Forlot Pilgrimsfolket: – Vi startet på bar bakke med seks unger

– Da vi flyttet ut hadde vi sengene våre og klær, men vi startet på bar bakke med seks unger.

Det sier «Anne», en kvinne som flyttet inn til Pilgrimsfolket da hun var i tenårene. Hun forlot menigheten i 2018 sammen med familien sin.

Vårt Land har den siste tiden skrevet flere saker om den særegne menigheten. Medlemmene delte tro-, hus- og arbeidsfellesskap i over 40 år, før forstanderen ble anmeldt for overgrep mot en kvinne i menigheten.

I februar 2023 ble han dømt til ett år og syv måneder i fengsel. Han soner for tiden dommen.

«Anne» er søster til kvinnen som ble utsatt for overgrep av forstanderen. Da det kom frem hva som hadde skjedd, forlot «Anne» Pilgrimsfolket. Hun hadde da bodd i menigheten i nærmere tjue år.

Forstanderen nekter straffskyld, ifølge dommen, og hevder det var et gjensidig kjærlighetsforhold.

LES OGSÅ:

Han anmeldte forstanderen: – Måtte få stoppet ham

– Jeg klarte ikke tanken på at flere skulle oppleve det samme

I over 40 år delte de tro og hjem: Dette er historien om Pilgrimsfolket

Pilgrimsfolket: Nå svarer dagens menighet

I rettssaken vitnet også to andre kvinner om at de skal ha opplevd lignende overgrep. Sakene var foreldet da rettssaken startet. Forstanderen mener, ifølge dommen, at også disse forholdene var gjensidige.

Vårt Land har forsøkt å komme i kontakt med forstanderen, både gjennom hans advokat Camilla Myhrer Abrahamsen og på andre måter, men han har foreløpig ikke besvart henvendelsene.

Ville ikke være alene med forstanderen

«Anne» forteller at hun opplevde relasjonen til forstanderen som krevende, og at hun ikke ønsket å være sammen med ham alene.

– Folk kunne ha helt vanlige samtaler i et rom, og i det øyeblikket han kom inn så ble det stille. Da loddet man stemningen. «Er det feil at vi sitter her nå? Kan vi fortsette å prate?» Jeg hadde mange ganger en klump i magen, og lurte på hva som ville møte oss i dag.

«Anne» opplevde at forstanderen ofte ba henne og andre i menigheten om å gjøre tjenester for ham, blant annet å hente kaffe eller avisa.

– Han sa ofte «størst er den som tjener». Han kunne mase om å få kaffe selv om jeg stod med hendene fulle og skulle gi mat til alle ungene, og han satt nærmest kaffekannen.

Forstanderen skal også ha kommentert på utseendet til kvinnene i fellesskapet, ifølge «Anne», blant annet når kvinnene og barna var samlet til lunsj mens mennene var på arbeid.

Ifølge henne selv ble hun advart av en av de andre kvinnene i menigheten. Hun skal ha sagt at «når han først begynner vil han aldri gi seg, han vil se hvor langt han kan få deg til å strekke deg».

Holder på troen

Vårt Land har snakket med omtrent ti mennesker som har brutt ut fra menigheten de siste tiårene. Flere peker på forstanderens lederstil og kritikkverdige forhold som ble omtalt i dommen som en utløsende årsak for at de brøt. Noen forteller at de opplevde at forstanderen ikke likte at det kom nye menn inn i felleskapet og ikke bidro til at de skulle føle seg inkludert.

For noen ble bruddet med menigheten etterfulgt av en fase hvor det var krevende å tilpasse seg livet i samfunnet utenfor, blant annet på grunn av mangel på formell kompetanse. Dagliglivet utenfor menigheten forutsatte også visse teknologikunnskaper de ikke hadde, ifølge dem selv.

De fleste av dem Vårt Land har snakket med gir uttrykk for at bruddprosessen med Pilgrimsfolket ikke innebar et brudd med troen. Tvert imot sier de fleste at de fortsatt holder fast på et ønske om å leve i pakt med sin dyptfølte religiøse overbevisning. Noen sier de foretrekker å legge fram sine tanker om det som skjedde i bønn, heller enn å uttale seg om det i media.

Ville drive med evangelisering

Før hun flyttet inn som tenåring hadde «Anne» et godt inntrykk av menigheten, som hun ble kjent med fordi både hennes foreldre og menigheten drev med hjemmeskole.

Hun opplevde at ungdommene der var opptatt av misjon, evangelisering og menighetsfellesskap, noe som betydde mye også for henne.

Det var likevel en noe annen virkelighet som ventet henne på innsiden, forteller hun.

– Man hadde ikke noe man skulle ha sagt. Det het at man bestemte ting i fellesskap, men det var en intern spøk blant noen av oss at «nå skal vi ha planleggingsmøte og alle skal si ‘samme for meg’». Vi visste at når forstanderen hadde bestemt seg for noe, så spilte det ingen rolle hva noen andre mente.

Hun opplevde selv at det var strenge regler i fellesskapet, og mener hun ble fortalt hva hun kunne ha på seg når de skulle evangelisere, og hva hun kunne si når hun skulle til legen.

Som Vårt Land tidligere har omtalt, har menigheten drevet utstrakt hjelpearbeid i Romania.

Forstanderen skal ifølge «Anne» ha bestemt hvem som til enhver tid skulle være i Norge og i Romania, samt hvem som fikk lov til å ta ferie på hvilket tidspunkt.

– Det er ikke et sted man blir voksen. Man blir umyndiggjort fra første stund, og holdt der, sier «Anne».

Det er ikke et sted man blir voksen. Man blir umyndiggjort fra første stund, og holdt der

—  «Anne»

---

Pilgrimsfolket

• Menigheten Pilgrimsfolket ble stiftet i 1975, med røtter i Maranata-bevegelsen. Flere av medlemmene bodde sammen, og disse kalte seg «Storfamilien». På det meste var det omtrent 30-40 personer i Storfamilien. Menighetsfellesskapet i sin opprinnelige form gikk i oppløsning i 2018.
• Menigheten omfattet også mennesker som ikke bodde på felleskapets eiendom.
• Storfamilien hadde felles økonomi. Mange solgte det de hadde da de flyttet inn sammen med Storfamilien, og ga pengene til fellesskapet. Flere vitner i saken forteller at de måtte levere fra seg disposisjonsretten på bankkontoene sine, og noen måtte levere inn pass. Dersom medlemmene av Storfamilien ønsket fri, måtte de sende en søknad til forstanderen.
• Barna ble skolert hjemme, og medlemmene selv stod for undervisningen.
• Menigheten har i en årrekke drevet et omfattende hjelpearbeid i Romania, og medlemmene har hatt en turnusordning som innebærer at mange av dem har hatt gjentatte lange opphold der.
• Storfamilien tjente penger ved å utføre tjenester via sitt eget firma og drev med malertjenester, vasketjenester og lagertjenester. Lønnen sin ga de ansatte til Storfamilien. Pengene gikk til det de måtte trenge, i tillegg til at en del ble gitt til hjelpearbeid i Romania.

---

Følte et ansvar for å bli

«Anne» giftet seg med en mann i menigheten, og de fikk barn sammen. Hun opplevde at det ikke var godtatt å bruke tid og energi på sin egen kjernefamilie, og at det var Storfamilien som skulle være i fokus.

Hun mener det ble brukt bibelsitater i dagliglivet for å holde medlemmene på plass.

– Man fikk hele tiden små stikk om at man måtte rette seg etter hva som er forventet, og hvordan vi som kristne burde leve.

Ekteparet snakket flere ganger om at det kunne vært bra for dem å flytte fra menigheten, forteller «Anne», men hun opplevde det vanskelig for dem å gjennomføre dette i praksis.

– Det var en slags mentalitet om at hvis man først hadde flyttet inn så flyttet man ikke ut igjen. Vi fikk inntrykk av at da sviktet vi også alle de fattige menneskene i Romania som vi hadde tatt på oss et ansvar for. Det ville bli mindre inntekter, og vi følte veldig på ansvaret.

Vi fikk inntrykk av at da sviktet vi også alle de fattige menneskene i Romania som vi hadde tatt på oss et ansvar for

—  «Anne»

– Kunne reagert mer, i etterpåklokskapens lys

En annen som Vårt Land har snakket med var i en årrekke aktiv i menigheten, særlig med hjemmeundervisning av barn. Vedkommende flyttet aldri selv inn i Storfamilien.

– Grunnen til at vi ble der i så mange år, var at mye var utrolig bra. Det var god bibelsk forkynnelse, og selv om ikke vi fulgte det med å bo sammen og dele alt, så handlet det om et ønske om å leve sammen som de første kristne.

Kvinnen forteller at hun husker små opplevelser som hun i «etterpåklokskapens lys» ser at hun kunne reagert mer på.

– Vi reagerte jo litt på at lederen hadde enormt stor makt. Jeg vet at han sa i retten at alle var fri til å flytte ut, og at alt i Storfamilien var demokratisk. Men det er en sannhet med veldig store modifikasjoner. Hans ord veide så tungt at hvis noen prøvde å si noe annet, ble det såpass vanskelig at jeg forstår godt hvorfor ingen turde å si ham imot.

Kvinnen forteller at flere flyttet ut i den perioden hun gikk i menigheten. Så kom sjokket i 2018.

– Om forstanderen hadde flyttet med det samme disse tingene ble kjent, vet jeg ikke om alle de andre hadde valgt å flytte.

Hun sier at forstanderen ikke flyttet ut med det samme, og at det derfor ble vanskelig å fortsette i menigheten.

– Da tok vi på en måte parti med de som valgte å flytte ut. Etter 2018 har vi ikke vært på noen møter hos Storfamilien.

– Hva kan andre lære av det dere opplevde?

– At det er livsfarlig når du får sterke ledere og folk rundt som ikke tør si ifra – når folk i teorien har mulighet til å ytre seg, men det ikke er slik i praksis.

– Det kan ta tid å gjennomskue slike folk, for han kunne jo også være en fantastisk forkynner og bibellærer, veldig utadvendt og hyggelig, og god til å hjelpe andre.

Grunnen til at vi ble der i så mange år, var at mye var utrolig bra. Det var god bibelsk forkynnelse

Ønsket hjelp utenfra

Da «Anne» i 2018 fikk vite om overgrepene søsteren ble utsatt for i seks og et halvt år, ble hun sjokkert. «Anne» hadde merket at søsteren endret seg, men hun hadde ikke forstått hva som pågikk.

Sammen med ektemannen forsøkte «Anne» å få gehør i fellesskapet for at de måtte få hjelp utenfra til å håndtere situasjonen. De mente også at forstanderen måtte forlate menigheten.

Ifølge «Anne» reagerte flere av medlemmene på dette.

Hun opplevde at forslagene ikke vant frem, og at mange i menigheten ønsket å løse situasjonen internt.

– Da bestemte vi oss for å flytte.

Ettersom medlemmene ga alle inntekter til Pilgrimsfolket, hadde familien lite å rutte med da dro fra menighetens bofellesskap. De ble nødt til å starte fra bunnen av.

Først året etter at familien flyttet ut, i 2019, ble forstanderen anmeldt, da Rolf Terje Jakobsen gikk til politiet. Jakobsen er en familievenn av kvinnen som ble utsatt for overgrep.

---

Dette er forstanderen dømt for:

• å ha skaffet seg seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, i henhold til Straffeloven § 193.
• å ha skaffet seg seksuell omgang, eller fått noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold, i henhold til Straffeloven § 295
• Forholdet forstanderen er dømt for pågikk fra 2012 til 2018, i seks og et halvt år.
• Han erkjenner ikke straffskyld.

---

Forstanderen har fått forelagt kritikken som rettes mot ham, og er blitt invitert til å stille til intervju. Han har foreløpig ikke svart på Vårt Lands henvendelser.

Vårt Land har stilt flere spørsmål til Menigheten på Dal, som blant annet består av tidligere medlemmer fra Pilgrimsfolket som fremdeles vil bo i fellesskap. De ønsker, ifølge en representant for menigheten, ikke å kommentere saken utover uttalelsen de tidligere har kommet med.