Religion

Flere prester tviler på Gud. Dette sier de om rollen sin

FORSKNING: Mikael Wildén har møtt seks prester i Den norske kirke som er usikre på om Gud er allmektig, om Gud faktisk eksisterer, og om språk egentlig kan si noe sant om Gud.

– Noen av prestene var ganske åpne der de jobbet. Samtidig var de bekymret for at de kunne få utfordringer dersom feil mennesker fikk vite hva de trodde og ikke, for eksempel en annen prost eller biskop.

– Noen mistenkte at de kunne blitt bedt om å finne seg en annen jobb.

Mikael Wildén har nylig har levert sin master innenfor religionssosiologi ved MF Vitenskapelig Høyskole.

Overskriften på avhandlingen er, oversatt til norsk:

«Jeg er ikke sikker på om Gud er til stede og har mulighet til å gjøre noe».

Hva er en ikke-teist?

Wildén intervjuet seks prester i Den norske kirke som enten er i aktiv prestetjeneste, eller nylig har sluttet. Målet med oppgaven var blant annet å finne ut hvordan prester med et ikke-teistisk gudsbilde forholder seg til dette i sitt arbeid som prest.

Ikke-teistisk forstår Wildén som at man er usikker på Guds eksistens eller mulighet til å gripe inn i verden, men forsøker å forholde seg til spørsmålene.

Mikael Emanuel Wildén. Masteroppgave om prester som ikke tror.

---

Ta kontakt

  • Er du prest i Den norske kirke eller et annet kirkesamfunn og kjenner deg igjen i tematikken? Kan du tenke deg å bidra til en sak om dette? Ta gjerne kontakt med journalist Lena Stordalen (Lena.Stordalen@vl.no). Det er mulig å være anonym i saken.

---

– Man er åpen for tematikken, til tross for at man er usikker på om det er meningsfylt å si at Gud eksisterer, svarer på bønn eller griper inn.

En ikke-teist er noe annet enn en ateist, som ikke tror at Gud finnes, og en agnostiker, som ikke nødvendigvis søker svar på spørsmålene.

Gudsbilder

I arbeidet med sin masteroppgave forstår Wildén «gudsbilder» som en persons psykiske representasjoner av Guds vesen, ofte med fokus på Guds evner og intensjoner.

– Hva fortalte prestene deg om sine gudsbilder?

– De fleste begynte med å fortelle hva de ikke trodde på. Mange startet med å si «jeg pleide å tro på en Gud som var dømmende, og det gjør jeg ikke lenger».

Wildén forteller at flere av prestene han intervjuet mener at mennesker ikke kan si konkrete eller korrekte ting om Guds vesen fordi Gud er umulig å beskrive.

– De sier at de kan ikke si noe om Gud, men så skjønner de at de må, for det er jo en del av deres jobb å benytte seg av ord.

Da prestene ble bedt om å bruke ord, til tross for at de syntes det var krevende, var «kjærlig» og «Skaper» blant ordene som gikk igjen.

Noen mente det var vanskelig å snakke om Gud som et personlig vesen man kan forholde seg til, be til eller forvente handling fra. Andre var i perioder usikre på om det i det hele tatt eksisterer en guddommelig kraft.

---

Gudsbilder

  • I teologien tenker man ofte at gudsbilder er menneskers måte å forsøke å beskrive og forstå Gud på. I de bibelske skriftene finner vi mange ulike bilder av Gud.
  • Noen vil si at alle gudsbilder er metaforer, ettersom Gud alltid er større enn mennesker kan forstå – og andre vil si at det er noen bilder som er sannere enn andre, for eksempel bildene man finner i Bibelen.
  • I religionspsykologi forstås «gudsbilde» som den representasjonen av Gud som finnes i vår psyke. Her er det fokus på at gudsbilder ikke oppstår i et vakuum, men blant annet i samhandling med vårt bilde av oss selv og våre foreldre.

---

Mikael Emanuel Wildén. Masteroppgave om prester som ikke tror.

Tilpasser liturgien og beholder integriteten

Ifølge Wildén har flere av prestene funnet måter å tilpasse liturgien slik at de føler at de kan stå inne for det. Et eksempel er hvordan trosbekjennelsen brukes i gudstjenesten.

Noen innleder trosbekjennelsen med å fortelle om den historiske tilblivelsen, eller åpner med «slik som de gamle trosfedrene sa». Andre varierer hvilken trosbekjennelse som brukes, for å vise at det finnes flere måter å snakke om tro og Gud på.

Flere trekker også liturgiske ledd inn i prekenen, hvor de for eksempel kan si at trosbekjennelsen ikke er sannheten om Gud, men heller menneskers forsøk på å beskrive sin opplevelse av Gud.

– Flere av de prestene jeg intervjuet visste at de hadde et annet gudsbilde enn de fleste som gikk i menigheten, men sa at de ikke hadde noe problem med å snakke om Gud på menighetens måte. Prestene var bevisst på at de selv kunne ha en annen definisjon og forståelse av ordene de brukte enn det menigheten hadde, og dermed opplevde de at de beholdt sin integritet.

«Jeg er en god prest for tvilere»

Wildéns inntrykk var at flere av prestene ønsket å fortsette i tjenesten fordi de så verdien av religiøs praksis. Ifølge ham framstod de ikke som særlig opptatt av troen som intellektuell bekjennelse.

– De tror at religiøs praksis er positivt for mange mennesker, og de ønsker å hjelpe menighetsmedlemmer til å finne en trospraksis som gir mening for dem.

Noen av prestene mente at deres åpenhet for flere gudsbilder kunne skape større åpenhet i menigheten.

– Flere sa også «jeg tror at jeg er en god prest for tvilere».

Prestene som sa at de følte de kunne være åpne om sitt gudsbilde i møte med kolleger og menighet, ga også uttrykk for at det hadde vært en lengre prosess, der de gradvis testet ut åpenheten.

– Nøkkelen for alle var at det var blitt helt akseptert av de nærmeste kollegene, sier Wildén.

Mikael Emanuel Wildén. Masteroppgave om prester som ikke tror.

Biskop: Naturlig at også presters tro endrer seg

Noen av prestene hadde tenkt på om de kunne bli «kalt inn på teppet» av biskopen, dersom gudsbildene deres kom for en dag.

Som biskop i Bjørgvin bispedømme har Ragnhild Jepsen ansvar for tilsyn med prestene i sitt område.

Hvilken plass finnes det i Den norske kirke for prester som har gudsbilder som ligner på dem som kommer frem i Wildéns oppgave?

Min tro med Ragnhild Jepsen. Fotografert i Bergen Domkirke.

– Jeg tror det er rom i Den norske kirke i dag for å målbære en tvil, også for oss som har autoritet og læreansvar. Det gjør kanskje også at flere kan slutte seg til når troen blir formidlet sånn som disse prestene gjør det, ved å utfordre de tradisjonelle bildene og tankene om Gud.

Jepsen mener det skal være stort rom for å utforske og utfordre teologi i både preken og sjelesorgsamtaler, men at det er mer krevende om det gjøres endringer i liturgien.

– Liturgien er det som holder kirken fast, den konstituerer gudstjenestene våre, og rommer eldgamle ord som ennå er i bruk.

Hun mener det kan skape en unødig uro for menigheten dersom de hele tiden må ta stilling til om de liturgiske leddene er noe man skal slutte seg til, for eksempel dersom trosbekjennelsen innledes med informasjon om at dette er trosfedrenes gamle ord.

Også biskop i Borg, Kari Mangrud Alvsvåg, mener det må være rom for at prestene funderer på egen tro.

– Prester er mennesker, og det å være prest betyr også å ha en tro som er i endring. Vi vil at prestene skal være åpne og mottakelige, og la seg bevege av virkeligheten. Da er det naturlig at tankene om Gud, hvem Gud er, om Gud er, også er noe en prest kommer i berøring med, sier hun.

– Hva med endringer som gjøres i liturgien?

– Jeg tror du skal lete lenge etter en prest som aldri legger til noen ord for å forklare eller si noe i tillegg til den fastsatte liturgien. Jeg har høy tillit til at enhver prest gjør de små tilleggene eller fratrekkene på en sånn måte at man står inne for det man lovet når man ble ordinert, sier Alvsvåg og legger til:

Kari Mangrud Alvsvåg tar over som biskop i Borg etter Atle Sommerfeldt. Foto: Geir A. Carlsson / Fredriksstad Blad / NTB

– Man kan for eksempel ikke endre på ordene i trosbekjennelsen. Liturgien er stammen i det vi holder oss fast i. Det er først og fremst i prekenen at man kan utfolde seg.

– Kan man være prest i Den norske kirke og ikke tro på Gud?

– Da vil mitt motspørsmål være «hva er det å ikke tro på Gud?» Hvilken Gud snakker vi om? Hvilket gudsbilde er det man ikke tror på?

Borg-biskopen påpeker at det ikke er graden av, eller kvaliteten på, prestens tro som avgjør om sakramentene og Ordet virker.

Lena Stordalen

Lena Caroline Stordalen

Lena Caroline Stordalen er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion