Tidligere journalist i Fædrelandsvennen, Bjørn Markussen, skulle bare printe ut et dokument da en en kollega spurte ham: «Har du hørt at det er mange som melder seg ut av menigheten Samfundet?»
Ifølge Store norske leksikon er Menigheten Samfundet (Samfundet) et trossamfunn som betrakter seg selv som luthersk og strengt bibeltroende. Trossamfunnet har menigheter i Kristiansand og Egersund.
– Da ringte jeg ledelsen i Samfundet. De ville ikke snakke med meg. Så tok jeg kontakt med medlemmer. De ville ikke snakke med meg. Så tok jeg kontakt med utmeldte. Samme reaksjon, forteller Markussen.
Han åpnet datamaskinen sin og lagde en mappe som het Samfundet.
Dette ville han undersøke nærmere.
– Opplevelsen var at det var nærmere 1.800 medlemmer i et trossamfunn som bruker ressurser på holde storsamfunnet utenfor. Samfundet hadde ikke vært på trykk i Fædrelandsvennen siden 1990, altså i 25 år, annet enn når det gjaldt skryt av skolene de driver. De brukte muskler på å hindre innsyn, forteller Markussen.
Etter hvert ønsket noen utmeldte å prate med journalisten. Fædrelandsvennen publiserte artikler om langvarige interne strider, uenighet om dåpssyn og at kirkesamfunnets øverste leder anbefalte folk å holde avstand til dem som ikke er medlemmer.
[ Ordfører mener Benjamin Anda bør få en beklagelse fra kirken ]
---
Menigheten Samfundet
- Trossamfunnet ble stiftet i 1890 etter at en gruppe «sterkttroende» på Sør- og Sør-Vestlandet ikke kunne akseptere endringer i liturgien statskirken innførte i 1889 (særlig gjaldt dette dåpsliturgien).
- Skolelærer Bernt Lomeland var det sentrale lederen ved bruddet med statskirken, og medlemmene er siden blitt kalt «lomelendere». Samfundet eier og driver egne grunnskoler.
- Samfundet benytter en bibelutgave som er utgitt på eget forlag og bruker en revidert utgave av Kingos salmebok, utgitt i 2008.
- Trossamfunnet ledes av Samfundsstyret, bestående av 12 menn, som er på valg hvert år. Kun menn kan være styremedlemmer. Alle medlemmer som er konfirmert har stemmerett.
Kilde: Menigheten Samfundet, Store norske leksikon og boken «Alene ut».
---
Ville ut
En av dem som klikket seg inn på artiklene som Fædrelandsvennen publiserte i 2015, var den da 19 år gamle Robin Andersen. Han hadde begynt å flørte med tanken om å melde seg ut av Samfundet.
Han fant kontaktinformasjonen til journalist Markussen og tok kontakt. Han lagret nummeret som «Pizzabakeren».
– Alle de voksne jeg hadde rundt meg var medlemmer av Samfundet. Jeg ville ut av dette. Jeg opplevde at Bjørn interesserte seg. Han hørte etter da jeg pratet.
Menigheten Samfundet er forelagt alle påstander som fremgår i denne saken. I en e-post til Vårt Land skriver forstanderne i Menigheten Samfundet, Tormod og Sigmund Aamodt, at de ikke vil kommentere enkeltpersoners uttalelser eller bokprosjektet. Hele deres tilsvar kan du lese nederst i denne saken.
[ Rudstaden om hvorfor han søker seg bort fra Misjonssambandet ]
---
Alene ut
- Gjennom syv år har journalist Bjørn Markussen samtalt med Robin Andersen, som er tidligere medlem av Samfundet. Andersen skildrer i disse samtalene kompleksiteten i tilhøre en familie som er en del av det han opplever er et lukket trossamfunn.
- I boken forteller Andersen at det er forventet at han ikke skal ha nære relasjoner med noen utenfor Samfundet, og at dersom han skulle gifte seg, måtte ektefellen tilhøre menigheten.
- Markussen redegjør for Samfundets historie, teologi og regelverk, basert på skriftlige kilder han har fått tilgang til.
---
To dårlige alternativer
Halvannet år etter at de to begynte å snakke sammen, skrev Markussen en omfattende artikkel om Robin Andersens historie som tok sikte på publisering i Fædrelandsvennen. Artikkelen ble imidlertid aldri publisert. Markussen var blitt usikker på om han kunne ta ansvar for belastningen det unge intervjuobjektet kunne bli utsatt for. Selv om artikkelen ble droppet, fortsatte intervjuene.
46 samtaler over syv år har nå blitt til en bok som portretterer Andersens vei ut av Samfundet.
– Hva ledet til at du ville melde deg ut?
– Jeg hadde blitt fortalt at man skal frykte og være redd for utenforstående. Så ble jeg kjent med mennesker som var hyggelige og som jeg fikk en god relasjon til. Jeg slet med samvittigheten: Kan det virkelig være riktig at man skal holde hyggelige mennesker unna livet sitt?
Som liten kjente han trygghet ved å vokse opp i Samfundet. Både i relasjon til menneskene og troen. I slutten av tenårene begynte Andersen å se problematiske sider ved det han har vokst opp i.
Han begynte å tvile. Både på Gud og på måten han levde livet sitt. Ønsket om å forlate trossamfunnet ble sterkere.
Hvordan kan du gjøre dette mot meg, kunne medlemmer si.
— Robin Andersen
– Da så jeg to dårlige og smertefulle alternativer. Det ene var å bli værende og leve et slags dobbeltliv. Det andre var å melde seg ut og forvolde familie og venner en stor smerte. Jeg har jo selv lært hvordan man skal forholde seg til mennesker som bryter ut.
Han landet imidlertid på det siste. Gradvis begynte han på det som skulle bli slutten. Droppet å gå på gudstjenester. Tok på seg jobbvakter på søndagene. Hang med venner som ikke var en del av Samfundet.
– Det var en skam. Medlemmene prøvde å få meg tilbake på den smale stien. Jeg fikk ikke noe fred eller ro til å ta et oppgjør eller en egen avgjørelse, forteller Andersen.
Prosessen endte i en konfrontasjon med familien.
– Det er grusomt å ta innover seg andres smerte og sorg. På forhånd visste jeg at jeg kom til å såre familie og venner. I Samfundet er troen en svært personlig sak.
[ Joel Halldorf går ut mot lederen av pinsebevegelsen i Sverige ]
– En gang skal jeg skrive bok
«Så lenge folk ikke gråter eller roper til meg, er jeg happy», fortalte Andersen til Markussen da de møttes etter at utmeldelsen var et faktum.
Ukentlig møttes de to, utbryteren og journalisten.
Andersen fortalte om familie som avlyste bursdagsfeiringer. De ville ikke lenger møtes, fordi han ikke var del av Samfundet, forteller han. Han fortalte også om at han ikke lenger fikk passe yngre familiemedlemmer. Og om hvor skuffet og sveket familien følte seg.
Jeg hadde jo egentlig mest lyst til å holde rundt han. Men da ville jeg jo glippet rent journalistisk.
— Bjørn Markussen
Etter en samtale med Markussen sa Andersen:
– En gang skal jeg skrive bok om alt dette. Eller kanskje du skal skrive den boka, Bjørn?
Markussen var umiddelbart skeptisk.
– Hvorfor bok, når vi landet på ikke å publisere en artikkel en gang? Men Robin forklarte at det hadde med formatet å gjøre. En bok ville plassere valgene hans i en større sammenheng og gi rom for hele historien.
Profesjonell relasjon
For Markussen var det viktig å bevare profesjonaliteten selv om han for hver uke ble enda bedre kjent med Andersen. Han tok enkelte valg som å håndhilse på Andersen hver gang de møttes.
– Jeg var 58 år første gang vi møttes. Førti år eldre enn ham. Jeg hadde jo egentlig mest lyst til å holde rundt ham. Men da ville jeg jo glippet rent journalistisk. Så jeg forsøkte å holde en viss avstand.
– Har du brukt mye tankevirksomhet på ham?
– Ja. Han har jeg hatt med meg, ja ... Jeg hadde så lyst til å si: «Dette må du ikke finne deg i!».
[ Presten som verken prost eller biskop ville ha ]
Helt alene
Arbeidstittelen til boka var egentlig «1749 mennesker alene mot himmelen». Men Markussen syntes ikke tittelen var talende nok for Andersens historie.
– Hvorfor landet du på tittelen «Alene ut»?
– For han var så skrekkelig alene. Han syntes selv at han hadde et godt nettverk når han hadde en kjæreste, en fjern slektning og tilgang til psykologer på sykehuset. Men han hadde jo ingen. «Alene ut» betegnet derfor Andersens situasjon godt.
Robin Andersen understreker at boken ikke er et oppgjør med familien, men med menigheten. Han mener familien har handlet i kjærlighet ut ifra sine egne overbevisninger, og sier at han ikke kjenner på bitterhet.
– Ikke i det hele tatt. Jeg har andre venner som har forlatt Samfundet. De har fått like reaksjoner av sine nærmeste. Ja, reaksjonene er vel nesten identiske. Disse reaksjonene kommer fra et sted og det mener jeg er menigheten Samfundet.
– Jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Innerst inne trodde jeg ikke at jeg noen gang kunne klare å skaffe meg et godt liv.
— Robin Andersen
– Noen må fortelle
Andersen vil ikke si noe om han har rester av en gudstro igjen. Men han vil si noe om holdningene sine:
– Jeg tror på åpenhet. Og å leve et liv med forståelse og respekt for andre mennesker. Det skulle da egentlig bare mangle. Jeg har to små barn. De skal få velge helt selv hva de ønsker å gjøre. Og de skal få støtte og respekt av sin far.
Da Andersen fikk lese bokmanuset i fjor, kommenterte han følgende til Markussen:
– Jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Innerst inne trodde jeg ikke at jeg noen gang kunne klare å skaffe meg et godt liv.
Han sier han ikke er redd for reaksjoner på boka.
– Jeg mener at noen må fortelle. Respekten for religionsfriheten kan ikke hindre innsyn i menigheten. Det vokser opp barn der.
[ «Tjenestedelingsprinsippet i NLM vil fortsette å skape uro» ]
Dette svarer Samfundet:
Menigheten Samfundet ønsker ikke å kommentere bokprosjektet til Bjørn Markussen eller enkeltmenneskers uttalelser. I en e-post til Vårt Land skriver forstanderne, Sigmund og Tormod Aamodt at de ikke kan nekte for enkeltpersoners opplevelser. De synes det er trist at folk sitter igjen med negative opplevelser.
– Samtidig vil vi si at vi prøver å arbeide for at alle mennesker kan ha det bra, enten det er i menigheten eller ikke, fremgår det av e-posten.
Forstanderne påpeker at i menigheten er det et religiøst og og sosialt samvær på gudstjenestene, og at det ofte arrangeres møter der alle medlemmer ønskes velkommen, og alle har full mulighet til å si sine tanker og meninger.
Det er ubehagelig, men det viktigste er at vi står for Guds ord, slik det kommer fram i Bibelen.
— Sigmund og Tormod Aamodt
– Vi oppfatter våre medlemmer som selvstendige, reflekterte og tenkende mennesker som tar utdannelse og deltar i yrkeslivet på lik linje med andre av byens og landets borgere, og som tar ansvar for egne valg, skriver forstanderne.
Misvisende fremstilling
Samfundet har de siste årene vært i medienes søkelys og Vårt Land spurte forstanderne om hvordan de opplever mediedekningen rundt Samfundet. Da henviser de til en sak fra Vårt Land i 2017, der forstander Sigmund Aamodt uttalte:
– Jeg oppfatter at mange har en kritisk og nedlatende innfallsvinkel til menigheten. Det er ubehagelig, men det viktigste er at vi står for Guds ord, slik det kommer fram i Bibelen. Om alle andre synes det er negativt, må vi tåle det.
Videre skriver de at det er en generell utfordring med media at det gjelder å få oppmerksomhet og gjøre profitt på budskapet. Forstanderne legger til at fremstillingen i media ofte i beste fall blir forstyrrende og noen ganger misvisende.
– Og når vi i tillegg lever i en kultur der kristendom har lav status, blir det sånn som vi skrev i et leserinnlegg i Fædrelandsvennen våren 2016, at vi ikke ser mulighet til å bli rett forstått gjennom avisens spalter.
Forstanderne synes heller ikke at avisen er et egnet forum for å drøfte teologiske spørsmål.
[ Espen Ottosen: Kan bli aktuelt å gå gjennom tjenestedelingsprinsippet i Misjonssambandet ]
- Kirkene våre er åpne
Når det kommer til påstanden om at det er lite innsyn i menigheten i Samfundet, viser forstanderne til at offentlige myndigheter har innsyn i Samfundets virksomhet.
– På hjemmesiden vår finnes det informasjon om menigheten vår og skolene våre, og ellers er alle mennesker hjertelig velkommen til oss og til å ta kontakt med oss. Kirkene våre er åpne for alle og vi har gudstjenester hver søndag og helligdager klokken 10.
Vårt Land har vært i kontakt med familien til Andersen og forelagt dem påstandene som presenteres i saken. De ønsker ikke å kommentere.