forstavelsen «proto-», kan vise til sted («fremst»), slik vi ser i oversettelsen. Det kan også vise til tid («opprinnelig», «tidlig»), noe som kanskje ikke passer så godt i vår tekst. Men «proto» kan også vise til rang, slik vi ser i neste del av setningen. Her oversettes nemlig «protoklisias» til «hedersplassene». Med andre ord kan de skriftlærde ønske å «sitte fremst» i synagogen, eller de kan ønske seg «the most important seats», som enkelte engelske oversettelser viser.
Så hva vet vi om sitteplassene i synagogen på Jesu tid? Her kan arkeologi og tekster hjelpe oss. Utgravinger tyder på at det var sittebenker langs sidene i forsamlingshusene, og noen seter har vært utsmykket. Dette kan tyde på at noen seter var satt av til folk med høy rang, eller til spesielle roller i forsamlingen.
NT gir oss noen flere momenter: Jesus sier at fariseerne står og ber i synagogene (Matt 6,5). Til mannen med en vissen hånd sier han: «Reis deg og kom fram!» (Mark 3,3). Lukas skriver at Jesus reiste seg for å lese fra skriftrullen (4,16), og satte seg for å undervise (4,20). Jesus sier også at de skriftlærde og fariseerne sitter «på stolen til Moses» (Matt 23,2). Det er uklart om Moses-stolen var et bestemt sete i synagogen. De utsmykkede setene som er gravd fram kan tyde på det. Men kanskje taler Jesus i overført betydning, om autoriteten som fulgte fortolkere av Moseloven, og ikke om en faktisk stol.
Ser du for deg synagogen som et rom der de skriftlærde sitter foran, eller på fremste rad? Kan du flytte dem i tankebildet, til benker langs veggene, med ansiktet vendt mot forsamlingen? Se for deg at en skriftlærd stiller seg i midten, og begynner å lese fra skriftrullen. Mosaikken på gulvet har flotte mønster. Bak ham står et tomt sete i ornamentert stein.
Prekenblikk: Gaven monner ikke
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
På overflaten er det lett å ikke ta denne fortellinga om enka og gaven helt på alvor, annet enn som en fin liten sak om å gi helhjertet. I mitt indre har jeg alltid sett for meg en kroket, permanentkrøllet gammel dame, som ikke sier mye, men stiller med kaffe. Søt, sier vi yngre ofte om dem.
Pengene hun gir monner faktisk ikke. Det er som et kronestykke, ikke mer. Man får ingen ny kateketstilling eller nytt lydanlegg av hennes kobbermynter. Og for å skru til fortellinga enda et hakk, sier Jesus noen passasjer senere at av det flotte templet skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned. Den lutfattige enka gir av sitt ingenting til et tempel som skal rives ned, som en øvelse i absurditet. Hadde det vært noen jeg kjente, ville jeg bedt henne om å heller spare det hun hadde.
Vi vet ikke hva som drev enka til å gi. Like lett som det er å romantisere hennes offervilje, er det å anta at hun gjorde det fordi hun følte hun måtte, fordi hun var indoktrinert til å sette sine egne behov til siden. Men det vet vi faktisk ikke. Kanskje var det å gi av sitt ingenting det som fikk henne til å gå med hodet hevet. Og Guds rike vokser ikke bare av millionoverføringer, det har sine egne veier.
[ Forrige ukes Lillesøndag: Ein audmjuk vismann i bøn ]
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Stordalen og Åste Dokka.
---
