Mener kirken bør skrote formuleringen «Slik lyder Herrens ord»

«Slik lyder Herrens ord», avsluttes tekstopplesningen i Den norske kirkes (DNK) gudstjenester med.

Det er en ordlyd som gir et misvisende bilde av hvordan Bibelen skal forstås, synes pensjonert lektor og menighetsprest i DNK, Harald Peter Stette.

– Med formuleringen sier vi implisitt at alt i Bibelen er Guds ord, men det synes jeg er uheldig. Da gir man Bibelen en enorm autoritet, og gir inntrykk av at man har Gud på sin side når man for eksempel leser at kvinner skal underordne seg sin mann. Det er et sterkt maktspråk, sier Stette.

I siste nummer av Nytt norsk kirkeblad kommer han derfor med en klar oppfordring til Nemnd for gudstjenesteliv, som er et rådgivende fagorgan for Kirkerådet i liturgisaker:

Formuleringen bør fjernes fra liturgien.

Sammenlikner med islam

Ifølge Stette kom formuleringen «Slik lyder Herrens ord» inn i Den norske kirkes liturgi i 1977. Men fra 1920 var ordlyden en annen. «Denne hellige lektie/denne hellige epistel/dette hellige evangelium står skrevet...», het det i liturgien.

– Jeg foreslår at man i dag avslutter med: «Slik lyder denne lesningen». Denne formuleringen finner du i flere andre kirkesamfunn, sier han.

Men er ikke Bibelen Guds ord? Ikke i egentlig forstand, mener den pensjonerte presten. En slik forståelse ligger tettere opp mot muslimers syn på Koranen, slik han ser det.

– I islam er Allahs ord og Koranens ord identiske størrelser, forteller han. For muslimer er det til og med slik at det arabiske språk er Guds eget språk, for Koranen er skrevet på arabisk. Derfor bør en helst ikke oversette den. De tenker også at det finnes en original koran i himmelen.

Men i den kristne kirke har en aldri identifisert den greske eller hebraiske grunnteksten som Guds språk eller ord, forteller Stette.

– Man har jo oversatt grunntekstene i alle år. Vil man være konsekvent og si at Bibelen er Guds ord, bør vi derfor alle lære både gresk og hebraisk, sier han.

Jeg foreslår at man i dag avslutter med: ‘Slik lyder denne lesningen’

—  Harald Peter Stette, pensjonert prest i Den norske kirke

Hellig skrift

Stette påpeker at Det norske bibelselskap omtaler Bibelen som Den hellige skrift.

– Det innebærer at kirken opp gjennom tidene har valgt ut noen tekster som er retningsgivende for kristen tro og lære. Gjennom tekstene kan vi se hvordan Gud har handlet med mennesker i fortid, men også hvordan de har noe å si oss i dag, sier han.

Hermon forlag har på sin side valgt betegnelsen «Guds ord» for bibeloversettelsen sin. Det er en markedsføring de bør droppe, synes Stette.

– Hvis de spør meg, så vil jeg si at jeg synes det er et misbruk. Jeg tror også det vil svekke respekten for kristen forkynnelse. Det står mye underlig i Bibelen som vi reagerer på i dag. Når det markedsføres som Guds ord, så taper det respekten for både Gud og tro.

– Levende og dynamisk

Selv om Stette mener at man ikke kan sette likhetstegn mellom Bibelen og Guds ord, er han tydelig på at Gud taler til mennesker i dag. Det skjer gjennom forkynnelse, slik han ser det.

– Det er i forkynnelsen man møter Guds ord, noe som også er i tråd med Luthers lære. Guds ord er noe levende og dynamisk. Hos profetene heter det at Guds ord kom til dem. Det var en hendelse som skjedde, sier han.

I forkynnelsen står nettopp Bibelen sentralt, påpeker Stette.

– Slik jeg ser det må forkynnelsen inneholde evangeliet, altså Guds nåde, tilgivelse og løftet om det evige liv. Den må også innebære et kall eller etikk, som nestekjærlighet. På de to måtene mener jeg Guds møter oss i dag.

Anbefalte åpnere ordlyd

Solveig J. Mysen er leder av Nemnd for gudstjenesteliv og kapellan i Moss. Hun forteller at nemnda tidligere har tatt til orde for en åpnere ordlyd enn «Slik lyder Herrens ord», men at Bispemøtet og Kirkemøtet valgte å beholde den i dagens hovedgudstjeneste. Hun kjenner ikke til begrunnelsen for dette.

Hun er enig med Stettte i at formuleringen kan oppfattes biblistisk, altså en bokstavtro tolkning av Bibelen. Selv kjenner hun til flere tekstopplesere som opplever formuleringen som direkte belastende.

– Når de leser tekster som kan gi inntrykk av at Gud liker folkemord, er det mange som synes det er strevsomt å avslutte med «Slik lyder Herrens ord», sier Mysen.

Samtidig mener hun formuleringen kan tolkes åpnere.

«Ingen kan beskylde meg for å ha et biblisistisk bibelsyn. Men lesningen av bibelske tekster i rammen av en gudstjeneste vil alltid være annerledes enn i andre sammenhenger. Å kalle disse tekstene ‘Herrens ord’ er ikke ensbetydende med å tilbe tekstene i seg selv, slik Stette virker å mene», skriver hun i et tilsvar som skal publiseres i Nytt norsk kirkeblad.

– I kristne kirker tilber vi Jesus Kristus - han er det levende ord, som vi sier i nattverdsliturgien, sier hun.

Å kalle disse tekstene ‘Herrens ord’ er ikke ensbetydende med å tilbe tekstene i seg selv

—  Solveig J. Mysen, leder av Nemnd for gudstjenesteliv

Ønsker ikke endring

I tilsvaret påpeker Mysen at formuleringer som dette har en viktig funksjon i gudstjenester. For menigheten som ikke leser, men opplever gudstjenesten, markerer de en overgang mellom de liturgiske leddene.

Avslutningen er viktig som markør også i dette tilfellet, «på samme måte som ‘snipp, snapp, snute’ er det når man leser høyt for barn», skriver hun.

Mysen ønsker imidlertid ikke å ta til orde for en endring, og mener dagens ordbruk ikke er viktig nok til å la kirken gjennomgå nok en justering.

I innlegget påpeker hun at det fra 1960-tallet og fram til nå, har vært mer eller mindre konstante endringer og justeringer. Hun tror de fleste i kirken er slitne av høringene og prosessene.

«Når kirken i tillegg går en usikker økonomisk tid i møte, skal det mye til for å måtte trykke nye bøker som må betales for av sognene, bare fire år etter forrige runde», skriver hun.