---
Gud være oss nådig og velsigne oss,
Gud la sitt ansikt lyse for oss!
Da skal din vei bli kjent på jorden,
din frelse blant alle folkeslag.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!
La folkeslag glede seg og juble,
for du dømmer folkene med rettferd
og leder folkeslagene på jorden.
Folkene skal prise deg, Gud,
alle folk skal prise deg!
Salme 67,2–6
---
Tekstblikk: En bønn om velsignelse
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
Det er ikke lenge siden 17. mai. Vi sang fedrelandssalmen og ba Gud «signe vårt dyre fedreland». Bønnen om Guds velsignelse i fedrelandssalmen er en bønn om en ordnet og harmonisk virkelighet preget av lys, liv, fred, glede og fruktbarhet.
I Salme 67 finner vi mye av det samme, men med en større horisont. For mens vi i fedrelandssalmen forblir orientert mot oss selv og vårt land fra begynnelse til slutt, beveger Salme 67 seg fra en bønn om Guds velsignelse over «oss» (Israel) til en bønn som inkluderer hele jorden og alle folkeslag. Den aronittiske velsignelsen, som i 4 Mos 6,24–26 er en eksklusiv, Israel-orientert velsignelse, formes i Salme 67 til en bønn med universell horisont.
Dette både–og-perspektivet finner vi uttrykt i mange GT-tekster. Paradoksalt nok finner vi det nettopp gjerne i tekster som ofte har blitt fortolket i et enten–eller-perspektiv, som for eksempel: «Jeg vil velsigne deg [Abraham] (...) I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1 Mos 12,2–3) og «...skal dere [Israel] være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min» (2 Mos 19,5).
Hvordan både–og-perspektivet uttrykkes og tilrettelegges, varierer, og i Salme 67 gjøres det på flere måter. Først ved at Guds velsignelse av Israel tjener som synlig tegn for alle folk på Guds nærvær i verden (vers 2–3). Dernest gjennom den saklige parallellen mellom vers 2 og 5. Slik Gud bes om å sikre en ordnet og harmonisk virkelighet for Israel gjennom sin nådige velsignelse av dem, bes Gud samtidig om å etablere en rettferdig orden blant folkene – til liv, fred og glede for alle folkeslag.
Prekenblikk: Gud gir uforbeholdent
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Alle tekstene denne søndagen handler på forskjellig vis om hva Gud gir.
Vi er mange som kan regne opp Guds gaver. Men når det snakkes om dem i kristen sammenheng, har det vært litt for lett å hoppe over den første trosartikkel. For når Guds nådegaver lokaliseres til livet i menigheten, og ikke for eksempel livet selv, glemmer vi det grunnleggende: Uten Gud hadde det ikke eksistert noe univers, noen menneskehet, noen ting overhodet. Alt vi omgir oss med, hele tilværelsen, springer ene og alene ut av Guds skapervilje.
I tillegg til vår livspust og materien, har Gud imidlertid enda mer å gi: Gud kan gi sin velsignelse, slik vi leser i den gammeltestamentlige teksten. Den er ikke forbeholdt visse grupper, Gud gir til alle folkeslag.
I epistelteksten gir Gud enda mer. Og her jobber Guds gave motkulturelt, mot oss for å være med oss: Gaven går på tvers av de skillene og hierarkiene vi mennesker har skapt oss i mellom. I dåpen gis vi et annet fellesskap enn dem vi danner av oss selv. I troen er det ikke forskjell på folk. Jøder, grekere, slaver, frie, kvinner, menn – og lista kan utvides i det uendelige.
Johannes sier det rett ut i evangelieteksten: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen.» Selv om ikke alle fortolker dem som gaver eller gudegitte, tilhører Guds gaver oss alle.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Lena Stordalen, Ingrid Brækken Melve og Åste Dokka.
---
