– Vi er opptatt av at biskopenes oppgaver skal utføres på en redelig måte, men dette er saker vi ikke nå kan kan tilbake og vurdere, sier preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit om Den norske kirkes håndtering av sakene som har angått presten Helge Hognestad.
Det historiske bakteppet
I en kronikk i Vårt Land i vår skrev Gyrid Gunnes og Stig Lægdene, som begge er prester i Den norske kirke, at kirkens lederskap nå bør spørre seg selv om den burde handlet annerledes i det vi kan omtale som Hognestad-sakene:
- I 1978 fikk Helge Hognestads doktorgradsavhandling kraftig kritikk fra og teologiske kretser. Avhandlingen satte spørsmålstegn med en rekke kristne dogmer, og hevdet at forkynnelsen av disse først og fremst rettferdiggjør og opprettholder kirkens makt over andre.
- Da Kirkedepartementet to år senere gav han jobb som prest på Høvik, var det imot biskopenes anbefaling – og hverken prost eller biskop kom i innsettelsesgudstjenesten hans. Ved utgangen av 1984 opplevde han seg presset ut av prestetjenesten.
- Selv om ikke Gunnes og Lægdene nevner det spesifikt, hører det til historien at Hognestad i 2010 på nytt ble tatt ut av prestetjenesten, fordi han hadde skrevet en tekst som ble tolket som at han reduserte historien om Jesu død til en symbolsk fortelling uten historisk grunnlag.
Gunnes og Lægdene foreslår at Bispemøtet ber Hognestad om unnskyldning og tar initiativ til et årlig Hognestad-seminar. Men preses Olav Fykse Tveit vil ikke komme med noen unnskyldning – fordi det ikke er mulig for Bispemøtet å gå inn igjen i disse personalsakene.
– Hva mente han den eller den gangen, hvor villig han har vært til å forplikte seg på sånn og slik... Det er historie og forutsetningene er ikke til stede for å gå inn i det igjen. Så vil det i etterkant alltid være spørsmål som kan stilles. Om 20-30 år stilles det sikkert spørsmål om det vi gjør i dag, sier preses.
[ Helge Hognestad er presten som måtte innsette seg selv ]
Akademisk nybrottsarbeid
Når det gjelder vurderingen av Hognestads doktorgradsavhandling, mener Olav Fykse Tveit ettertiden har gitt Hognestad en oppreisning, fordi hans metodiske grep i stor grad har blitt anerkjent og fått ringvirkninger.
– Mange som jobber med teologisk arbeid har sett verdien i å jobbe slik som han gjorde. Så det har vært en viss anerkjennelse. Vi ser nå mye sosiologisk metode innen kirkeforskningen. Så denne delen av Gunnes og Lægdenes’ anliggende mener jeg på mange måter har blitt adressert.
Større rom for åndelig søken
– Hva slags rom er det nå i Den norske kirke for religiøs søken som kan gå utenfor kirkens konvensjoner?
– Når noen vil bli vigslet til prest i dag, blir man invitert til samtale om hva en forplikter seg på. Da har vi en åpen samtale, og går inn i spørsmålene som er aktuelle. Med tanke på spørsmål om flere former for spiritualitet, kan en vel registrere generelt en større åpenhet for å se hva vi kan lære fra andre tradisjoner, for eksempel samiske, om slikt som forholdet til skaperverket.
– Ville du vigslet en prest som mener at Jesus ikke døde for våre synder?
– Det ville blitt et tema i vigselssamtalen. Alle mennesker kan ha sine spørsmål og ting de lurer på, men en prest skal formidle kirkens tro. Jeg vil ikke gå inn i et tenkt case, men det er det som gjelder – at en i ordinasjonen forplikter seg til å forkynne og formidle i henhold til kirkens lære, sier preses.
Preses trekker fram to eksempler på at Den norske kirke nå har mindre berøringsangst for åndelige spørsmål enn tidligere: Det ene er arbeidet til den kirkelige organisasjonen Areopagos. Det andre er Det norske misjonsselskaps mottakelse av den nye biografien om Areopagos-grunnlegger Karl Ludvig Reichelt. Han var misjonær i Kina for Den norske misjonsselskap (NMS), og utviklet en interesse for buddhisme som første til at han måtte bryte med misjonsorganisasjonen i 1922. I forbindelse med den nye boka sa generalsekretær Helge S. Gaard at Reichelt nok ikke ville blitt støtt ut fra organisasjonen i dag.
