Vårt Land møter Birgitte Kessel og frivillig i Manglerud menighet, Analin Eidås Askerud, på kirkebenken midt i Manglerud senter. Omringet av butikker og eldre mennesker er et bord dekket med en duk, et trekors og et tjuetalls kaffekopper.
Manglerud Senter inviterte kirka som ligger like ved til samarbeid. Da tok det ikke lang tid før kirkebenken på senteret var et faktum. Her kan de som ønsker bruke både tirsdag og fredag til å prate om stort og smått.
Dagens prat med Vårt Land handler om den nye folkekirka Kessel ønsker seg.
[ Kirkepolitiker: – Løsningen er ikke å legge ned gudstjenester ]
– Vi syns også dette er vanskelig
Tidligere i vår publiserte Kessel og ti andre prester og prestestudenter et innlegg i Vårt Land om hvordan de ønsker at Den norske kirke (DNK) skal utvikle seg.
Manglerudpresten mener det må tas grep for å bedre dagens situasjon i kirka.
– Vi syns også dette er vanskelig, men noen kutt må gjøre vondt, sier hun.
Kessel er optimistisk på vegne av DNK, og er ikke bekymret for «Guds kirke i Norge», men hun etterlyser kutt for å bruke ressursene bedre.
– Hvis vi bare fokuserer på statistikk og antall begravelser eller vielser kan det føles som vi er en del av et synkende skip. Men det er vi ikke, for vi har veldig mange muligheter.
Presten er tydelig på at det ofte er prat om at kirka har færre og færre ressurser. Hun mener derimot at om man ser på helheten kan bildet være annerledes.
– Det er masse vekstpotensial. Kirka har masse ressurser, både mange ansatte, frivillige og mange bygg.
Avdelingsleder for kirkefag og økumenikk i DNK, Jan Christian Kielland, har tidligere uttalt at kirka allerede prioriterer endringer som for eksempel legger til rette for spesialprestestillinger. Kessel mener likevel at det er forbedringspotensial.
– De får komme og se hvordan vi har det. Jeg føler meg heldig som har fleksibilitet i stillingen min til å jobbe slik jeg gjør, men mange drukner i oppgavene de føler de må gjøre.
---
Dette er saken
Tidligere i vår skrev 11 prester og prestestudenter et innlegg som tar til orde for å revidere dagens utgave av Den norske kirke.
Dette er noen av forslagene som fremmes:
- Legge ned gudstjenestesteder med stabilt lavt oppmøte.
- Målrette enkelte kirker inn mot spesifikke målgrupper.
- Lage spesialiserte prestestillinger hvor noen har hovedvekt på kirkelige handlinger, slik at andre får frigjort tid til å bygge de mindre fellesskapene.
- I områder med høy kirketetthet: velge enkelte kirker som fungerer som menighetskirker, mens andre leies ut eller brukes forbeholdt vielser, begravelser, konfirmasjoner eller lignende.
---
Frivillighet skaper tro
Analin Eidås Askerud er et godt eksempel på hvordan Kessel håper folkekirka skal fungere.
Hun begynte å gå i Manglerud menighet høsten 2020. Livet var preget av koronarestriksjoner og sorg etter at mormoren gikk bort. Da begynte hun igjen å gå i kirka, og fikk raskt bidra med varierte oppgaver.
– Jeg ble sett av prestene for mine evner og gaver. De ser at jeg kan brukes til å skape glede for andre i menigheten. Det syns jeg er fint å føle på.
Hun forteller at hun er litt sjenert og introvert, men at kirka har vært en veldig fin måte å bli kjent med nye mennesker, og bli en del av lokalsamfunnet på.
– Jeg får oppgaver jeg kan bidra med, som har ført til at jeg kjenner på en tilhørighet.
Kessel sitter ved siden av og blir synlig rørt.
– Det er jo dette som er målet! Det har vært stort å følge Analin på den veien, og se henne vokse. Vi setter stor pris på å ha henne med.
Presten tror at å bidra til fellesskapet også kan være trosstyrkende og bidra til flere kirkegjengere.
– Det er ikke nødvendigvis sånn at man nå ha en eksplisitt tro, gå fast i kirka og deretter tørre å bidra. Det er heller motsatt, tror jeg. Noen kan klippe rosebusker utenfor kirka, og tørre å komme inn i kirka og på gudstjenester etter hvert.
Samtidig er hun opptatt av at det må være en balanse. Hun tror det er slitsomt å være eneste kirkevert som stiller opp søndag etter søndag.
– Det må være stort nok fellesskap til at alle også kan komme og få, ikke hele tiden gi. Det er viktig at vi ikke driver rovdrift på frivillige.
Færre og større menigheter
– Hvor håper du kirka er om syv år?
– Jeg håper vi har flytta fokuset fra vedlikehold av folkekirka slik den en gang var, og over til mulighetene som faktisk ligger her.
Kessel er opptatt av å tenke nytt. Se potensialet.
– Vi har 60 konfirmanter hvert år, så misjonsmarka kommer inn i kirka av seg selv. Vi har samarbeid med frivilligsentralen, skoler, Manglerud senter og flere forespørsler vi ikke har tid til.
Hun mener kirka må tørre å flytte ressursene.
– Vi må satse på de menighetene med vekstpotensial. Andre bør vi kanskje legge ned.
– Du ønsker færre og større menigheter?
– Ja. Det er farlig å si det, for det er ikke tallene det handler om, det handler om fellesskap. Det gir større mangfold og mulighet til å få til noe.
Presten i Manglerud kirke ønsker seg altså frihet til å dyrke det som skaper vekst.
– Det finnes andre måter å være folkekirke på enn sånn vi gjør det i dag. Det trenger ikke måles i antall begravelser.
Hun ønsker å prioritere de som faktisk kommer i kirka, de som ønsker å bidra.
– Hvis jeg bare skal ha tid til vielser og begravelser, så kommer det til å være få i kirkebenkene. Men om vi får tid og rom til å utruste folk, vil det få ballen til å rulle, tror hun.
Ønsker færre begravelser
Kessel tror alle i kirka har noe å tjene på at man spiller på hverandres styrker.
– Hos oss snakker soknepresten og jeg ofte om fordeling av oppgaver, slik at han for eksempel kan ta en begravelse, som han er mer rutinert på enn meg. Så kan jeg sitte her på Manglerud senter eller henge på kirkemiddag med småbarnsfamiliene.
Hun ønsker at ledelsen sentralt skal legge til rette for flere spesialprestestillinger, men er tydelig på at det er lokalt avgjørelsene må tas.
– Det er viktig å finne ut hva folk er gode på. Jeg tror det som kalles spesialprestestillinger bør være en del av menighetene, slik at hele menigheten kan være med å spørre: Hvordan ser det ut å være kirke? Hva trenger folk her? Hvordan kan vi være synlige i vårt nærmiljø?
For Manglerud menighet mener hun det blant annet innebærer å være samtalepartner for de som er på kjøpesenteret.
– Andre steder kan det være helt annerledes. Det kan være å snakke med jaktlaget, bygdekvinnelaget, korpset og så videre. Poenget er at det er lokalt man vet hva som trengs.
Hun ønsker dessuten å framsnakke hverdagskirka
– Kirka er flink til å snakke om at vi er god på sorg og krise. Men vi må også snakke om at vi er gode på vanlige dager. Vi må framsnakke hverdagstro.
