Denne saken ble publisert 27. desember 2023.
I 15 år har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla møttes for å snakke om tro.
Det har de gjort helt siden Bondevik fikk øye på Valla i benkeradene på en gudstjeneste i Trefoldighetskirken i 2008.
– Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket, for jeg visste ikke at hun gikk i kirken, sier Bondevik om møtet.
Bare tre år tidligere hadde Valla jobbet knallhardt i valgkampen for å få Bondevik ut av statsministerstolen. Likevel ble møtet i kirken starten på et langt vennskap mellom de to politiske veteranene.
– En skriftlærd og et vanlig statskirkemedlem
Før de møttes hadde Valla lyttet til en frikirkelig radiogudstjeneste som gjorde inntrykk. Pastoren snakket om at man kan støtte seg på Gud når ting er vanskelig.
– Jeg tenkte at de er heldige som har det sånn, at de har en støtte i livet uansett hvordan det går. Men jeg klarer jo ikke å tro fullt og helt på det, erindrer Valla.
Bondevik, som er ordinert prest i Den norske kirke, inviterte Valla til lunsj for å snakke om tro og tvil. Og slik har de fortsatt å møtes to ganger i året.
– Kjell Magne sa den gangen at han ikke skulle presse meg inn i noe, men hjelpe meg å samtale om sentrale og vanskelige spørsmål for økt forståelse. Han som skriftlærd, og meg som et vanlig statskirkemedlem, sier Valla.
Valla hørte nylig betegnelsen «kulturkristen», noe hun synes er et interessant begrep.
– Men det er jo sånn noen i bibelbeltet ikke liker at man er. Da er man liksom ikke ordentlig kristen, sier hun.
Å kalle seg kristen må ha noen konsekvenser for hvordan en lever sitt liv.
— Gerd-Liv Valla
Bondevik er på sin side positiv til de som kaller seg kulturkristne.
– Det betyr at de har respekt for kristne tradisjoner. Kanskje går de i kirken en gang iblant, og det skal vi ønske velkommen og ikke være negativ til, sier han.
– Og det synes jeg er bra at du sier. Jeg vil jobbe for en åpen kirke, der alle som søker kirken skal føle seg velkommen, enten de søker den på grunn av diakonien, gudstjenesten, musikken eller de fine ritualene, sier Valla.
Uenig om tilgivelse
Vårt Land ble med da de møttes til sin faste førjulslunsj på Hotel Bristol i Oslo. Det er møtepunkt nummer 30 i rekken for de to politiske veteranene.
Temaene nåde og tilgivelse er en gjenganger i samtalene mellom Valla og Bondevik.
Når Vårt Lands journalist setter seg til bords er de allerede godt inne i diskusjonen.
– Å kalle seg kristen må ha noen konsekvenser for hvordan en lever sitt liv. De ti bud og gode gjerninger må være sentralt. Jeg skjønner ikke poenget med at du bare skal kunne ture frem gjennom livet, og så akkurat i det du skal dø sier du at «nei, jeg tror på Jesus, jeg vil til himmelen», sier Valla.
Bondevik er uenig.
– Jeg er helt enig i at vi mennesker skal gjøre så godt vi kan. Men jeg tenker at hvis du har Jesus i hjertet, så vil du gjøre det gode. Og at vi, heldigvis, ikke skal bli dømt etter våre gjerninger.
– Men hva skal ellers dommens dag være til for, spør Valla.
– Dommens dag handler om hvordan man har forholdt seg til Jesus. Tenk på røveren på korset. Han hadde ikke levd godt, men Jesus ba ham med til himmelen. Jeg synes det er noe av det befriende med luthersk kristendom: at vi skal ikke streve for å bli godtatt, sier Bondevik.
– Ikke min oppgave å dømme
Valla er ikke overbevist. Hun bruker overgrepsskandalene som har blitt avdekket i Den katolske kirke som eksempel.
– De står frem på søndagen som gudfryktige prester, og så går de bak på bakrommet og ødelegger unge folk. Det blir for meg ganske ubegripelig at det skal bare tilgis.
Valla mener nåden i en slik sammenheng blir urettferdig.
– Vi blir rettferdiggjort bare ved Guds nåde og ved Jesus, svarer Bondevik, og legger til:
– Når det gjelder prester som begår overgrep, og de ikke angrer, da har de etter mitt syn ikke Jesus i sitt hjerte. Så er det heldigvis ikke min oppgave å dømme dem, det er Guds oppgave. Men nåden er gratis.
– Nå snakker du som en politiker, sier Valla.
Noe av det befriende med luthersk kristendom er at vi ikke skal streve for å bli godtatt.
— Kjell Magne Bondevik
– Nei, nei. Du kan heller si at jeg er teolog, sier Bondevik og legger til:
– Men jeg vil komme Gerd-Liv noe i møte. Hun er opptatt av de gode gjerningene. Det sentrale i kristendommen er jo å tro på Jesus og følge han. Det betyr jo også å gjøre det gode, og å leve ut kjærligheten som Jesus sa var det største budet. Det er det vi gjerne kaller «helliggjørelse».
Selv om de ikke har blitt enige om synet på nåden, så erkjenner Valla at nåden har en sentral plass i kristendommen.
– For kirken vil det å si det jeg sier, bety at man er ganske på jordet. Men jeg kan ikke mene noe annet enn det jeg mener, sier Valla.
En lettelse å gå ut av politikken
Selv om det er tro og tvil som først og fremst står på agendaen, styrer de heller ikke unna politikken. De bruker gjerne møtene til å oppdatere hverandre på sine politiske miljøer.
– Vi er jo to politiske dyr, sier Valla.
Bakgrunnen de har fra toppolitikken er en styrke i samtalene.
Det til tross for at de drev valgkamp på hver sin side.
– Han tok det så fint, at jeg gjorde alt jeg kunne for å få han ut av regjeringskontorene. Av og til har jeg lurt på om han egentlig synes det var greit å komme ut av regjeringskontoret med Høyre, sier Valla.
Bondevik ledet to regjeringer – én sentrumsregjering med Kristelig Folkeparti (KrF), Venstre og Senterpartiet, og en sentrum-høyre-regjering med KrF, Høyre og Venstre.
Bondevik rynker litt på nesen.
– Jeg synes ikke det var greit at det ble skifte, men når du har vært statsminister i sju år er det på en måte greit å få avslutte. Når man har hatt et så tungt ansvar på skuldrene i så lang tid, var det på en måte en lettelse.
– Jeg har en liten følelse av at du synes det var greit å bli kvitt Høyre, skyter Valla inn.
Bondevik humrer.
– Det skal jeg ikke gi noen kommentar til. Annet enn å si at det var sentrumsregjeringen som var mitt hjertebarn.
– Da sier du jo egentlig ganske mye, sier Valla.
Tror samtalene medvirket til menighetsråd-rolle
Valla har vært medlem av Den norske kirke hele livet. Hun regner seg ikke som en fast kirkegjenger, men lytter fast til både morgenandakt og søndagsgudstjeneste på radio.
Det har aldri vært aktuelt å melde seg ut av kirken, selv om hun på 60- og 70-tallet var en av få i hennes miljø som fortsatt var medlem.
– Så det må jo ha vært noe der, sier Valla.
– I alle disse samtalene, er det noe du har endret mening om?
– Det er jo det med at nåden har så stor plass i den kristne troen. Det hadde jeg ikke fått med meg så mye av, før vi begynte å diskutere.
– Men om ikke du har forandret så mye meninger, så har det jo skjedd at du har blitt klar for å gå inn i menighetsråd, skyter Bondevik inn.
Ved kirkevalget i fjor høst ble nemlig Valla valgt inn i menighetsrådet i Oslo domkirke og Oslo kirkelige fellesråd.
– Det hadde ikke skjedd for 15 år siden, sier Bondevik til Valla.
Hun nikker bekreftende.
– Kanskje har samtalene våre vært med på å berede grunnen for det, sier Bondevik.
– Ja, det tror jeg vi kan si. Du og Anne-May Grasaas, sier Valla.
Grasaas er tidligere domprost i Oslo og venninne av Valla.
Mener kirken er komplisert
Foruten å ha vært LO-leder har Valla vært engasjert i rundt 20 ulike organisasjoner.
Likevel mener hun kirken skiller seg fra dem alle på ett område:
– Jeg tror aldri jeg har opplevd en så komplisert organisasjonsstruktur, sier hun, og nevner blant annet at kirken opererer med to arbeidsgiverlinjer.
Bondevik er enig.
– Det er komplisert, ja. Kanskje kirken kan ha noe å lære av deg i organiseringen, sier han til Valla.
En tvilende troende
– Hva har du lært av disse samtalene, Bondevik?
– Jeg har lært at en kan se på kristentroen fra litt forskjellige innfallsvinkler. Jeg tror mange tenker som henne, og det er viktig for meg som prest å kjenne til, sier han og legger til:
– Gerd-Liv tar jo ingenting for gitt, selv om jeg eller andre prester sier det. Hun stiller kritiske spørsmål, og det synes jeg er veldig sunt.
Bondevik ser bort på sin tidligere politiske motstander.
– Jeg har jo etter hvert tillatt meg å si at Gerd-Liv, du er en troende. For tvil er ikke troens motsetning, det er vantro. Og du er ingen vantroende, sier Bondevik til Valla.
– Vil du kalle deg en troende i dag, Valla?
– Jeg kaller meg en tvilende troende.
– Og det synes jeg er helt fint, sier Bondevik.
