Torsdag ettermiddag fylles Lisleby bedehus sakte men sikkert opp. Korister øver oppe i menighetssalen, mens prester kler seg om i kjelleren. I disse lokalene har den assyriske menigheten St. Maria holdt til i snart et tiår. De leier av eieren Normisjon for å kunne holde sine egne gudstjenester.
Egen prest har de ikke, men en pendlerprest kommer tilreisende fra Göteborg en gang iblant for at assyrerne i Fredrikstad skal få samles til gudstjeneste.
Oldkirke
St. Maria kirken er en liten menighet under en stor, global kirke av assyrere.
Assyrerne er en kristen folkegruppe i Midtøsten som anser seg selv som etterkommere av innbyggerne i oldtidens Assyria. Tre kirkesamfunn hevder å være fortsettelsen av Østkirken til assyrerne, som skal være verdens eldste menighet med linjer tilbake til Thomas tvileren, en av Jesu tolv disipler.
– Han reiste i Mesopotamia og India, der han ble en av grunnleggerne av Østens assyriske kirke, forklarer patriark Awa III i Østens assyriske kirke til Vårt Land.
Han er dagens hedersgjest, og kirkens globale overhode med tittelen katolikos-patriark eller fjellets patriark. Men mer om ham senere.
Vi er utenfor vårt antikke hjemland. Det er fortsatt noen av oss igjen der, men det er en minoritet
— Patriark Awa III
Vårt Lands delegasjon ankommer bedehuset før patriarken. Vi blir møtt av en smilende styreleder i St. Maria menighet, Odeesho Sleefo Odeesho utenfor bedehuset.
– Jeg er ny som styreleder, vi velger på nytt hvert andre år. Men du vet, alle ville jo ha meg! Snill og rolig, ler Odeesho.
Han forteller at de nå er nesten 270 medlemmer i den stadig voksende menigheten.
– Vi var ikke så mange, og vi har vært spredt over hele Norge. Men nå flytter mange hit til Fredrikstad og blir værende her.
Assyrerne er i dag spredd utover store deler av verden, mye på grunn av flyktningstrømmer fra hjemområdene i Midtøsten. En stor andel av menigheten i St. Maria flyktet fra krigen i Syria i 2011, forteller Odeesho.
Mange av dem som har kommet til Norge har samlet seg rundt Fredrikstad og kirken. Her får de sammen mulighet til å ivareta de religiøse tradisjonene sine.
Fra indremisjon til assyrisk menighet
Bedehuset vi sitter i er bygget i 1935, etter en religiøs vekkelse på Lisleby. Det forteller Jon Fredrik Andersen og Ragnar Helgesen, som har vært en del av bedehuset i mange tiår. De fungerer som våre lokalhistorieguider. Det var Østfold Indremisjon som stod for byggingen, som etterhvert ble en del av Normisjon som er dagens eier.
– I ‘35 var det veldig mye virksomhet. Så fortsatte det etter krigen, sier Andersen.
– Etterhvert tok idretten veldig mye av både barn og unge, legger Helgesen til.
Ettersom bedehusvirksomheten har blitt mindre i det lille nabolaget i Fredrikstad, er det fint for Normisjon at huset også kan brukes av assyrerne.
– Det var veldig spennende da vi ble kontaktet av assyrerne som ville bruke bedehuset som kirke. Når vi har blitt eldre og færre, så kommer de hit, sier Andersen.
Normisjon og assyrerne har etterhvert fått et godt samarbeid om barne- og ungdomsarbeid. Men etterhvert ønsker St. Maria å også ha sin egen kirke, forteller Odeesho.
– Vi prøver egentlig å kjøpe her, sier han.
Først må finansieringen på plass – enten fra det statlige eller fra kirken globalt. Men enn så lenge er de takknemlige for å få leie bedehuset.
– Vi er veldig fornøyd. De [Normisjon, jour.anm.] er veldig snille med oss.
Røkelse og bedehus i skjønn forening
Vi vandrer opp i bedehussalen for å vente på patriarken, som snart skal være på vei.
I inngangspartiet står menighetens prest – han som pendler fra Göteborg – sammen med flere assistenter. Røkelseskarene er klargjort, og bak prestefølget står noen av menighetens kvinner.
Inne fra bedehuset høres det sang fra kvinnene når patriarken endelig dukker opp. Det er prosesjon opp midtgangen, og patriarken følger til slutt i staselig kappe med rødt fôr, sort hatt og gullforgylt stav. Så forsvinner hele følget ut en sidedør. Menigheten må vente en liten stund til før messen starter for alvor.
Så kommer Awa III og resten av presteskapet ut. Patriarken er nå iført hvite pontifilkalier med gullfargede broderier – klar for å lede messen.
For dem som er vant med klassiske møter på bedehuset er det noen vesentlige forskjeller:
Kvinner og menn sitter på hver sin side av midtgangen; på de fleste kvinnehoder er et sjal plassert lett oppå håret, typisk gjennomsiktig blondesjal med broderte Jesus- eller helgenmotiver omringet av vakre border; røkelsen ligger tykt i luften fra start til slutt; og ordet messe er passende, da det for det meste messes gjennom hele gudstjenesten med unntak av preken og tale fra patriarken.
Men det viktigste som er særskilt for assyrerne er språket – kalt både assyrisk og arameisk. Dette skal være språket som Jesus selv snakket. For assyrerne er det viktig å holde seg tett på tradisjonen og Jesu ord. Språket blir en måte å tilnærme seg Jesus og evangeliet på tettest mulig måte, uten oversettelsens tilsløringer.
Såmannen og assyrerne
Vårt Land har ingen tolk med seg, men går direkte til kilden etterpå for å høre hva patriarken preket over.
– Dagens preken var over Matteus 13, sier patriark Mar Awa III.
Han har nå skiftet tilbake til kappen og hatten, der han sitter i bedehuskjelleren for å prate med oss.
– Matteus 13 er lignelsen om såmannen, forteller patriarken videre.
Lignelsen skal symbolisere evangeliets spredning på jord
– Dere er også ganske spredt utover verden?
– Vi er også fordelt rundt nå for tiden, ja. Vi er utenfor vårt antikke hjemland. Det er fortsatt noen av oss igjen der, men det er en minoritet. Majoriteten er i diaspora, sier Awa III.
Diaspora er betegnelsen på folk som, ofte ufrivillig, lever i fremmede land – gjerne med tanken om å en gang vende tilbake dit de kommer fra.
– Vi er veldig takknemlige for generøse land som Norge, som har akseptert og tatt imot vårt folk.
Global kirke
Norge er et av mange stopp på en tur der patriarken skal besøke de assyriske sognene rundt omkring i Europa. Her i Norge har han møtt prester fra Den norske kirke, samt assyrere som bor rundt omkring i landet.
– Den norske kirke har vært generøse mot kirken vår.
– Hva betyr det å ha den typen kommunikasjon med andre kirker?
– Det har vært veldig viktig når vi har blitt en global kirke. Økumenisk har vi relasjoner til alle de store kirkesamfunnene i verden.
Awa III født som David Royel i Chicago. Han var biskop over Den assyriske kirken i Chicago før han ble valgt som Katolikos-patriark i 2021. Da fikk han sitt patriarknavn Mar Awa III og flyttet til patriarkens sete i Arbil i Irak, altså midt i smørøyet av assyrernes hjemland i det antikke Mesopotamia.
Det kan være utfordrende å drive kirke i disse områdene, forteller Awa III. Situasjonen varierer også veldig mellom forskjellige områder i Midtøsten.
– Det er varierende perioder med relativ fred og ro. Og så vil man ofte se at det samtidig er politisk kaos som oversettes til veldig mye annet – til religiøst kaos, til sekterisme og til fraksjonering.
– Hvordan er det å ha setet ditt i et område der det har vært mye konflikt de siste tiårene?
– Ja, det har vært mye konflikt. Dessverre fortsetter det også i ulike former. Men kirken består fortsatt og vi holder fast på troen.