Klare for «messe-maraton»: – Blir slitsomt for Jesusbarnet

– Det er kanskje litt uverdig, medgir sokneprest Pål Bratbak.

At Jesus ble født i en stall, svøpt i en krybbe, kan virke som kummerlige kår for verdens frelser. Men i St. Svithun menighet i Stavanger er forholdene muligens verre.

Inne i sakristiet i den katolske kirken har Bratbak låst opp et lite skap denne fredagen. Der inne, i stummende mørke, ligger det nyfødte barnet flankert av fyrstikker, telys, bøker og en pulsklokke.

Den lille porselensdukken skal imidlertid snart få både ære og prakt – og det opptil flere ganger. I St. Svithun menighet feires hele 20 messer i løpet julaften og 1. juledag - ifølge soknepresten. To av gudstjenestene er i Egersund, resten i Stavanger. Det innebærer mye jobb, både for Jesusbarnet og for et stort kobbel av frivillige og ansatte.

Stramt program

En utendørs oppslagstavle på den hvite kirkeveggen gir en pekepinn om det stramme programmet:

Fra klokken åtte på julaften starter de fire første messene, men ikke for å markere starten på julen. Årets julaften er nemlig helt spesiell, forteller Bratbak. 24. desember er også 4. søndag i advent, noe de feirer med de nevnte messene. På dette tidspunktet er kirken derfor pyntet i den liturgiske fargen lilla. Menighetens julekrybbe er tom.

Først klokken 15 markeres starten på julen.

Ved starten av hver julemesse – og de er det fem av på julaften – bæres det lille Jesusbarnet inn i kirkerommet i en høytidelig prosesjon. Der skal dukken bli lagt i en krybbe foran forsamlingen og innhylles med røkelse. Men hvilen blir ikke langvarig. Så snart messen er over fraktes barnet ut til neste pulje som skal feire messe.

– Først ved midnatt får Jesusbarnet bli liggende, så det blir jo ganske slitsomt for ham, sier Bratbak.

Dagen etter følger syv messer i Stavanger-kirken. På programmet står også tre messer 2. juledag.

Besøkstallene går ned i julen

At til sammen 20 messer står på programmet i løpet av to dager, skyldes både antall medlemmer i menigheten, samt deres mange nasjonaliteter.

Da Bratbak for snart 20 år siden var i menighetspraksis i St. Svithun, talte Stavanger-menigheten 3.000 medlemmer. I dag er medlemstallet 14.700, forteller han.

Veksten skyldes hovedsakelig arbeidsinnvandring, ifølge soknepresten. Flere av innvandrerne som kommer til Norge for å arbeide, er nemlig katolikker. Også de øvrige katolske menighetene i Norge opplever derfor en medlemsvekst, ifølge Bratbak.

– Vi er både litt sjømannskirke for de som jobber her i perioder og kirke for de som bor her, forteller soknepresten.

Bare i St. Svithun har de 112 ulike nasjonaliteter representert i medlemsmassen. Polakker utgjør den største gruppen. Flere av messene er av den grunn på ulike språk. I julen er noen på norsk, mens andre er på vietnamesisk, engelsk, polsk, spansk, eritreisk, filippinsk og tamil.

– Jeg tror det er viktig at vi har messer på mange språk, for det er noe med å høre julesangene og høre juleevangeliet på språket man lærte som barn, sier Bratbak.

Til tross for at benkeradene kommer til å fylles opp i flere av messene, er ikke julen den høytiden som tiltrekker seg flest besøkende i St. Svithun, ifølge soknepresten.

– Vi opplever at besøkstallene går ned, for i julen reiser mange til hjemlandet sitt eller de reiser til andre steder i Norge hvor de har familie. Men vi tenker at vi blir desto viktigere for dem som er her og ikke har reist.

250 frivillige

Allerede i oktober startet planleggingen av maratonet av julens messer. Om lag 250 frivillige er i sving gjennom året. Mange av dem bidrar også i julen. I tillegg har menigheten rundt 100 ministranter, det vil si barn og unge som bistår presten under messene. Omtrent halvparten kommer til å bidra på julegudstjenesten, anslår Bratbak.

For menigheten er det avgjørende at frivillige kan bistå, ifølge Bratbak. De fleste er også selvdrevne.

– Forsangergruppene har for eksempel avtalt seg imellom hvilke messer de dekker.

Noe møte om liturgi har prestene aldri. Den står nemlig fast.

– Overraskende mye går av seg selv, sier han.

Selv skal han «bare» ha fire av messene i år, samtlige på norsk.

For menighetens Jesusbarn er det kanskje strevsomt å markere starten på julen flere ganger på én og samme dag. Soknepresten lever på sin side greit med både dobbelt- og trippelfeiringer.

– Da er en annen høytid langt mer krevende. Det var et år jeg hadde to påskenattsmesser på rappen. Følelsesmessig er det helt umulig. Du går fra å våke ved graven i mørket til å glede deg over oppstandelsen, for så å gå tilbake til graven og videre til en ny oppstandelse. Det er slitsomt, sier Bratbak.