Slik forsvarer staten seg mot Jehovas vitner

Tirsdag var det statens tur til å ta ordet i rettssal 127 i Oslo tingrett. Regjeringsadvokat Kristin Hallsjø Aarvik innledet ved å redegjøre for statens påstander, og noen juridiske teknikaliteter.

Blant annet argumenterte Aarvik mot muligheten for at Jehovas vitner, dersom de får medhold i retten, skal ha rett til såkalt «realitetsdom». Det vil si at retten overprøver statsforvaltninga, og tilkjenner Jehovas vitner rett til statstilskudd og å være registrert som trossamfunn. Ifølge Aarvik åpner ikke loven opp for dette.

– Retten foretar en lovlighetskontroll av forvaltningen, men kan ikke gjøre forvaltningens oppgaver, argumenterte hun.

Deretter gikk Aarvik over til å gi retten ei grunnleggende innføring i Jehovas vitners organisasjonsstruktur. Her tegna hun et bilde av en hierarkisk, toppstyrt organisasjon, med lite rom for lokale tolkninger eller motstridende føringer.

Dette tjener også til å underbygge statens videre bevisførsel. Foruten vitnene vil bevisførselen i stor grad bygge på Jehovas vitners håndbøker, samt de to tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp!

Vil bevise systematisk praksis

Under sitt foredrag på mandag argumenterte trossamfunnets advokat, Anders Ryssdal, for at Jehovas vitners grunntekster er skjerma for å være bevis i saken. Dette mente Aarvik ikke kom til å bli et problem, da tekstene er henta fra mer praktiske, organisatoriske publikasjoner.

Jehovas vitner har også argumentert for at det ikke foreligger noen krenkelse av retten til fri utmelding fra organisasjonen, i det at organisasjonen ikke legger noen formelle hindringer i veien for at medlemmer skal melde seg ut. Tvert om understreket Ryssdal betydninga av at medlemmene tjener av sin egen frie vilje.

Under tirsdagens motsvar bestred statens Aarvik en slik tolkning. Statens syn er nemlig at organisasjonens praksis med «å sky», altså unngå kontakt med, utmeldte og ekskluderte medlemmer er så omfattende at den er egnet til å legge et utilbørlig press på medlemmene.

Staten mener også at denne praksisen er mer inngripende enn det Jehovas vitner har forklart til staten, og la fram i retten mandag.

Store deler av dagen gikk med på å understreke at dette er en sentralstyrt og systematisk praksis, som blant annet innebærer å unngå tidligere medlemmer, i den grad at man ikke engang skal hilse på tidligere medlemmer.

Staten: Et bevisst pressmiddel

For å underbygge poenget viste Aarvik til brev Statsforvalteren har mottatt fra tidligere medlemmer, samt veiledninger i Jehovas vitners håndbøker og tidsskrifter.

I utdragene Aarvik viste til kom det fram at medlemmer oppfordres til å bryte all kontakt med tidligere medlemmer – inkludert nære familiemedlemmer – med mindre det tidligere medlemmet bor i samme husstand.

Så snart det ikke lenger er tilfellet, skal all «unødvendig» kontakt opphøre, inntil medlemmet er villig til å angre sine synder og vende tilbake til trossamfunnet. Dette gjelder også ekskluderte mindreårige, ifølge advokaten.

Dåpsalder

Aarvik forsøkte også å bevise at praksisen bevisst har til hensikt å legge et press på utmeldte medlemmer, og siterte blant annet fra publikasjonen Bevar dere selv i Guds kjærlighet:

«Det at han [det utmeldte medlemmet] mister et dyrebart fellesskap med familie og venner, kan få ham til å ‘komme til fornuft’, forstå alvoret i sin gale handlemåte, og ta skritt for å vende tilbake til Jehova».

Under Jehovas vitners innledning sa advokat Ryssdal også at Jehovas vitner ikke døper mindreårige før de har «nådd et visst modenhetsnivå», og satte denne dåpspraksisen i sammenheng med den religiøse myndighetsalderen, som er 15 år.

Aarvik viste imidlertid til at Jehovas vitner i enkelte tilfeller har døpt barn ned i tiårsalderen, og hevdet at organisasjonens sentrale ledelse har igangsatt kampanjer for å få barn til å døpe seg tidligere.