Religion

Derfor sier danskene «vi tror»

TROSBEKJENNELSE: At menighetene i Danmark i dag sier «Vi tror på Gud Fader» og ikke «Jeg tror», har mye med Nikolaj Frederik Severin Grundtvig å gjøre. Dansk professor mener kirka i Norge har vært mer pietistisk og holdt på den opprinnelige ordlyden.

– Jeg har alltid forstått det slik at for oss i Danmark har det vært viktig at trosbekjennelsen er menighetens trosbekjennelse, sier Peter Lodberg, professor i systematisk teologi ved Aarhus Universitet i Danmark.

Peter Lodberg, professor i systematisk teologi, Aarhus Universitet

Derfor er det i danske gudstjenester mennesker i flertallsform som bekjenner troen, mens det i norske kirker lyder «Jeg tror på Gud Fader».

– Det er en tankegang som går tilbake til Grundtvig, som sterkt fastholdt den apostoliske bekjennelse som noe som skulle være sentralt i enhver gudstjeneste, og så trosbekjennelsen nærmest som det som grunnla kirken, framfor Bibelen, sier Lodberg.

Han forteller at Nikolaj Frederik Severin Grundtvig, som levde fra 1783-1872, så det slik at han hadde en «makeløs» oppdagelse av at det er menighetens bekjennelse som er forutsetningen for kirken.

Ronald Mong, sokneprest i Hana menighet i Sandnes, har tatt opp med Bispemøtet om ikke Den norske kirke kan gjøre som danskene og si «Vi tror» i trosbekjennelsen. Men dette har preses på vegne av biskopene sagt nei til.

Professor Lodberg understreker at det i det opprinnelige Credo fra tidlig i kirkens historie heter «Jeg tror», som i den norske versjonen.

– Det er vi som har endret på dette. Hvis man vil være i tråd med den apostoliske tradisjon, må man opprettholde «Jeg tror», sier Lodberg.

Danskene spør: «Tror du?»

Niels Henrik Gregersen er professor i systematisk teologi ved Københavns Universitet, og mener i likhet med Lodberg at det er vekten på menighetens felles bekjennelse som ligger bak det danske «Vi tror», og at dette handler om grundtvigsk innflytelse.

Gregersen er ikke sikker på når endringen ble gjort, men mener det er sannsynlig at det skjedde ved liturgifornyelsen i 1912. Siste liturgiomlegging kom i 1992.

– Jeg ser ikke noe problem i at det heter «vi tror» nå, men «jeg tror» i den opprinnelige teksten, sier Gregersen.

Han viser også til at det i den nikenske trosbekjennelsen heter «Vi tror», slik det også gjør i Den norske kirke.

I Folkekirken i Danmark er dessuten dåpsliturgien formulert ved at man spør den som skal døpes, som så svarer «Ja»:

«Tror du på Gud Fader, den Almægtige, himlens og jordens skaber? - Ja!»

Så til slutt får man spørsmålet: «Vil du døbes til denne tro?»

– Dette er ikke så entydig som man skulle tro

Spørsmålet om «vi tror» eller «jeg tror» er det opprinnelige og det som ble brukt i den østlige kristenheten, ikke er så entydig som man skulle tro, understreker Stig Frøyshov, professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, som har tidlig liturgihistorie i den østlige kristenheten som et av sine felter.

Stig Ragnvald Frøyshov

– Opprinnelig er vestlige trosbekjennelser i entallsform, «Jeg tror», og østlige, inkludert den nikenske, i flertallsform, «Vi tror». Men når den nikenske trosbekjennelsen brukes i ortodoks liturgi, er den satt i entallsform, skriver Frøyshov i en e-post til Vårt Land.

Ifølge Frøyshov er det eldste bevarte greske Euchologion-manuskriptet (Euchologion tilsvarer Missale), Vatikan-biblioteket Barberini gresk 336 fra det åttende århundre. Det angir den nikenske trosbekjennelsen ved ‘Πιστεύω’, “Jeg tror”.

– Det er en gammel bysantinsk praksis å bruke entall, i motsetning til den opprinnelige nikenske formuleringa. Generelt legges det vekt på det kollektive og på fellesskapet i den ortodokse tradisjonen, men også personlig ansvar og vilje vektlegges, altså her i forbindelse med den enkeltes tro og tilslutning til fellesskapets lære.

Han viser til en utlegning skrevet av den ortodokse teologen Thomas Hopko, som skriver om bekjennelsens rolle som trossymbol:

«Hele dette symbolet for tro var til slutt noe hele kirken tok til seg. Det var satt i første persons form «Jeg tror», og ble brukt til formell og offisiell bekjennelse av tro av en person eller personens fadder ved dåpen».

Hopko skriver at trosbekjennelsen ble en del av ortodokse kristnes liv og et sentralt element i den guddommelige liturgi i Den ortodokse kirke, der hver enkelt formelt og offisielt tar imot og fornyer sin dåp og sitt medlemskap i kirken.

«Slik er troens symbol den eneste delen av liturgien som er i første person. Alle andre sanger og bønner i liturgien er i flertall, og begynner med «vi». (...) Dette er fordi troen først er personlig, og så del av et felleskap og felles».

– Så biskopene gjør historisk rett i å holde fast ved entallsformen, og den er jo da faktisk i tråd med ortodoks liturgisk praksis, sier Frøyshov.

Han legger til at den apostoliske bekjennelsen aldri har vært brukt i østlige riter, fordi den er en trosbekjennelse som brukes i vestlig, latinsk tradisjon, mens de østlige ritene bruker den nikenske.

– Jeg er enig med Grundtvig i at liturgien er forusetningen for kirka, men den enkelte kristne må likevel tro selv og individuelt, sier Frøyshov.

Turid Sylte

Turid Sylte

Turid Sylte er journalist i nyhetsavdelingen i Vårt Land.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Religion