Lillesøndag: Sæl er den som set si lit til Herren

Eg venta og vona på Herren. Han bøygde seg til meg og høyrde mitt rop.

Han drog meg opp or den tynande grav, opp av den djupe gjørma.

Han sette mine føter på fjell og gjorde mine steg faste.

Han la ein ny song i min munn, ein lovsong til vår Gud.

Mange skal sjå det og ottast og setja si lit til Herren.

Sæl er den som set si lit til Herren, som ikkje vender seg til dei stolte, til dei som fell frå i løgn.

Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud, underfulle verk og planar, ingen er din like.

Vil eg fortelja og tala om dei, er dei for mange til å reknast.

Sal 40,2–6

Tekstblikk: «Sæl er den som set si lit til Herren»

Ingunn Aadland, førsteamanuensis i Det gamle testamentet ved MF vitenskapelig høyskole

«Sæl er den som set si lit til Herren» (v. 5). Saligprisingane er ei språkform som dukkar opp i poetisk litteratur, og gjerne i visdomslitteratur som Ordtaka. I denne samanhengen reflekterer saligprisinga nettopp den motivrikdomen og sjangerbreidda som finst i Salmane.

Dei innleiiande versa (v. 2–6) kan likna på ein botssalme. Salmisten erkjenner eiga utilstrekkelegheit og vender seg mot nettopp den Gud som har gripe inn i historia tidlegare.

Akkurat som i Salme 106,3 er saligprisinga innvevd i sjølvklage og lovprising av Guds underfulle storverk. Det er nettopp eksodusmotivet, minnet om Guds storverk gjennom utfriinga frå Egypt, som kling mellom linjene i vers 6.

Kva betyr det så å vera «sæl»? Det hebraiske ashre kan omsetjast med «lukkeleg» (på engelsk «happy»), og ofte er saligprisingar nettopp lukkeønskingar. Og lukkeleg, ja, det er den som ventar med tillit på Herren, og som ikkje fer med løgn (v. 5). Og det er også her første avsnitt begynner og sluttar: I ventande tillit, og med lovsong framfor hovmodige ord.

Visdomstradisjonen uttrykkjer gjerne gudsfrykt gjennom metaforane vandring og ytring. Stega ein tar reflekterer eins vegval, og orda ein ytrar, avslører haldningar. I denne samanhengen er det også tale om to sentrale kroppsdelar: Føter og munn.

Det djupe gjørmeholet er så lågt ein kan søkka og er forbunde med mørke og død (v. 3). Til dømes vert Jeremia kasta i ein gjørmete brønn for å døy (Jer 38,6).

Det er verdt å merke seg at det er Gud som både reiser føtene opp på fast grunn, og som legg ein ny song (shir chadash) i munnen til salmisten (v. 4). Den nye songen representerer ein ny tone i salmistens munn. Det er ikkje lenger klagerop, men glede og lovsong over Guds underfulle verk.

Vi kan merka oss at pronomenet går frå «eg» til «vi» i vers 6: «Store ting har du gjort for oss». Slik hentar enkeltmennesket tillit også frå fellesforteljinga om Guds frelse.

Prekenblikk: «Dei må ikkje tru på deg fåfengt»

Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land

Teksten inviterer til mange spørsmål. Kanskje kan noen av dem som følger her være en starthjelp for predikanten eller den som vil reflektere over søndagens gammeltestamentlige tekst:

Tror vi at Gud handler i vårt liv? Og i tilfelle: hvordan?

Hva er det å sette sin lit til Gud? Hvordan kan vi leve i tillit samtidig som vi tar en rekke, ofte vanskelige, valg og avgjørelser i livet?

Hva er fordervelsens grav i vårt liv? Bruker man Bjørn Eidsvågs sang Føtter på fjell, er det flere strofer som kan gi en dytt på vei inn i refleksjon omkring samfunnet, hverdagslivet og relasjoner. For eksempel:

«Du viste meg nåde i stedet for krav. Da fant jeg tilbake til meg selv.»

Hva skjer når et menneske venter? I hvilke sammenhenger venter vi? Og hva er håp?

Kanskje kan man finne inspirasjon i diktet Altar av Halldis Moren Vesaas, hvor både håp, lengsel, usikkerhet og tillit ser ut til å spille en rolle:

Her er eit helga altar for alle som ønskjer å be.

Mange har søkt inntil det og tagale bøygt sitt kne.

Vi òg kjem framåt med hjartet fullt og snur oss den same lei.

Vi vil berre ønskje for alle som ber: Å, Gud, ver til for dei!

Dei må ikkke tru på deg fåfengt. Gjev deira voner held.

Gjev dei må finne dei kjære som kvarv i dødens djupe kveld.

Gjev han er til, den freden dei vonar å nå til slutt,

femnast av den må alle dei som bad om det sårt og trutt.

Ja, der må vere ei open dør for alle som heim vil snu!

Hjartet er fult av bønn i kveld for alle menneskes tru!

---

Bibelbetraktninger

• Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
• Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
• Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.

---

[ Forrige ukes Lillesøndag: Jesus bygger på de jødiske reglene ]