«Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
Matteus 7,21–28
Tekstblikk: Å høre og gjøre
Karl Olav Sandnes, professor emeritus i Det nye testamentet ved MF vitenskapelig høyskole
Teksten avslutter Bergprekenen og har paralleller hos Lukas (13,25–27 og 6,47–49). Sistnevnte er også slutten på Lukas’ versjon av talen. Tema er motsetningen mellom ord og handling eller å høre og gjøre, med ekko i 23,3: «For de sier ett og gjør noe annet».
«Min himmelske fars vilje», slik Bergprekenen tegner den, overordnes både fromhet og bekjennelse. Vers 23 er noe gåtefullt ettersom det er tale om å gjøre «urett», ikke om motsetningen mellom å høre og gjøre. Den avsluttende lignelsen er derimot klar: Gudsforholdet prøves på handling og praksis.
Lignelsen har lignelsens grunnleggende trekk: Forholdet sak og bilde uttrykkes i ordet «ligner» (v. 24 og 26), motiv fra Skriften (GT) er i spill, og en overraskelse, en «twist» foreligger antagelig også. Lignelsen har to likelydende og motsvarende deler. Eneste forskjell er byggestedet/grunnen og utfallet. Klippen eller fjellet (gresk petra) som huset bygges, på leder tankene til Gud (5 Mos 32,4, Jes 26,4 og Salme 18,2).
Men motivet brukes her noe annerledes: Klippen eller fjellet er ikke Gud, men menneskenes praksis og gudsforholdet. Stormvær er metafor for dom og straff (Jer 23,19). Verset umiddelbart foran lyder: «Hvem lyttet til hans ord og adlød det?»
Lignelsen minner om Matt 25,1–13 om de ti brudepikene. Nøkkelordene er de samme begge steder: de kloke (gresk: fronimoi) versus de uforstandige (môroi). Det handler om klokskap i møte med Guds dom.
Hvor realistisk er v. 25? Er det noen som bygget huset sitt på sanden? Teknisk mulig, ja, men i lignelsen er dette egnet til å skape undring: Hvem ville gjort dette? Jesus forteller en lignelse hvor viljen til risiko og å «ta sjansen» er større i møte med dommen enn når det gjelder å bygge hus! Lignelsen får slik et sarkastisk og kritisk trekk. Brudepikene i Matt 25 sovnet, men her tas risikoen med åpne øyne.
«Å gjøre fars vilje» må inkludere bønnen Fader vår: «tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere». Det er også Bergprekenens budskap.
Prekenblikk: Mest mulig kjærlighet
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Vi er mange med åndelig mindreverdskompleks. På en eller annen måte virker det som de andre er mer sikre i sin tro, mer standhaftige i sin praksis, mer hengivne, frommere. De andre kirkene er mer bibelske, mer suksessfulle, i større grad orientert om det viktige.
For å overbevise seg selv og andre om at det går riktig så bra med denne kristentroen, er det lett å overdrive. Det er fort gjort å rope Herre, Herre i enhver sammenheng eller forsøke å utføre spektakulære bragder. For min del har jeg lett for å kritisere de overåndelige, de som vil profetere og gjøre mektige gjerninger i Jesu navn. De fortjener også sikkert litt kritikk. Men virkelig interessante blir bibeltekstene først når vi vender dem mot oss selv.
For med hvilke subtile midler er det jeg viser fram min egen fortreffelighet? Hvilke markører bruker jeg for å sende signaler om veloverveid og sunn kristendom? Og hvorfor er det egentlig så viktig?
At noen gjerne vil anerkjennes av Jesus, og så må se seg vist bort, er smertelig. Men det viser fram hva Jesus dypest sett bryr seg om: Gjør Guds vilje. Hva er det? Det er medmennskelighetens gjerninger: Å sette den andre først, å løfte opp den svake, å gå en ekstra mil, vende det andre kinnet til og sette egen vinning i andre rekke.
Gjør vi det, forsvinner også konkurransen om mest og best mulig kristelighet. Det har aldri vært Jesu mål. Han ville heller ha mest mulig kjærlighet.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Caroline Stordalen og Åste Dokka.
---
