Skilt fra Gud

On Elpeleg var 18 år da han stod foran ankekomiteen til det israelske forsvaret. Han var egentlig motivert for å tjenestegjøre. Men en kronisk sykdom satte enn stopper for obligatorisk deltakelse. Da fikk unge Elpeleg reise rundt i verden istedenfor. Til Norge, for eksempel.

– Jeg synes det var et sosialistisk land med stor sans for inkludering og med interesse for andre kulturer. Og det synes jeg fortsatt, sier Elpeleg.

35 år senere betrakter han seg selv som norsk. På disse årene har han rukket en del: Å bli leder av det siste Blitz-huset i Bergen. Okkupere Nedre Nygård i Bergen sentrum, for å kjempe for en rausere boligpolitikk og for et flerkulturelt samfunn.

Dessuten har han ledet flere protestaksjoner, som aksjonen Nei til nedleggelse av språk og kultur, da initiativet om å legge ned Bergen internasjonale kultursenter kom.

Uavhengig av rolle har han vært opptatt av å kjempe for inkludering og mangfold. Ekte mangfold:

– Jeg savner en dypere forståelse av ulike kulturer som kommer til Norge. Av og til føles det som om inkludering i det norske samfunnet skjer på bakgrunn av det som er «politisk korrekt», og ikke på grunnlag av dypere forståelse for hverandres kulturer.

Elpeleg = skilt fra Gud

On Elpeleg er eksentrisk. Rastløs. Og knust, etter terrorangrepet som rammet Israel 7. oktober. Alt på en gang. Det gjenspeiles i måten han snakker på. Av og til fremstår han dypt frustrert. Men mest engasjert.

Elpeleg vokste opp i Nord-Tel Aviv. Elpelegs pappa kom til Israel med sin pappa da han var tre år gammel.

– Som 13-åring beskyldte det polske politiet ham for å ville stjele et eple, siden han bare så på et epletre. Den hendelsen brant i ham hele livet. Og det fikk ham til å våkne.

Bestefaren og faren flyktet i tide. Resten av familien klarte ikke det.

– Utslettet, sier Elpeleg.

– Nazistene stjal alt de eide av eiendom og eiendeler i Polen, før de drepte dem. Besteforeldrene til mamma viste meg også bilder av sin familie: her er halvparten av familien vår. De finnes ikke lenger.

Da bestefaren kom til Israel hadde farssiden Elflang som etternavn.

– Elflang er et et tysk ord og stammer tidligere fra ordet elefant. Et navn min familie mener at myndigheter en gang gav slekten for å ydmyke jøder med stereotypen om «den lange nesen», sier han og peker på sin egen nese.

Elpeleg forteller at det er historisk antatt at tjenestemenn begynte å gi jødene ydmykende navn da man begynte registreringen av jøder i Europa.

Jeg tror det er mange som er religiøse, men egentlig ikke tror på Gud. De tror mer på sitt lag og sin tro, enn de tror på Gud

—  On Elpeleg

Da bestefaren og faren kom til Israel endret familien navnet til Elpeleg. El betyr Gud og peleg: skilt.

Skilt fra Gud.

– Er navnet en klagesang til Gud?

– Navnet har en bitterhet i seg. Hvorfor måtte så mange dø i Holocaust? Og så fikk vi leve? Så vidt jeg vet er det kun min familie som heter det.

– Det er kanskje en protest. Men det er også en måte å vise respekt for en tragisk skjebne. Mange av de som flyktet endret etternavn, sier Elpeleg.

– Men bevarte bestefaren din troen?

– Han var religiøs, ja. I kjernefamilien var og er vi sekulære jøder, men vi har holdt på tradisjonene.

– En absurd kipa

On Elpeleg er engasjert i Det jødiske samfunn i Bergen.

– Jeg er ikke religiøs og betrakter meg selv som en sekulær neopanteist, noe som betyr at jeg betrakter Gud som et vitenskapelig fenomen.

– Men jeg tror ikke på religion.

– Det kan jo være en krevende for en nordmann å gripe sånn umiddelbart. Hvorfor tror du ikke på religion?

– Det er så mye tull i religiøse skrifter og mye fanatisme der ute. Det blir som fotball. Jeg tror det er mange som er religiøse, men egentlig ikke tror på Gud. De tror mer på sitt lag og sin tro, enn de tror på Gud. Jeg har vel fått en mistillit til religion som fenomen.

– Men jeg holder fortsatt de jødiske høytidene altså.

Mange som definerer seg selv som jøder, er ikke-praktiserende. De er ikke medlemmer av noen organisert menighet og betrakter sin tilhørighet til jødedommen som et spørsmål om kultur heller enn religion.

Elpeleg har for eksempel det tradisjonelle jødiske hodeplagget kipa, men det ligger som regel i en skuff.

Han beskriver hodeplagget som absurd. Men er det viktig for andre at han har den på, ja, da plasserer han den på hodet sitt.

– Men jeg føler meg som en idiot når jeg har den på.

---

On Elpeleg

• Styremedlem for Den jødiske samfunn i Bergen
• 58 år
• Lærer og tidligere aktivist. Tidligere leder av Nedre Nygård-boligaksjon og den siste lederen av Blitz-huset i Bergen på 1990-tallet. Han er også kommersiell attaché for Somalia
• Samboer. Pappa til to barn
• Holdt nylig innlegg for Ekstremismekommisjonen og møtte nylig statsråd Kjersti Toppe som representant for Det jødiske samfunn i Bergen

---

Gikk på do og gråt

7. oktober 2023 var det høstferie for Elpeleg som jobber som lærer. Likevel våknet han tidligere enn han pleide. Ti minutter etter at Hamas hadde inntatt Israel dukket meldingene opp i ulike grupper han administrerer på Facebook.

– Det så ut som krig. Det var ingenting å diskutere. I begynnelsen kom det meldinger om 50 drepte. Så ble det 700. 900. Tall betød ingenting lenger.

Så begynte også Hamas sine videoer å dukke opp på skjermen til Elpeleg.

– Det var sjokkerende videoer. De drepte ikke en gang med en bismak. Det var en fest for terroristene, sier Elpeleg.

Etter høstferien, da Elpeleg returnerte til lærerjobben ble han mest overrasket over den enorme stillheten.

– Jeg skjønner at nordmenn er redde for å si noe som helst om denne konflikten, men jeg synes det er trist.

– Jeg gikk på do og gråt.

– Hva skulle du ønsket at kollegaene dine gjorde?

– Se på meg! Vær hos meg! Du trenger ikke si noe. Men jødene i Israel ble utsatt for grusomme forbrytelser mot menneskeheten. Og det føltes som om ingen turte å si noe. Lederen min snakket heldigvis med meg, støttet meg og viste empati.

– Når jeg har bursdag får jeg hundrevis av gratulasjoner. Men nesten ingen kunne gi en like til et bilde av et israelsk flagg som lyste opp Eiffeltårnet på min Facebook-profil i sympati.

– Istedenfor å si noe man er redd at skal lande feil, så lar man være å si noe. Det er jo noe menneskelig over det?

– Men muslimske venner sendte meg jo meldinger. Og til og med palestinere jeg kjenner. Det var en god følelse. Og to, tre uker etter terrorangrepet kom det også noen fine meldinger fra kollegaer.

– Hva såret deg mest lørdag 7. oktober?

– Overraskelsen. Sjokket. Jeg trodde ikke Hamas kom til å klare det i dette omfanget. Det var helt utrolig. Jeg visste at Hamas og Hamas sine tilhengere hatet jøder. Men jeg blir likevel sjokkert hver gang jeg hører eller ser de ulike grusomhetene de utførte den dagen.

Dypt sårende

For Israel og jøder over hele verden er terrorangrepet 7. oktober et traume.

– Jeg tror til og med de ortodokse i jødene Israel, som pleide å protestere, våknet nå. Mange av dem meldte seg umidddelbart til militærtjeneste. Ganske utrolig, ikke sant?

Elpeleg er ikke fornøyd med hvordan norske medier dekker det som har skjedd. Han betrakter seg selv også som en kjempeskuffet sosialist.

– Det er dypt sårende at enkelte ikke anerkjenner det som skjedde 7. oktober for det det faktisk var. Det er ikke greit å si «men, terrorangrepet oppstod ikke et vakuum».

Han fortsetter, og tempoet øker:

– La meg ta et eksempel: Hvis en norsk kvinne blir voldtatt og henrettet, bagatelliserer vi ikke det med voldtektsmannens dårlige barndom eller begrunner voldtekten delvis med hvordan kvinnen gikk kledd. Men da jødiske kvinner ble voldtatt 7.oktober ...

– Skal det begrunnes eller forklares på noen måte?

Elpeleg rister på hodet.

– Nei, det er bare ondskap! Jeg savner solidaritet fra andre sosialister.

Når jeg har bursdag får jeg hundrevis av gratulasjoner. Men nesten ingen kunne gi en like til et bilde av et israelsk flagg som lyste opp Eiffeltårnet på min Facebook-profil i sympati

—  On Elpeleg

Kritiserer myndigheter og media

Han er også kritisk til norske myndigheters relasjon til Israel. Vårt Land har tidligere skrevet om palestinske lærebøker som enten har fjernet Israel helt, eller inneholder vrangforestillinger om Israel. Elpeleg mener palestinske barn læres opp til hat mot jøder, og stiller spørsmål ved om slike skolebøker kan være finansiert av Norge gjennom FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA).

– Jeg mener at kjernen til konflikten ligger her. Det er utrolig trist at småbarn blir systematisk oppdratt til å hate jøder. Og det med norske skattebetaleres velsignelse.

Han ønsker at Norge retter et kritisk søkelys mot innsatsen sin og spør seg selv: Gir vi penger til feil personer eller ikke?

– Det kan ikke være slik at Mads Gilbert skal få være det eneste sannhetsvitnet som tegner sannheten om alt som skjer i Gaza. Hvorfor er ikke norske medier villige til å dekke en større sannhet?

Elpeleg er typen som ringer inn til mediehusene. Han kritiserer journalister for ubalanserte artikler og krangler med desker om det han mener er faktafeil om Israels handlinger.

Betyr det at han mener at alt det israelske myndigheter gjør er riktig?

Nei.

Betyr det at han er fornøyd med Benjamin Nethanyahu?

Absolutt ikke.

Vil ikke ha NRK i stua

Når han ikke underviser i naturfag gjør han mye annet. Som å snakke med byråder i Bergen om hvordan jødiske barn har det på skolen. Eller statsråder. Eller holder foredrag for Ekstremisme-kommisjonen.

– I foredrag til kommisjonen har jeg kommet med eksempler på snikende antisemittisme gjennom læremidler og media, sier Elpeleg.

Han drar frem noen eksempler fra NRK. Blant annet en påskequiz fra 2021 der det ble nevnt at jødene historisk har blitt beskyldt for å lage sine påskeflatbrød (matsa) i blod til småbarn, for å feire at de drepte Jesus. NRK har siden endret i quizen fra blod til sesamfrø. Han viser også til en video fra NRK Satiriks som inneholder ordet «jødesvin». NRK har senere beklaget bruken av ordet i sketsjen.

Elpeleg ser ikke på NRK. Han stoler ikke på dem og det de formidler. Han skal ikke ha NRK inn i stua, sier han.

– Som lærer underviser jeg i kildekritikk. Jeg skulle ønske NRK kunne vært mer kildekritiske til informasjon Hamas bringer til torgs om krigen.

---

4 raske

• Gud er: «Alt, ingenting (ein sof) og noe i mellom»
• Jeg klarer meg ikke uten: Cappuccino
• På gravsteinen min skal det stå: Må jeg ha en gravstein?
• Boka alle må lese: Etikk av Baruch de Spinoza. Og den kabbalistiske Pardes-historien

---

En høy pris

Forestillinger om og fordommer mot jøder er utvilsomt utbredt. En av dem er at jøder er blitt beskyldt for å se på seg selv som «det utvalgte folk». Uttrykket, som viser til at jødene er utvalgt til å holde lovene i Toraen, har ofte blitt brukt mot dem.

– Når fikk du først presentert en slik forestilling om jøder som det utvalgte folk?

– En venn sa det til meg. Jeg tenker ikke sånn. Det er absurd. Jøder er helt like andre mennesker. Det betyr ikke at man er bedre enn andre, sier Elpeleg.

Nå beveger hendene seg like raskt som munnen og flere ganger er han i ferd med å velte kaffekoppen foran seg:

– Jeg ser det slik: Det betyr at jødene forstår at de var først til å tro på én gud og derfor har de et farlig oppdrag som har kostet millioner av liv.

– Jeg vet ikke hva nordmenn egentlig tror om oss. Det er ikke sånn at vi jøder tenker: «Åh, for en deilig dag, jeg er valgt av Gud!». Nei, det er en forestilling vi betaler en høy pris for.

– Visste du at veldig mange kristne i karismatiske sammenhenger hegner om at jødene er Guds utvalgte folk? Enkelte sammenhenger har flagget med israelsflagg under lovsang. Tanken er at Gud våker over Israel på en helt spesiell måte.

– Israel har ikke bare rett, men også en plikt til å forsvare sitt folk. Personlig håper jeg at det skjer med minst mulig tap av sivile liv på begge sider. Med eller uten Guds hjelp.

Både NRK og Utenriksdepartementet har blitt forelagt Elpelegs kritikk i dette intervjuet. NRK ønsker ikke å imøtegå påstandene. Utenriksminister Espen Barth Eide skriver følgende i en e-post:

«Norge har gjennom flere regjeringer, støttet bygging og renovering av skoler og opplæring av skolestab og lærere i Palestina. Vi finansierer ikke palestinske skolebøker eller utformingen av disse. Norge og andre sentrale givere til utdanningssektoren har likevel over flere år hatt en løpende og god dialog med Den palestinske selvstyremyndigheten om å forbedre det palestinske skolepensumet. Som del av denne dialogen har det uavhengige tyske Georg Eckert-instituttet gjennomgått skolepensun. I instituttets rapport fra 2021, kom det fram at det har vært tydelige forbedringer i det palestinske skolepensumet i tidsperioden fra 2017-2021. Rapporten viser at kritikkverdige forhold er tatt tak i, og det er lagt større vekt på blant annet demokrati, menneskerettigheter og likestilling. Det er likevel fortsatt rom for forbedringer. Dette er Den palestinske selvstyremyndigheten klar over, og er noe vi og andre giverland fortsetter å ta opp i dialogen med dem.

En del av den norske støtten går til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). De spiller en avgjørende rolle for å levere grunnleggende tjenester til palestinske flyktninger i Gaza og på Vestbredden, og til palestinske flyktninger i nabolandene. Norge har i flere tiår vært en sterk støttespiller for UNRWA. UNRWA forholder seg til vertslandenes skolepensum i de skolene de driver. Vi får jevnlige oppdateringer fra dem om deres utdanningsprogram og vi mener UNRWA gjør en utrolig viktig jobb med å sikre utdanning til flere hundretusen palestinske barn årlig.

Det er samtidig viktig å understreke at palestinske barn og unges holdninger ikke bare formes gjennom skolepensumet. Også før den pågående krigen mellom Hamas og Israel har situasjonen vært atIsraelske militære styrker rykker inn i palestinske områder. På vei til og fra skolen blir mange palestinske barn og unge utsatt for trakassering og vold, og begrenses av kontrollposter. Mange barn blir arrestert, noen mens de er på skolen. Barn opplever at hjemmet eller skolen deres blir revet. Ifølge Unicef ble 53 palestinske barn drept som følge av konflikt-relatert vold i 2022. Dette er den daglige realiteten for barna som vokser opp under en pågående okkupasjon.Norge har et godt forhold til Israel og det israelske folk. Norges forhold til Israel går tilbake til 1948, da vi anerkjente Israel. Vi samarbeider på mange områder, som handel, næringsutvikling, forskning, innovasjon, helse og kultur.»