Denne måneden ble høringsrunden for et nytt forslag til Den katolske kirkes messebok – Missale Romanum – avsluttet. Messeboken inneholder de liturgiske tekster som brukes under messen og som styrer messens gang.
Høyest temperatur har det vært rundt følgende:
- Skal kirken omtales som «hun» eller «den»?
- Skal man si «kjøtt» eller «kjød»?
- I syndsbekjennelsen, skal det hete «ved min skyld» én gang, slik man gjør i dag, eller tre ganger slik det gjøres på latin?
Responsen i høringsrunden har vært stor, meddeler sokneprest Torbjørn Olsen, som leder arbeidet med å endre på tekstene, som viseformann i Liturgikommisjonen (se faktaboks).
Totalt har Liturgikommisjonen mottatt høringssvar fra 29 ulike aktører, blant annet fra de vitenskapelige høyskolene MF og VID, i tillegg fra en rekke personer og institusjoner hovedsakelig innenfor Den katolske kirke i Norge.
Etter å ha sett kjapt over høringssvarene, byr Olsen på følgende oppsummering:
– Det som er helt sikkert er det at dette engasjerer.
Saken ble først omtalt i katolsk.no.
---
Liturgikommisjonen
- Norsk katolsk bisperåds Liturgikommisjon ble først opprettet i 1977, så nyopprettet i 2010.
- De skal «koordinere arbeidet med nye liturgiske bøker på norsk og revisjonen av de eksisterende liturgiske bøker, samt rådgi og assistere Bisperådet, stiftene, menighetene og klostrene i liturgiske spørsmål».
- Medlemmene (1. januar 2022 til 31. desember 2026): Biskop Bernt Eidsvig (formann), sokneprest Torbjørn Olsen (viseformann), pater Frode Eikenes, pater Arne Marco Krisebom, pater Mirosław Ksiązek, pater Ragnar Leer Salvesen, pater Sigurd Markussen, søster Ragnhild Marie Bjelland, Olav Rune Ekeland Bastrup, Kristin Heffermehl, Nils Heyerdahl, Heidi Øyma, Knut Ødegård og Sigurd Hareide (sekretær).
Kilde: www.liturgikommisjonen.katolsk.no
---
Er kirken «hun»?
En av de mest betente diskusjonene, kan Olsen meddele, handler om hvordan man skal omtale kirken. Til nå, i messen, har det vært vanlig i Norge å omtale kirken med «den». Men nye oversettelsesinstrukser fra Vatikanet sier at såfremt språket tillater det, skal kirken omtales med feminin form, ikke med nøytrum.
– Dette handler om hva som skal være hovedformen. Til nå har man stort sett kalt kirken for «den», men vi har for eksempel salmer hvor «hun» brukes, sier Olsen.

Soknepresten sier at denne diskusjonen er én som sannsynligvis kommer til å gå «helt til toppen».
– Man har de som mener at brudemystikken er viktig for å forstå kirken, at det er mer enn en metafor, men noe levende. Så har man de som påpeker at i det norske språk så omtales kirken med «den». Disse frontene er vanskelig å forene, forklarer viseformannen, som legger til:
– Det er et flertall i kommisjonen for «hun», men det er også klar motstand mot det. Denne fordelinga ser ut til å holdt seg i høringen også. Jeg ser for meg at vi ikke blir enige i dette spørsmålet og at det blir biskopene selv som må konkludere.
Men så er det dette med at kjøtt betyr et kjøttstykke, og da er det flere som mener at ordet «kjød» får frem at mennesket ikke bare er en kropp. Eksempelet de gjerne drar fram da er at man snakker om kjødets lyster, ikke kjøttets lyster, når det gjelder negative ting
— Torbjørn Olsen
---
Arbeidet med Missale Romanum
- For en del år siden fikk Den norske katolske liturgikommisjon i oppdrag fra formannen biskop Bernt Eidsvig, å forberede en ny utgave av Missale Romanum på norsk.
- Forrige høst hadde arbeidet kommet så langt at messens hovedtekster var klare for en offentlig høring. Høringen foregikk fra 1. august 2023 til 1. februar 2024.
- Oppdragsgiver for arbeidet er Norsk katolsk bisperåd, med biskop Bernt Eidsvig som kommisjonens leder. Møtene ledes imidlertid av viseformann Torbjørn Olsen.
- Til slutt er det biskopene som bestemmer hva som skal sendes videre til Den nordiske bispekonferansen og til Vatikanet. Enkelte tekster legges frem for Paven selv.
- Det er usikkert når det nye missale er ferdig. Arbeidet henger sammen med to andre bøker, nemlig det nye lektionariet i sju bind og Norsk Graduale med melodier til messens bibelske sanger.
Kilde: Katolsk.no
---
«Kjøtt» eller «kjød»?
Et annet betent spørsmål er om man skal si «kjøtt» eller «kjød». Til nå har man i Den katolske kirke brukt «kjød» i den nikenske trosbekjennelse som synges hver søndag, men i Johannesevangeliet 1,14, som leses første juledag, hører man at «ordet ble menneske av kjøtt og blod».
I dette tilfellet byttet Den katolske kirke i Norge ut «kjød» om lag ti år før Bibelselskapet og Den norske kirke endret «menneske». Men i 2024 forsøker Bibelselskapet å vende tilbake til en ord-for-ord (konkordant) oversettelse ved å bruke ‘kjøtt’.
– Det utfordrer Den katolske kirke i Norge til å tenke gjennom hvordan vi vil løse dette i tekstlesningene og i liturgien for øvrig. Skal vi fortsette med to ulike løsninger med to ulike oversettelsesprinsipper, eller skal vi velge en enhetlig løsning, forklarer Hareide.

Bakgrunnen for ordet er for øvrig det greske ordet sarx (=kjøtt).
– De som er imot bruken av ordet «kjøtt» sier at det greske ordet «sarx» romer mer enn det vi på norsk kaller kjøtt. På engelsk har man et skille mellom ‘flesh’ og ‘meat’. Da mener de som ønsker å bruke «kjød» at vi på norsk kan la den gamle formen «kjød» bidra til å skape et skille. At man bevarer en eldre form for å få fram nyanser på grunnspråket, sier Hareide.
Olsen sier at diskusjonen er blitt en liten nøtt.
– Mange vil si at ordet kjød har gått ut på dato. Andre har også argumentert for at ordet «kjøtt» får frem det radikale i inkarnasjonen: At det ikke bare var noe åndelig som skjedde, men at Gud ble et menneske av kjøtt og blod.
Mange vil si at ordet kjød har gått ut på dato
— Torbjørn Olsen
– Men så er det dette med at kjøtt betyr et kjøttstykke, og da er det flere som mener at ordet «kjød» får frem at mennesket ikke bare er en kropp. Eksempelet de gjerne drar fram da er at man snakker om kjødets lyster, ikke kjøttets lyster, når det gjelder negative ting, forklarer Olsen.
Har et trykkeri gjort synden mindre?
I syndsbekjennelsen i katolsk liturgi i de fleste land bekjenner man sin synd tre ganger, men ikke i Norge. På latin sier man «mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa», noe som betyr «min skyld, min skyld, min store skyld», men i Norge har det ikke vært vanlig med gjentagelsen. Man har nøyd seg med å si «min skyld». Hvorfor det er slik, har blitt et mysterium for Liturgikommisjonen.
– Det er en gåte hvorfor syndsbekjennelsen ble ‘redusert’ i den forrige utgaven på 1980-tallet. Anekdoten er at trykkeriet som trykket 1982-utgaven trodde det var en skrivefeil. Ved korrekturarbeid fjernet man de to gjentagelsene. En sånn anekdote skal man aldri sjekke, sier Olsen og ler.
– En annen teori er at innvendinger ved forrige runde gikk på at det var mer enn nok snakk om synd i Norge og at det var et poeng å ikke øke antall syndsbekjennelser, sier Olsen.
Kommisjonen har foreslått at dette nå skal uttales tre ganger, men høringssvarene skal vise at ikke alle er enige i dette.

Går snart tom
Grunnene til at katolikker i Norge arbeider med en ny utgave av messeboken, er mange. Den mest presserende er av praktisk art: Opplaget av den forrige utgaven fra 1982 er i ferd med å gå tomt, og bøkene som er i bruk har begynt å merke tidens tann. Og ikke bare i fysisk forstand. Både innhold og språk er modent for oppdatering.
Siden 1982 har det kommet flere nye helgendager, andre feiringer og egne messer. I tillegg har det skjedd endringer og presiseringer i det latinske Missale Romanum. Dessuten er, slik de mange debattene rundt nye bibeloversettelser har vist oss, prinsippene for hvordan man oversetter tekster annerledes i dag enn hva de var før.
– Retningslinjene fra Vatikanet på 1970-tallet var at man skulle oversette mening-for-mening framfor ord-for-ord. Men i de nye retningslinjene, fra 2001, er idealet mest mulig ord-for-ord-oversettelse, samtidig som en selvsagt også skal ta hensyn til språket en oversetter til, sier Sigurd Hareide, sekretær i Liturgikommisjonen.
Og så er det også én ting til å ta stilling til:
– Det norske språket er i endring. Det vil få konsekvenser for liturgien. Selv om vi ikke akkurat har lyst til å ligge først i løypa når det kommer til språklige endringer, må vi erkjenne at det er endringer, sier Hareide.
Vatikanet stanset ved Mjøsa
Siden 1982 har man i den katolske kirke i Norge, som tidligere nevnt, fått flere feiringsdager for norske helgener. Det har gjort at Liturgikommisjonen, som hovedsakelig driver med oversettelsesarbeid, har måtte lage noe liturgi selv. Dette er tilfellet om helgenen Torfinn av Hamar.
Det norske språket er i endring. Det vil få konsekvenser for liturgien. Selv om vi ikke akkurat har lyst til å ligge først i løypa når det kommer til språklige endringer, må vi erkjenne at det er endringer
— Sigurd Hareide, sekretær i Liturgikommisjonen
– I tilfellet med Torfinn, biskopen av Hamar, måtte vi levere tekst som ikke bare var på norsk, men også latin. Da skulle vi bruke uttrykket «folk rundt Mjøsa». Vi arbeidet lenge med å få dette korrekt på latin og landet til slutt på «apud lacum Mos». Men det ville ikke Vatikanet gå med på, så de strøk «Mjøsa». Så det fikk vi ingen nytte av, sier Olsen.
– Vi er i en dialog med Vatikanet om flere ting. Det handler om at vi har kunnskap om den norske historien, mens Vatikanet sitter med kunnskapen om bønneformer. Så de kan for eksempel si at det er uvanlig å nevne steder som Mjøsa.
– Forresten, har dere noen gang henvendt dere til Språkrådet?
– Ja. Det har hendt. Forrige gang vi gjorde det så spurte vi dem om råd når det kom til preposisjonsbruk ved to liknende metaforer: At mennesker er lemmer på Guds folk og lemmer på kirken.
– Hva svarte de?
– At dette må vi fint finne ut av selv, sier Olsen og ler.