– Gud er ikke bare er en bifigur i livet til en som tror. Gud burde ha en sentral plass i livet, og da hjelper det ikke å gå i kirken til jul og påske. Du får ikke fylt det åndelige behovet på den måten, det er jo helt fåfengt.
I et besøksrom på Frelsesarmeens åpne soning i Oslo skjenker Nina seg en kopp med kaffe. Det er bare tre uker siden hun kom til denne institusjonen, og her skal hun sone de siste tolv månedene av dommen sin.
På institusjonen har Nina fått en egen leilighet. I et hjørne står gitaren, i det andre en godstol og i det tredje en bokhylle, hvor flere bibler har fått plass.
Leiligheten har også et lite kjøkken, gang og bad. Nina viser oss vaskerommet og forklarer at institusjonen stort sett fungerer som en vanlig leilighetsblokk hvor de innsatte kun har en innetid å forholde seg til.
I denne fasen av soninga har Nina mer frihet til å bevege seg fritt på aktiviteter, skole og trening utenfor fengslet, men med plikten om å komme direkte tilbake etterpå. Hun kvier seg derfor litt for å gå på gudstjeneste, fordi hun må reise hjem med en gang.
– Skal man prøve å passe inn i et fellesskap, så kan det ikke være sånn at man må dra hjem før kirkekaffen starter. Da begynner jo folk å lure på hva som er i veien med deg, sier Nina.
Nå har hun likevel bestemt seg for å begynne å gå på gudstjenester, og planlagt permisjon til dette.
Nina ønsker ikke at Vårt Land bruker etternavnet hennes, av hensyn til mulighetene hun ønsker seg den dagen hun slipper ut av fengsel.
Betydde ikke noe personlig
Nina, som er født og oppvokst i Norge, sier hun kjente til mye av det som sto i Bibelen, på grunn av kristendomsfaget på skolen, men budskapet betydde aldri noe for henne personlig.
De kristne innslagene i barndommen var kun knyttet til dåp og konfirmasjon.
I tenårene begynte Nina med rus.
– Jeg har vært rusmisbruker hele livet. Fra jeg var en neve stor og begynte å tømme glassa rundt borda, til jeg var stor nok til å skaffe meg ulovlige rusmidler. Jeg har brukt alt.
Slik beskriver Nina årene som rusmisbruker. En tid hvor hun også prøvde å slutte mange ganger, men ikke fikk det til.
– Jeg hadde ikke sjans, fordi det jeg kjempet mot var så mye sterkere, sier hun.
Leste fra perm til perm
På et tidspunkt i løpet av fengselsoppholdet forteller Nina at hun havnet på isolat.
Nina hadde brukt mye tid på å lese seg opp på hva hun hadde krav på i fengslet, og hun visste det var én ting de ikke kunne nekte henne – nemlig å utøve religion.
– Selv om jeg ikke hadde noen religion, ville jeg ta tilbake den makta jeg kunne. Derfor krevde jeg at de ga meg en bibel og briller.
På isolatet hadde ikke Nina mye annet å gjøre enn å lese. På tre måneder kom hun gjennom hele Det nye testamentet, og begynte å snakke med presten én time i uka.
– Jeg gikk grundig til verks og tenkte det var kjekt å kunne i tilfelle jeg havna i diskusjoner med fanatiske kristne, som jeg så på som naive tullinger på den tiden.
Rett til å utøve tro
Harald Kjær har jobbet som fengselsprest i Oslo fengsel i 19 år, og før det var han prest i Forsvaret. Han tror hovedskille mellom det å være fengselsprest og prest i en kirke er samtalene man har, uten så mye seremonier og ritualer.
–Vi er prester midt i livet til folk, uten de kirkelige handlingene som definerer oss i en presterolle. Det er de innsatte som får definere samtalen, sier han.
Kjær kan fortelle at de innsatte skal ha rett til å utøve troa si i fengsel.
– Det betyr for eksempel at man har rett til å få besøk av en representant fra sitt eget trossamfunn, sier Kjær.
Religiøse symboler og gjenstander som for eksempel bønneteppe, bønnekrans, Bibelen eller andre hellige skrifter er også noe de innsatte har krav på å kunne ha på cella.
– Men alt blir vurdert opp mot sikkerheten, kan Kjær opplyse om.
Kjær er derimot ikke så sikker på at alle de innsatte er klar over hvilke rettigheter de har.
[ En jødes møte med norsk fengsel ]
Ikke nok påfyll
Etter hvert som Nina leste opplevde hun mer og mer det som stod der som sant.
– Selv om jeg synes det var urettferdig å bli satt på isolat, så vant jeg den største premien av alle. De månedene på isolat er blitt de viktigste i mitt liv.
Samtalene med presten gikk fra å handle om historiene i Bibelen til å bli mer personlige og dreie seg om en tro.
– Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å lese Bibelen der nede, og at mitt liv tok den retningen den gjorde, sier Nina.
– Kan du huske et vendepunkt?
– Jeg kan ikke knytte det til ett spesifikt bibelord eller noe sånn. Men da jeg kom på avdelingen igjen, så var det ikke noe tvil i meg at det hadde skjedd noe mektig med meg, svarer hun.
– Alene om troa
I årene etter månedene på isolat har Nina levd med troa si i fengselet. Hun har opplevd å stå veldig alene i det.
– Hvordan har det vært å ha en tro i fengsel?
– Jeg kjenner jo ikke til noe annet. Men jeg har pratet mye med fengselspresten om at fellesskap er en viktig del av en tro, men jeg har vært helt alene om min.
Men hele menighetsshoppingsprinsippet skremmer meg jo litt, fordi jeg er redd for å bli veid og funnet for lett
— Nina
For Nina har ikke det å få snakke med en fengselsprest vært nok for å fylle hennes åndelige behov.
– En fengselsprest er pressa på tid, og ser jo til alle uavhengig av tro og åndelig nød, sier hun.
I løpet av fengselsoppholdet har hun blitt satt i kontakt med kristne utenfor fengslet som hun har brevvekslet med, og fått nære relasjoner til.
Det er også vanlig at det gjennomføres gudstjenester i fengslet.
– Folk kommer dit mest for å skravle med andre fra andre avdelinger og for å få kake. Det blir mer en sosial sammenkomst enn et åndelig fellesskap, sier Nina.
Fengselsprest Kjær sier han også har fått tilbakemeldinger fra innsatte opp gjennom årene at folk ikke orker å komme på gudstjeneste fordi de blir så irritert av småsnakkingen.
Ressursavhengig
Kjær mener at utforming av gudstjenesten og rammene rundt den påvirker hvorvidt de innsatte opplever den.
– Jeg har en gang holdt en gudstjeneste i en trappeoppgang, og da er det vanskelig å unngå småprat. Noen rom inviterer mer til stillhet enn andre, og det er ressursavhengig, sier Kjær.
Han forteller at det også er forskjell på ressursene fra fengsel til fengsel. I fengslet han arbeider i er de to fulltidsansatte fengselsprester, mens i andre fengsler er det kun prester til stede på deltid.
– Det skal legges til rette for at de innsatte skal få utøve sin tro, men det er ikke alltid vi klarer å gjøre det på en tilfredsstillende måte, sier han.
I Oslo fengsel er bemanningssituasjonen så lav at det i perioder er vanskelig å gjennomføre gudstjenester som planlagt, ifølge Kjær. Som har inntrykk av at når dette skjer, så blir gudstjenestene etterspurt og savnet.
Det er 35 fulltidsstillinger som fengselsprest på landsbasis, kan Jorunn Strand Askeland i Kirkerådet opplyse om. I tillegg er det prester som har deltidsstillinger og som inngår i andre kategorier.
Avhengig av samarbeid
Innsattes rett til å få utøve sin egen tro i fengsel, er lovfestet. Men fengslenes plassering rundt om i landet påvirker hvor god tilgang de har på prester, imamer og sjelesørgere fra andre livssynssamfunn, forteller Paal Espen Hambre, avdelingsdirektør for kommunikasjons og samfunnskontakt i Kriminalomsorgsdirektoratet.
– Vi opplever gjennomgående at samarbeidet med Den norske kirke er godt, men ser samtidig at det er mange steder er underdekning hva gjelder livssynstjenester fra andre livssynssamfunn, eksempelvis Imamer til fredagsbønn, skriver Hambre i en epost til Vårt Land.
Dersom innsattes behov og ønsker skal bli dekket, er kriminalomsorgen helt avhengige av at livssynssamfunne selv gjør en innsats for å nå ut til innsatte, ifølge Hambre.
– Statsstøtten til ulike livssynssamfunn er jo i denne sammenheng ment å være en bidragende faktor for denne typen virksomhet, skriver avdelingsdirektøren.
Vil på menighetsshopping
Når Nina slipper ut av fengslet en gang neste år står menighetsshopping høyt på prioriteringslista.
Menighetsshopping betyr at man går på gudstjeneste i mange ulike menigheter før man bestemmer seg for hvor man ønsker å gå fast.
– Men hele menighetsshoppingsprinsippet skremmer meg jo litt, fordi jeg er redd for å bli veid og funnet for lett, sier hun.
Nina er redd for å møte fordømmelse og forakt fra samfunnet, og kristne spesielt, når soninga er over.
– Jeg ønsker jo å finne tilhørighet i et kristent fellesskap, sier hun.
[ Jens Stoltenberg om den raude tråden frå Utøya til Ukraina ]
[ – En dag kom jeg hjem fra skolen. Og så var ikke mamma der ]
