Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile! Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk i hjartet; så skal de finna kvile for dykkar sjel. For mitt åk er godt, og mi bør er lett.
Matt 11,28-30
Tekstblikk: Jesu uhøyrde autoritet
Hans Johan Sagrusten, teolog, prest, bibelomsetjar og forfattar
Det var berre Jesus som kunne seia «Kom til meg» med slik ein autoritet: «Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera».
Rett nok hadde folk høyrt liknande utsegner hjå profetane, men då kom orda alltid frå Guds munn: «Kom til meg», sa Gud hjå Jesaja (Jes 55,3). Elles var det uhøyrt at nokon sa: «Kom til meg» og viste til seg sjølv, slik som Jesus gjorde.
«Kom til han», kunne Peter seia og sikte til Jesus (1 Pet 2,4). Men Peter kunne aldri ha sagt «Kom til meg» om seg sjølv. Berre Jesus var så sjølvbevisst at han sa det.
I studietida las eg ein artikkel av professor Sverre Aalen (1909–1980): «Jesu kristologiske selvbevissthet». Artikkelen handlar om kva Jesus meinte med orda og handlingane sine: Jesus visste godt at han sa slikt som berre Gud kunne seia.
«Kom til meg» var ei slik uhøyrd setning. I Jesu munn vitnar ho om eit ekstremt sjølvmedvit: Jesus var klar over at han gjekk inn i roller som berre høyrde Gud til.
«Ta mitt åk på dykk» sa Jesus. Å gå inn under eit åk var eit velkjent bilete for folk: Dei kjende det frå landbruket, der dyr gjekk med eit tungt trestykke over nakken. Men dei brukte det òg om å underkaste seg ei lære. Å ta på seg åket var det same som å seia: Eg vil følgje denne læra, denne meisteren.
For ein jøde var Lova det åket ein tok på seg. I tillegg kom ei mengd med reglar som dei skriftlærde hadde laga for å presisere boda. Alle desse reglane vart til det apostelen Peter kallar «eit åk som verken fedrane våre eller vi var i stand til å bera» (Apg 15,10). Det er denne børa Jesus siktar til når han seier: «de som slit og har tungt å bera». Han såg at folket var slitne av alle boda og reglane. Han ville gjera dei frie.
I staden for Lova bad Jesus læresveinane sine om å følgje han: «Ta mitt åk på dykk», sa han. Dei skulle ikkje få ei ny bør å bera, men eit liv og ei lære som var lettare å følgje. «For mitt åk er lett», sa han. Orda er ein bodskap om å følgje Jesus – og ein bodskap om frigjering frå det som er for tungt å bera.
Prekenblikk: Et redskap som kan lette byrdene
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Jeg er dårlig til å lære meg ting utenat, men det er én salme jeg kan synge alle vers av uten å trenge å tenke meg nevneverdig om. Det er «O, bli hos meg» av H.F. Lyte, oversatt til norsk av Gustav Jensen i 1913. Det er ikke tilfeldig at det er akkurat denne salmen. I ungdomstida traff teksten meg sterkt, og jeg gikk bevisst inn for å pugge den.
Og salmen har fortsatt å gi meg næring, både når livet er som jeg synes det skal være, og når ting går meg imot. Det er rett og slett en slitesterk tekst med flere bunner av rikdom.
En av verselinjene går slik: «sår gjør ei ondt, gråt har ei bitterhet.» Denne enkle linja sier noe essensielt om livet og troen: Selv om Gud er hos oss, så finnes det sår, så finnes det lidelse. Vi er ikke lovet skinnende sol fra morgen til kveld og et bekymringsløst liv. Men vi er lovet at de sårene vi får og de tårene vi feller skal være til å holde ut. Og også når vi ikke holder det ut, så er vi båret, Gud blir hos oss.
Dagens tekst inviterer den slitne til hvile. Men det er like fullt ikke et uvirksomt liv Jesus innbyr oss. Det finnes fortsatt arbeid og tyngde, det må jobbes, det må bæres. Det finnes strev, det må håndteres. Det Jesus gir oss, er et åk. Et åk er ikke fravær av tyngde, men et redskap som kan lette byrdene. Byrdene må vi bære, men Jesu åk er lett.
[ Forrige ukes lillesøndag: «Hvordan man lever avslører hvor hjertet befinner seg» ]
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---
