Jehovas vitners advokat om statens beviser: – En blanding enkelthendelser

Mandag morgen møttes partene i Oslo tingrett. To fulle uker er satt av til behandlinga av tvistesaken, først og fremst for å gjøre plass til en lang rekke vitner. De første to dagene er imidlertid holdt av til partenes innledninger, der de får anledning til å presentere sitt syn på saken.

Bakgrunnen er at staten har fratatt Jehovas vitner registreringen som trossamfunn og rett på statstilskudd. Årsaken er at staten mener Jehovas vitner hindrer fri utmelding og at barns rettigheter krenkes i trossamfunnet, ved at de utsettes for psykisk vold og sosial kontroll.

Jehovas vitner har kort fortalt to hovedanliggende: Å få tilbake registreringen som trossamfunn, og å få tilbake retten til statsstøtte. De ønsker også å få tilbakebetalt statstilskuddet de mener å ha hatt krav på de siste tre åra, som til sammen beløper seg til om lag 50 millioner kroner.

Saksøker – altså Jehovas vitner – fikk ordet først, og prosessfullmektig Anders Ryssdal brukte hele mandagen på å legge fram trossamfunnets argumenter.

Viser til historisk forfølgelse

Ryssdal starta med å gi retten en kontekst og bakteppe for Jehovas vitners situasjon. Blant annet argumenterte han for at Jehovas vitner internasjonalt og historisk er en utsatt religiøs minoritet, som flere steder har blitt forfulgt.

Ryssdal mente også at Jehovas vitner i dag utsettes for en særskilt rettsforfølgelse i demokratiske samfunn, også land «som ellers holder religionsfriheten høyt». Advokaten viste blant annet til saker i Canada og Belgia. I Belgia har det nylig gått en sak Ryssdal mener er særlig relevant, fordi domstolen der nylig har slått fast at den type «sosial kontroll» staten mener organisasjonen står for, er beskytta av religionsfriheten.

– Saken viser hvor viktige domstolene er for å sikre Jehovas vitners rett til fri trosutøvelse. Det viser seg stadig at det offentlige byråkratiet ikke evner å sikre trosfrihet, og at Jehovas vitner er avhengig av domstolene for å vinne fram.

I Norge har Jehovas vitner fått statsstøtte siden 1985, og Ryssdal viste til et eksempel på at eksklusjonspraksisen så tidlig som i 1999 vekket reaksjoner, og krav om å trekke tilbake statstilskudd.

Fylkesmannen skal da, ifølge Ryssdal, ha svart at organisasjonens eksklusjonspraksis var «godt kjent» for de som lar seg døpe, og kunne ikke se at det skulle være til hinder for å motta statsstøtte.

Mener staten ikke kan tolke religiøse tekster

I retten anfører Jehovas vitner at staten har gjort flere saksbehandlingsfeil. Blant annet argumenterte Ryssdal for at religionsfriheten setter grenser for statens bevisførsel, og at staten ikke har anledning til å tolke religiøse grunntekster. Enhver tolkning må ifølge Ryssdal være opp til trossamfunnet selv.

Med bakgrunn i tidligere høyesterettsdommer mener han at religionsfriheten skjermer skriftene fra å bli brukt i en slik verdslig kontekst, og at staten i sin bevisførsel bygger på vilkårlige utdrag fra Jehovas vitners religiøse grunnskrifter.

– Hvordan ting tolkes og vektlegges opp mot andre utsagn i de samme tekstene, det har ikke dommeren teologiske forutsetninger for å avgjøre.

– Enkelthendelser

Videre argumenterer Jehovas vitner for at saken bygger på mangelfulle bevis. Ryssdal sa blant annet at staten seinere i rettssaken vil trekke fram «enkeltstående, kjedelige hendelser», men at disse ikke består et «elementært krav til representativitet».

– Hvis dette hadde vært et stort samfunnsproblem, burde det vært fanget opp av anmeldelser og barnevernssaker. De glimrer med sitt fravær. I stedet står man igjen med et eklektisk utvalg enkelthendelser.

Ryssdal var også kritisk til at enkeltpersoners vitnesbyrd hadde hatt utslagsgivende virkning på saksbehandlingen, uten at det var igangsatt systematiske undersøkelser:

– Mon tro hvordan for eksempel Den katolske kirke hadde forholdt seg til at et enkeltmedlems vonde opplevelser liksom skulle ha avgjørende betydning for offentlig forvaltning?

Seinere gikk Ryssdal inn på de juridiske sidene ved saken, og kritiserte en forestilling om at religionsfriheten kunne sies å være reell så lenge et trossamfunn fikk lov til å forkynne det den mener.

Han mener dette er en feiltolkning av både Grunnloven, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. De slår ifølge Ryssdal alle fast at religionsfriheten understøttes av et diskrimineringsvern, og at staten har en plikt til å understøtte alle trossamfunn likt.

Avviser krenkelser

Statens påstand er at Jehovas vitner hindrer fri utmelding. Ved utmeldelse og eksklusjon kutter de gjenværende kontakt med det tidligere medlemmet. Hvis konsekvensen av å forlate trossamfunnet er at man mister kontakt med familie og nettverk, er dette til hindre for fri utmelding.

Dette angår også barn, ettersom man kan bli tatt opp som fullt medlem før fylte 18 år og dermed kan ekskluderes og rammes av de samme sanksjonene, mener staten.

Et av stridens hovedspørsmål er hvorvidt staten kan dokumentere at Jehovas vitner legger opp til en systematisk praksis som kan gi psykiske skader på barn. Jehovas vitner mener at staten ikke kan dokumentere at dette har skjedd, eller at barns rettigheter har blitt krenka.

Jehovas vitner mener at eksklusjonspraksisen ikke gjør at noen mindreårige føler at de må bli i trossamfunnet, eller at det legges noen hindringer for fri utmelding.

Det kommer klart fram at praksisen med eksklusjon ikke setter de bånd for vanlig familiekontakt som staten hevder

—  Anders Ryssdal, advokat

Bryter ikke familiebånd

Ryssdal bemerket også at det er svært sjeldent at mindreårige selv ekskluderes, og at dette i all hovedsak gjelder barn over 15 år – altså barn som har nådd den religiøse myndighetsalder. De må også forventes å leve i tråd med religionen de selv har valgt å døpe seg inn i, argumenterte Ryssdal.

Ryssdal tok seinere opp spørsmålet om forholdet mellom ekskluderte og utmeldte. Han argumenterte for bruddet mellom gjenværende og tidligere medlemmer ikke er så absolutt som motparten hevder.

– Det er ikke snakk om en fysisk eksklusjon, der man ikke får møte hverandre. Utmeldte og ekskluderte kan fremdeles komme på møter, synge sanger og motta åndelig veiledning.

Han viste til at familiebånd ikke brytes, og at familie fremdeles har ansvar for å ta vare på hverandre, selv i tilfeller der noen ikke lenger er medlem. Slektninger som bor sammen er unntatt fra prinsippet om å unngå kontakt.

– Det kommer klart fram at praksisen med eksklusjon ikke setter de bånd for vanlig familiekontakt som staten hevder. Men det har selvsagt konsekvenser å melde seg ut av et samfunn.

Forskning

Videre viste Jehovas vitners advokater til internasjonal forskning om å være med i religiøse minoritetssamfunn. Dette for å gi retten et bredere bilde av hvordan det oppleves å være på innsiden av et fellesskap som Jehovas vitner. De mener forskningen viser en rekke fordeler ved å være del av en slik religiøs gruppe, og at eventuelle psykiske problemer blant medlemmer ikke skyldes slike forhold som staten anklager Jehovas vitner for.

Ryssdal trakk også fram at Jehovas vitner har opplevd en økning i antall hatefulle handlinger etter at registreringen ble trukket, noe Vårt Land tidligere har omtalt.

Han viste til at en rekke andre norske trossamfunn har vedtekter som åpner for eksklusjon av medlemmer, og argumenterte for at Jehovas vitner ikke står i en særstilling i så måte.

Avslutningsvis konkluderte han med at Jehovas vitner er frie til å melde seg ut. Påstanden om at de ikke er fri, må bero på at det er tungt å melde seg ut, mente han.

– Å forlate et fellesskap er alltid tungt. At noe er tungt å gjøre betyr ikke at det krenker barns rettigheter eller at man ikke er fri til å gjøre det.

---

Vårt Land følger rettssaken

Vårt Land er til stede i Oslo tingrett og følger tvistesaken fortløpende. Dersom du har tips til saken er vi interessert i komme i kontakt med deg!

---