Det er søndag formiddag, og høymesse i Kornstad kirke på Averøy. Den lille trekirka ligger idyllisk plassert langs Mørekysten. Herfra skuer man over det samme farvannet som den verdenskjente Storseisundbroa krysser noen kilometer lenger mot nord, og i klarværet kan man lett stå og knipse postkortbilder fra kirkebakken.
Inne i kirka er oppmøtet også nokså stereotypt. Et tjuetalls deltagere sørger så vidt for at kirkerommet ikke er påfallende glissent – i hvert fall ikke sett med norske øyne. Medianalderen blant de som nå gjør seg klar til å synge inngangssalmen ligger nok også et par hakk over befolkninga for øvrig.
Men prestevikaren som nå står og tripper halvspent foran alterringen er det ingen som ville funnet på å kalle typisk. I februar reiste Sophie Moke Meteke fra 31 varmegrader i millionbyen Yaoundé i Kamerun for å følge prestekallet i den lille, forblåste øykommunen på Nordmøre.
Hvordan havna hun her?
---
Sophie Moke Meteke
- Prest på Averøy
- 32 år
- Singel
- Søkte prestestillinga fra Kamerun, og har kommet til Norge på spesialistvisum
---
En lang rekke tilfeldigheter (?)
På en benk i solsida utenfor kirka begynner Meteke å nøste i svaret. Hun forteller at bånda til Norge på én måte kan spores nesten et århundre tilbake i tid.
I år er det nemlig jubileum for opprettelsen av Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun. De første lutherske misjonærene til det sentralafrikanske landet var riktignok fra USA. Men allerede to år seinere – i 1925 – gikk de første utsendingene fra Det norske misjonsselskap (NMS) i land langs Atlanterhavskysten. Sida har landet hatt en sentral plass i organisasjonens arbeid og selvbilde.
Én av de som NMS har betydd mye for er Metekes far, som fikk skoletilgang takket være misjonsorganisasjonen.
– Det ga ham en stor respekt og takknemlighet overfor Norge, misjonærene og kirka, sier Meteke.
Hennes første møte med Norge fikk hun som 16-åring, da korgruppa hun var aktiv i reiste på norgesturné. Tre år seinere var hun tilbake – denne gang som elev på Hald internasjonale skole, som drives av et samarbeid mellom NMS, Strømmestiftelsen og Laget.
På slutten av skoleåret fikk Meteke tilbud om å bli igjen ett år til og arbeide i staben. Hun forteller at oppholdet satte dype spor i henne, og at mange av refleksjonene og erfaringene herfra ble avgjørende for retning livet tok i ettertid.
Ikke minst stifta hun et nært forhold til vertsfamilien sin, og særlig til vertsmora, som hun omtaler som «sin norske mor». Det er en relasjon som de har vedlikeholdt gjennom de ti åra som har gått sida hun var her sist, og som har gitt henne en varig forankring til Norge.
Skulle ikke bli prest
– Ok, så da har vi etablert båndene til Norge. Men hva var det som gjorde at du ønska å bli prest? Var det noe du alltid hadde lyst til å gjøre?
– Oi, svarer Meteke.
Hun stirrer noen sekunder ut i lufta, med et smil som kanskje hinter om at dette også er en historie som kan fortelles på mange måter.
– Nei, det var overhodet ikke planen. Jeg var egentlig en sportsjente jeg, og spilte mye fotball og volleyball. Så jeg skulle jo bli en løve, sier hun leende.
Kallenavnet på det kamerunske landslaget er nemlig Les Lions Indomptables – De utemmelige løvene.
---
4 raske
- Gud er: Fred. Du trenger ikke alltid å ha alle svarene, fordi du kan stole på Gud
- Jeg klarer meg ikke uten: Gud. Og alle som har støtta meg
- På gravsteinen min skal det stå: Smilte alltid, for alt var nåde
- Boka alle må lese: The Power of Positive Thinking, av Norman Vincent Peale har betydd mye for meg.
---
Den aller første gnisten, sier hun, ble tent da hun var 16 år gammel. En amerikansk prest og misjonær var på besøk i forbindelse med restaureringa av et skolebygg, og ettersom hun kunne litt engelsk fikk Meteke oppdrag som fikser.
Åpenbart må hun ha gjort en god jobb, for mot slutten av oppdraget kommer spørsmålet direkte og i fullt alvor: «Har du tenkt på å bli prest?»
«Nei», var svaret, og det hadde hun ikke tenkt til å gjøre heller. Dessuten tillot ikke kirka i Kamerun kvinnelige prester, så det spørsmålet var uansett avgjort – tenkte hun da.
Prestekallet spirer
Da de skulle si adjø viste det seg at amerikaneren hadde med en gave til henne.
– Han kom med en veldig fin boks, og fortalte at jeg ikke måtte åpne den før jeg var kommet hjem. Jeg var så begeistra. Jeg sa til mamma at det helt sikkert var en PC, for pakka var nemlig litt tung. Jeg kjente jo til PC-er mest via TV, vi hadde jo aldri eid en selv.
Noen PC var det imidlertid ikke. Derimot var det en svært kostbar og forseggjort studiebibel.
– Jeg ble så frustrert! Hvis det var én ting jeg hadde nok av, så var det jo bibler. Men samtidig så hadde jeg jo veldig respekt for at jeg hadde fått en gave, og passa godt på den.
I ettertid tenker Meteke at misjonæren nok hadde skjønt litt hvordan hodet hennes fungerte. Det hadde nemlig blitt plantet et lite frø.
– Når jeg først har noe liggende i bakhodet, så går det aldri bort. Så jeg begynte å gruble, og å spørre meg selv om hvorfor han spurte akkurat henne om det.
Mens faren mente det bare var noe hun måtte ta som et kompliment, ble mora sur for at den fremmede mannen hadde satt griller i hodet på dattera hennes.
Delvis handler nok det om at hun har mer tradisjonelle kjønnsrolleforventninger enn hva faren har, forteller Meteke. Faren har nemlig alltid heid på prestekallet hennes.
– Men mamma kommer nok til å få sjokk dagen hun ser meg i stola. Så lenge det bare er på bilder så tenker hun vel at «det er lov til å kle seg ut». Men jeg tror egentlig det ikke har gått helt opp for henne.
Gammelt oppgjør
Seinere skulle det imidlertid vise seg at aversjonen stakk litt dypere enn å bare handle om et litt konservativt sinnelag.
Da Meteke og søstera var små, var nemlig både de og mora svært syke. På et tidspunkt ba mora til Gud, og sa at dersom de alle overlevde, så skulle Gud få døtrene til slaver.
– Jeg har jo spurt henne hvorfor hun brukte ordet slave, det er jo litt rart. Men det var det bønnespråket hun hadde. Og nå følte hun at gjelda hennes ble krevd inn. Hun var veldig sur på han amerikaneren …
Meteke kunne uansett love at det ikke var teolog hun skulle bli, hun var nemlig interessert i geografi. Etter videregående flytter hun derfor til hovedstaden og begynner på en bachelorgrad i geografi ved universitetet.
I løpet av det året var det mye i livet som endra seg, og Meteke gjorde seg mange eksistensielle tanker. Etter ett år på geografistudiet reiste hun til Hald, og der kom også tankene om å bli prest tilbake. På et tidspunkt ba hun til Gud:
«Gud, hvis du vil at jeg skal bli prest, så må du gjøre sånn at kvinner kan bli prester i Kamerun. Og hvis ikke, så må du la meg gå».
Fire måneder etter dette – i 2012 – åpnet Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun opp for at kvinner kunne ordineres.
– «Å nei», tenkte jeg da. «Dette kan du ikke løpe ifra». Jeg pleier å si at jeg kan kjenne meg igjen i profeten Jona. Jeg har prøvd å springe unna, men så havnet jeg her.
Sniklåner bedehuset
– Og hvordan går det, trives du her?
– Folk har tatt meg så utrolig godt imot. Jeg synes at jeg får altfor mye skryt, så det er nesten litt pinlig. Folk sier at det er bra, men jeg liker ikke å være så populær.
Mange ting er enklere i Norge, sier Meteke. Å være prest og kvinne er fortsatt ganske omstridt i Kamerun, mens her opplever hun det som et ikke-tema. Det er deilig.
Samtidig er det mye som er slitsomt ved å være og arbeide i en kultur som er så fremmed. For det første kan det til tider være ensomt, og uten førerkort er det en del logistikk å komme seg fram og tilbake til hybelen i Kristiansund.
På fritida har hun tatt opp igjen volleyballen, og begynt å spille for Kristiansund Volleyballklubb. Hun er også glad i å gå på tur, men helst ikke alene – og ikke når det blir for kalt. Derfor blir det ofte treningssenteret i stedet.
– Noen ganger låser jeg meg inn på bedehuset på kvelden og setter meg på pianoet. Jeg spiller ikke så bra, men jeg jeg kan spille noter. Og da synger jeg så høyt jeg kan!
Frustreres av nordmenns beskjedenhet
Verst er det likevel med prekenene, sier hun. Natta før hun skal ha gudstjeneste ligger hun ofte våken forteller hun.
Meteke har mildt sagt ingen problemer med å gjøre seg forstått. Både ordforrådet og grammatikken sitter godt, og det som avslører at hun ikke har vært i landet i mer enn to år (til sammen) er først og fremst den sjarmerende blandinga av bred Møre-dialekt og fransk aksent. At alle hun møter blir så imponert over norsken hennes klarer likevel ikke å synke helt inn.
– Er du litt perfeksjonist?
– Ja, absolutt! Alt skal helst være perfekt. Men jeg prøver å minne meg selv på at språk tar tid, og at man må være tålmodig. Det er en god øvelse i ydmykhet.
Meteke forteller også at gudstjenestelivet er annerledes. Hjemme i Kamerun varer gudstjenestene gjerne i mange timer, og det er alltid rundt 350 deltagere på gudstjenesten.
– Det må være ganske annerledes å komme hit, kan jeg se for meg?
– Ja, det er det. Men en ting jeg liker er at det er litt mer struktur på gudstjenestene. Det liker jeg generelt med lutherske kirker – det blir ikke så mye rot. Men det kunne gjerne vært mer samspill mellom menigheten og liturgen. Jeg føler at det ofte blir veldig sånn at «de står der nede, mens jeg står her oppe».
– Når det kommer til tall tenker jeg at det ikke er noe å bli deprimert over. Dere har jo så lite lys og D-vitaminer her, at man trenger ikke flere grunner. Det jeg liker veldig godt med menigheten er at det alltid er de samme som kommer. Det er mennesker som holder fast i troa, uavhengig av om kirka går opp eller ned. Det er meningsfylt å jobbe med.
Hun kunne også gjerne tenkt seg å gjøre mer for soknebarna sine. Helt på tampen av søndagens gudstjeneste, etter at velsignelsen er lyst ut og utgangssalmen er sunget, smyger hun seg opp på podiet igjen med en appell:
Dersom noen har behov for å snakke med noen, be sammen med noen eller har lyst på besøk, så håper hun at folk føler de kan ta kontakt. Hun har nok av tid å ta av, sier Meteke.
– Det var faktisk noe jeg har tenkt på å gjøre lenge. Det er kanskje noe av det som er vanskeligst å forholde seg til, at nordmenn er så forsiktige med å skulle være til bry for andre – selv når dere har god grunn til å være det, sier hun etter gudstjenesten.
Kan ende med å bli
Fremover har hun mange planer, og det er tydelig at hun er ettertrakta i Kirke-Norge:
Nylig ble det klart at hun med tre andre teologer skal bidra i Misjonsselskapets prosjekt «Prekenhjelp», hvor afrikanske teologer skal bidra med nye impulser til norske prester.
I november skal hun på ny ut på en slags norgesturné. Da arrangerer NMS gallamiddager i Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Sandnes for å markere 100-årsjubileet til Den evangelisk-lutherske kirke i Kamerun.
Etter nyttår skal hun også tilbake til skolebenken. For å få godkjent teologiutdannelsen sin i Norge må Meteke nemlig ta praktikum og faget norsk kirkehistorie.
– Tror du at du kan ende med å bli for godt, eller ser du for deg å reise tilbake til Kamerun på et tidspunkt?
– Jeg kunne godt tenke meg å bli, men det er også mye jeg savner – selvfølgelig. For meg blir nok det største spørsmålet hvor jeg skal gifte meg, og da må jeg jo finne noen å gifte meg med.
– Tror du at du kunne trivdes med en nordmann da?
Spørsmålet framkaller en tenkepause:
– Det spørs hvordan. Jeg vet ikke hvordan man skal si det, men … Jeg kjeder meg veldig fort da, og liker folk som er utadvendte og glad i livet. Jeg kan ikke stå på ski, er ikke glad i å fiske, og trives ikke så godt på fjellet. Så en veldig typisk norsk mann vil det kanskje ikke klaffe så bra med. Men hvis jeg kan finne en mann som heller ikke er glad i noen av de tingene, så kan det jo kanskje fungere, sier hun med en god latter.
