Det går et rykte i bygda om vekkelse på Fjelberg bedehus i Sunnhordland. I to uker pågår møtene. Astrid Bjellebø er 15 år og nysgjerrig. På bedehuset ber de folk komme fram og ta imot Jesus.
Astrid får hjertebank og klarer ikke stå imot. Hun går fram. Fire andre jenter fra bygda gjør det samme. Mer enn 60 år etter kan hun kjenne de sterke følelsene som var i sving.
– Jeg har aldri kjent noen så sterke emosjonelle bevegelser. Det var overraskende.
Her starter historien om et liv som kristen. Tenåringsjenta på bedehuset vet ikke at hun en gang skal skrive kirkehistorie.
Troen i dag: Takknemlig og undrende
Astrid Bjellebø Bayegan har vært en av frontfigurene for kvinner i prestetjeneste. Hun ble Norges kvinnelige prost. Nå er hun pensjonist.
Hvordan har troen forandret seg gjennom livet? Hvilke ord bruker hun til å beskrive troen der hun er i dag?
– Takknemlighet. Undring og beundring. Altså undring over Guds skaperverk, som jeg synes er så fantastisk. Jeg er så imponert over kroppen, dens evne til å hele seg selv.
– Henger det sammen med at du er firebarnsmor?
– Ja, kanskje det også. Å føde barn er en stor opplevelse. Å se alt som skjer av seg selv, hvor nøyaktig programmert det er, hvor gjennomtenkt det er, alt til rette tid. Også Guds raushet: å se naturen, alt som kommer fra den samme jord. Så mangfoldig. Det er overflod. Sånn er Guds natur. Han er rik og raus.
Ber mindre hektisk
Preste- og prostegjerningen la hun fra seg da hun ble pensjonist 65 år gammel. Likevel blir hun stadig bedt om å holde bibeltimer, undervise eller å tale.
– Hvort vidt holder et aktivt liv troen levende?
– Min bønn var tidligere mye mer opptatt av alt som jeg skulle inn i hver dag. Et presteliv er mangslungent, og med barn er det mye som skjer. Å be har derfor vært helt livsnødvendig for meg. Nå er livet mitt mye enklere. Mine bønner er mer opptatt av verdenssituasjonen, og de skjebnene som jeg kjenner som trenger forbønn, i tillegg til min egen familie, som alltid er et bønnetema.
På ett punkt ber hun annerledes enn før. «Vår far» har blitt hennes favorittbønn.
– Jeg har oppdaget rikdommen i Fader vår. Det er den beste bønnen jeg kan be. Med den kan jeg fri meg litt fra meg selv, og jeg finner på en måte hvile i den.
---
Astrid Bjellebø Bayegan
- 81 år, fra Fjelberg i Sunnhordland, bor i Asker
- Utdannet teolog. Ordinert prest i 1975
- Sykehusprest i Oslo og Asker.
- Ble prost i Drammen i 1989.
- Samme år ble hun også med i Kvinnepolitisk Aksjon, en feministisk gruppe med Berit Ås i spissen.
---
– Hvordan kan jeg være til nytte?
Det er lyst rundt Astrid Bjellebø Bayegan. Store vinduer i den nybygde leiligheten hun og mannen har flyttet til i Asker, slipper mye sol inn. På gulvet i stuen står en meditasjonsskammel. Hun har brukt den når hun har bedt. Nå sitter hun helst i den myke sofaen.
– Det var en velsignelse å være prest, og jeg gikk i ferdiglagte gjerninger, som det står. Jeg har kjent mye mer på villrede etterpå. Hvordan kan jeg være til tjeneste, eller hvordan kan jeg være til nytte som kristen, som bare en troende? Der har jeg famlet litt.
Hun karakteriserer seg som en typisk Marta, kvinneskikkelsen fra Bibelen som var mer opptatt av å stelle for Jesus enn søsteren Maria, som lyttet.
– Hva tenker du om den dagen da du ikke er i stand til å gjøre så mye?
– Jeg har tenkt mye på det. Min verden vil da bli en bønnens verden. Jeg kjenner at jeg kan godt leve der. Man kan være til velsignelse for andre bare ved å være fylt av den velsignelsen Gud gir, som man kan dele.
En del av velsignelsen for hennes del er en god ektemann, de fire voksne døtrene og deres familier:
– De bryr seg. Jeg tror at vi må jobbe med forestillingen om at ikke vi eldre skal være til bry, og den har jeg mye av. Men så var det en som sa: «Når barna våre er små, så er de jo til bry hele tiden. Og vi elsker det». Vi må våge å tenke at det er noe meningsfylt i det at vi er til bry.
Når Gud har valgt kvinnen til å bære fram hans sønn, hvem kan da nedvurdere kvinnen?
— Astrid Bjellebø Bayegan
Trosset motstanden – ble prest
Livet til Astrid Bjellebø Bayegan har hatt store veiskiller. Da hun gikk på gymnaset i Stavanger, oppfordret en kvinnelig sekretær i Laget elevene til å studere teologi. Bjellebø Bayegan og to andre fulgte oppfordringen.
Hun ble ansatt ved Aker sykehus som teolog og fikk alle presterettigheter. Men da pasientene ville ha nattverd, var det enkelte som ville ha den «ekte» presten, altså hennes mannlige, ordinerte kollega.
– Det kjentes galt å virke som en prest og ikke være en prest. Det følte jeg ikke var gudvillet.
På denne tiden – på 60- og 70-tallet – var motstanden mot kvinner i prestetjeneste fremdeles stor. Astrid Bjellebø Bayegan ble ordinert og ble Norges første kvinnelige prost. Enkelte prestemenn hun var sjef for ville ikke møte henne. Men at kvinner skulle ha lederrolle var naturlig for henne: Hun var eldst i en søskenflokk med tre yngre brødre, hadde vokst opp omgitt av sterke kvinner og har et bibelsyn som framhevet kvinner:
– Når Gud har valgt kvinnen til å bære fram hans sønn, hvem kan da nedvurdere kvinnen?
Å bli prest og prost kaller hun gaver, begge deler. Men det var et liv med konstant press. Som kvinne skulle hun være flink både hjemme og i karrieren.
– Vi hadde ikke lært å si nei. Jeg kom til kort. Det skar seg, både hjemme og på jobben. Men i bønnen fant jeg hvile, kraft og nytt mot.
Vil saktere gjennom liturgien
I alt hun sto i fant hun at sakramentene og liturgien i kirken er noe som mennesker finner hjelp i.
– Vi har noe fast å holde oss til. Og for meg som prest så var det fantastisk å oppleve kraften i liturgien. Og dette må du få med deg, sier hun.
Til nå i intervjuet har hun sittet tilbakelent, men nå setter hun seg fram på kanten av stolen og gestikulerer:
– Jeg skulle ønske alle prester ledet oss gjennom liturgien i et litt langsommere tempo. Når jeg er på gudstjeneste nå, så hører jeg at mange ikke klarer å følge med på Fadervår og trosbekjennelsen. Det går for fort, sier hun – som selv fikk kritikk for at gudstjenestene hennes tok for lang tid.
Og:
– Det er synd at vi som kirke ikke klarer å formidle hvor berikende troen er. Fordi Gud kaller oss inn i et fellesskap hvor han virkelig letter oss for skyld og synd. Hjelper oss til å gjøre opp, både med oss selv og med våre medmennesker.
Dette er hun avhengig av
– Hva gjør du for å holde og troen levende?
– Jeg er avhengig av bibellesning og bønn, og fellesskap. Jeg elsker å gå til gudstjeneste. Det synes jeg er søndagens høydepunkt. Og jeg er avhengig av nattverden. Jeg tror at vi også skal være en del av storsamfunnet og delta i det.
– Hva betyr troen i møte med døden?
– Jeg har vært til stede når mennesker har trukket sitt siste pust. Så jeg lever der at når jeg puster ut for siste gang, så går min sjel tilbake til Gud. Den tanken liker jeg emosjonelt. Når jeg tenker intellektuelt, spiller det ingen rolle om min sjel går direkte til Gud når jeg drar mitt siste sukk, eller om jeg skal være død inntil den dagen Gud vekker oss opp igjen. Så lenge jeg er i Guds omsorg er jeg trygg.
Hun legger til:
– Uansett hva jeg går igjennom, så vil bønnen være kraften jeg alltid går til. Det har vært stedet hvor jeg har hentet kraft gjennom hele mitt kristne liv.
Å bli gammel kan være en velsignelse, mener hun. Og eldre kan være til velsignelse, i sin familie, i samfunnet og ikke minst i menigheten.
Ville ikke trodd på seg selv
Hun kaller det omvendelse, det som skjedde med henne på bedehuset i 1958.
– Men jeg var nok på en måte religiøs i mitt vesen, for jeg ba jo alltid. Jeg var en snill jente. Og selv om mine foreldre ikke var kirkegjengere, så hadde de en veldig respekt for det hellige.
I de kristne miljøene hun opplevde som ungdom vare det omsorg og inkludering, men samtidig streng tale om livsstil og synd. En markant forskjell fra den tiden og nå, er at predikantene og prestene hadde en veldig makt over de unge, mener hun.
Ikke tenk så mye at du er en synder, men at du er tilgitt, du er elsket
— Astrid Bjellebø Bayegan til seg selv som 15-åring
– Hva ville du fortalt 15 år gamle Astrid hvis du hadde anledning?
– Jeg ville fremhevet at «du er elsket av Gud. Du skal få utfolde deg. Du skal ikke hige etter å stå frem, men du skal heller ikke være redd for å stå frem. Vedkjenn deg den du er. Ikke tenk så mye at du er en synder, men at du er tilgitt, du er elsket.»
– Ville hun trodd på historien du skulle fortalt om ditt eget liv?
– Nei. Livet overgår alt.