---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes og Ingunn Aadland.
---
En gang sto Jesus ved Gennesaretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte han seg og underviste folkemengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeidslaget i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham. - Luk 5, 1-11
Tekstblikk: To typer «disipler» hos Lukas
Karl Olav Sandnes, professor i Det nye testamente på MF vitenskapelig høyskole
Teksten bygger på Mark 1,16-20 om Jesus som kaller disipler, men den minner også om Joh 21,1-11. Gjenkjennelsen hos Johannes er ikke tema i Luk 5; oppdraget er i fokus. «Menneskefisker» eller «fange mennesker» (v.10) er en utfordring. Man trenger ikke sensitivitetslesning for å skjønne det. Billedbruken gir assosiasjoner til fangst, død og dom, særlig om vi trekker inn også GT-tekster (Jer 16,16, Esek 29,4-5; Amos 4,2; Hab 1,14-16). Billedbruken bestemmes verken av slike tekster eller våre umiddelbare assosiasjoner, men av Lukas’ fortelling. Settingen (undervisning) tar oss til kap. 4 hvor Jesus forkynner «frihet» i sin hjemby (Luk 4,18-21). Da kan ikke «fangenskap» være et poeng når Peter kalles til å være Jesu «hjelper» i det oppdraget. Størrelsen på fangsten er i fokus, som en profetisk tegnhandling, ikke fangstmotivet i seg selv.
Disiplene forlater alt og følger Jesus (v.11). Gerd Theissen, NT-forsker fra Tyskland, har vist at det er to typer av «disipler» i Jesusfortellingene, og at Lukas særlig viser dette. «Vandrerradikalerne» følger Jesus ved å bryte opp fra livet de har levd, og oppgir det. «Fastboende sympatisører» støtter og hjelper disse første med det de eier (Luk 8,1-3). De to gruppene er avhengige av hverandre. Den siste er sponsor som gjør det mulig for noen å gå «all in». Men vandrerradikalerne er en stadig påminnelse til alle om hvor den dypeste lojalitet og forpliktelse ligger. I Lukasevangeliet er det denne gruppen som dominerer. I Apostlenes gjerninger er de fastboendes livsmønster viktig for kirkens vekst og evangeliets utbredelse. Fordi nesten alle i dag, i vår kontekst, er slike fastboende sympatisører, har gjensidigheten og dermed utfordringen fra radikalismen ofte stilnet.
Prekenblikk: Tillit
Lena Caroline Stordalen, teolog og journalist i Vårt Land
Tillit er avgjørende for mennesket. Å vise tillit, stole på noen, kan åpne for en nærere relasjon.
For noen er det krevende å ha tillit til andre. Erfaringer av svik og traumer kan gjøre det vanskelig å stole på dem vi møter, og knytte oss til mennesker.
Fake news, krig, diskriminering, og ugrei oppførsel i kommentarfeltet kan bidra til utfordringen på samfunnsnivå. Hvor skal vi plassere tilliten vår i denne verden?
I teksten viser disiplene stor tillit til Jesus. Blant dem er Simon Peter, han som skal bli leder for de andre. Han kaster seg ned ved Jesu føtter i den selvinnsikt at han er en synder.
At disiplene forlater alt og følger Jesus, viser hengivenhet. Hvor finner vi denne hengivenheten i våre egne liv? Hvordan kommer den til uttrykk, og hvordan ønsker vi at den skal vise seg?
Det kan skape vonde erfaringer dersom vi forveksler tillit med ukritisk etterfølgelse, for eksempel med tanke på kristne ledere. Samtidig krever tillit en viss åpenhet, en nysgjerrighet. Tillit vokser ofte frem over tid, når vi blir kjent med noen, eller forstår mer av hvem de er.
Hvis Gud er en vi ønsker å ha tillit til; hvordan kan vi rent praktisk bevege oss i denne retningen? Hvilke muligheter finner vi i bønn, meditasjon, kunst, liturgi, lovsang, naturopplevelser, musikk?
Kanskje kan man la seg inspirere av Ignatius av Loyola, og invitere menigheten til Jesusmeditasjon?
[ Forrige ukes lillesøndag: «Å kjenne treet på fruktene» ]
