Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.
Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.
Matt 5,38–48
Tekstblikk: Øye for øye, tann for tann
Hilde Brekke Møller, ph.d., studiedirektør ved MF vitenskapelig høyskole

Moses mottok Guds lov på fjellet. I søndagens tekst sitter Jesus på fjellet og gir sine lovfortolkninger. Han sier: «dere har hørt det er sagt… men jeg sier dere…» I kristen tradisjon er det vanlig å omtale dette som «anti-tesene». Jesu ord tolkes da som en avvisning av den gamle regelen, eller i alle fall som kritikk av den regelen han siterer: Øye for øye, tann for tann (2 Mos 21,24). En slik tolkning inneholder gjerne også en negativ vurdering av regelen. Denne forstås som voldelig og brutal, mens Jesu regler ses som høyverdige kontraster til det gamle.
Gjengjeldelsesprinsippet, slik det beskrives her, er utvilsomt brutalt, og det burde definitivt ha preventiv effekt hvis straffen blir håndhevet. Men «øye for øye, tann for tann» bør først og fremst leses som en regel som skal sikre en rettferdig straff, der straffen står i rimelig forhold til overtredelsen. Det er likheten mellom lovbrudd og straff som ligger til grunn, ikke ubegrunnet brutalitet. Dette blir enda tydeligere når vi leser flere av lovtekstene i Mosebøkene, og ser hvordan straffeutmålingen tilpasses ulike situasjoner. For eksempel aktiveres ulike former for kompensasjon: «Når noen slår en slave eller slavekvinne i øyet og ødelegger det, skal han gi slaven fri som erstatning for øyet. Slår han ut en tann på en slave eller slavekvinne, skal han gi slaven fri som erstatning for tannen» (2 Mos 21, 26-27).
I kristen tradisjon har det vært vanlig å smykke seg med Jesu ord: Her er den nestekjærlige, ikke-voldelige kristne etikken uttrykt, og kontrastert med den gammeltestamentlige eller jødiske etikken. Det er god grunn for å være på vakt for en slik tankegang, som skaper en kontrast som ikke er reell. Tvert imot: Jesu ord inngår i en lang tradisjon av jødisk lovfortolkning. Den pågikk i hans egen tid, og den har fortsatt seinere. Hans tolkninger er talt til jødiske tilhørere, disiplene. Og de er uttalt av verdens mest berømte jøde, Jesus. Han forkaster ikke reglene fra Det gamle testamentet. Han bygger på dem.
Prekenblikk: Elver av vold og kjærlighet
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land

Bibelen er det litteraturviteren Mikhail Bakhtin har kalt polyfon: Den inneholder flere stemmer, hvor det ikke alltid er opplagt hvilke som skal få overdøve de andre. Det renner elver av vold og kjærlighet side om side gjennom både Det gamle og Det nye testamente. Dagens tekst står i direkte motstrid med andre bibeltekster, for eksempel Salme 137, der salmisten lovpriser «den som griper dine barn og knuser dem mot berget!» Det er altså fiendens barn det er snakk om.
Hvem skal vi da lytte til? Noen ganger føles det ikke engang som et spørsmål, for svaret har så dyp resonans i oss selv: Det er kjærligheten som skal vinne over hatet. Også når det er fienden som er mottakeren av følelser og handlinger. Elsker vi vår fiende, kan vi være lik vår Gud.
Men samtidig som utsagnet er fylt med sannhetens egenvekt, er det alt annet enn enkelt å leve ut. Jesu svar på spørsmålet om hvem som er min neste er nå en ting, men at også min uttalte fiende skulle være et kjærlighetsmål for meg? Slik ser det ikke ut i skolegårdene, kommentarfeltene, arveoppgjørene eller mellom alle verdens naboland. Slik ser det ikke ut i et hjerte som rives av misunnelse og nag.
Kan dette kravet også bli et evangelium? Det er bare å snu det rundt. Hvis det er jeg som er fienden din, og ikke omvendt, forstår vi hvilken nåde som ligger i kravet om fiendekjærlighet: Det betyr at også jeg er verdt kjærlighet i mine mest fiendtlige luner.
[ Forrige ukes lillesøndag: «Hvilken vingårdsmann handler slik?» ]
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---